Det var vel sånn rundt 1997 at jeg kom borti Nollywood for første gang. Det var i Namibia, og president Sam Nujoma – som på den tiden også hadde tatt på seg jobben som informasjonsminister, inkludert jobben som over-kringkastingssjef for NBC – Namibian Broadcasting Corporation – hadde bestemt at nå måtte det vises mer afrikansk produsert fjernsyn, istedet for disse amerikanske b-seriene og gratisprogrammene fra Vesten. Det dukket opp underlige og langtekkelige spillefilmer – som jeg mener å huske var fra Burkina Faso – men i ettertid har jeg tenkt at de muligens heller var fra Nigeria. Uansett: Jeg slo av tv’n umiddelbart. Dette var for dårlig, for irrelevant, med ørkesløse lange samtaler uten at noe skjedde.

Neste gang jeg kom bort i Nollywood var nesten 10 år seinere. Hjemme hos noen venner i Cape Town traff jeg en ung sørafrikansk tv-fotograf som jobbet på den nigerianske utgaven av «Big Brother» i Lagos. «It’s hectic», sa han – og forklarte at nigeriansk tv og film var megastort, og mye større marked enn for sørafrikanske produksjoner. Og da skjønte jeg at det hadde skjedd saker og ting jeg overhodet ikke hadde fått med meg. Når man er mye i Sør-Afrika, så blir det fort til at man tror at Sør-Afrika er motoren i alt som skjer på kontinentet. Det stemmer altså ikke alltid.

Og så er det gått ytterligere noen år – og nå sitter jeg altså og ser nigeriansk Nollywood-tv hver dag, så sant jeg har mulighet. Og det har jeg altså her i Luanda.

Bare for å ha sagt det: Angolanere ser IKKE på Nollywood. De ser brasiliansk tv – og særlig brasiliansk såpe, som jo er en egen sjanger. Dette handler mye om språk, selv om kultur også spiller inn. I Angola snakker man portugisisk, mens Nollywood er på engelsk. Eller det vil si: Deler av den rikholdige dialogen er tekstet til en nokså unik variant av engelsk.

Grunnen til at jeg ser Nollywood her i Luanda skyldes Multichoice – den sørafrikanske leverandøren av satelitt-tv til hele Afrika. De afrikanske kanalene går under samlebetegnelsen Africa Magic. Og det er virkelig magisk. Særlig dersom man sjekker ut kanal 117 og 118 – Hausa og Yoruba-tv.

Africa Magic byr på masse annet tv – som til forveksling likner på det man ser i Norge. Jada, det afrikanske kontinentet har alle varianter av reality-tv-konsepter, de har x-Factor, Africa got talent, So you think you can dance, og egne former for Beat for beat, Skavlan og Nytt på Nytt.  Og det er jo selvfølgelig egentlig totalt irrelevant tv – akkurat som norsk tv, uansett kanal, er totalt irrelevant for alle andre enn nordmenn som bor i Norge. Vi må jo bare ta det innover oss: Vi er i høy grad kopister.

Og det er vel derfor Nollywood har fått meg tilbake foran tv-apparatet. Fordi dette likner ikke på NOE ANNET. Man får rett og slett en genuin tv-opplevelse av å se noe som ikke har bakgrunn i et eller annet kalkulert og uttenkt konsept for det forbrukende mennesket som lett kjeder seg. (men det er ikke dermed sagt at Nollywood ikke er kommersielt. For det er det, til de grader) I tillegg kommer jo det at jeg har lært en del mer om afrikansk populærkultur  siden 1997, men jeg vil hevde at man kan få stort utbytte av Nollywood, selv om man ikke er Afrika-groupie.

For å forstå Nollywood – i den grad det kan forstås – så hjelper det å ha litt peiling på Nigeria. Så her er litt basis-kunnskaper: Afrikas mest folkerike nasjon med 150 millioner innbyggere, med 250 etniske grupper, der de 3 største er Yoruba, Hausa og Igbo. Ca halvparten er kristne, den andre halvparten muslimske. Landet er delt inn i 36 stater med Abuja som hovedstad, og Lagos som den største byen – og en av verdens hurtigst voksende. Nigeria er Afrikas 3. største økonomi, og kontinentets største oljeeksportør (og verdens 12. største) Etter frigjøringen fra engelsk kolonistyre i 1960 har landet vært svært politisk ustabilt, med militært diktatur i mer enn 30 år. Borgerkrigen – mest kjent som Biafra-krigen – på 60-tallet ledet til en av de mange store humanitære katastrofene landet har opplevd. Utvinnelse av onshore olje i Niger-deltaet startet på 70-tallet, men manglende politisk stabilitet og høy grad av korrupsjon har medført at denne naturressursen har vært mer til forbannelse enn velsignelse, både for mennesker og miljø. 70% av befolkningen lever på under 1 dollar om dagen, og landet scorer lavt på grunnleggende menneskerettigheter som helse og utdanning, samt ytringsfrihet. Korrupsjon og organisert kriminalitet finnes i stor skala, og landet er kjent for å være brutalt og voldelig. Men Nigeria har også fostret mange intellektuelle, kunstnere og musikere av verdensformat, og den afrikanske akademiske diaspora er dominert av nigerianere. I nåværende president – Goodluck Jonathan – ser mange et nytt håp for Nigeria, og det er store forventninger knyttet til valget som etter planen skal skje i 2011 – som et tegn på at Nigeria beveger seg i riktig retning.

Og så litt Nollywood fakta:

Det er vel en slags enighet om at sjangeren fikk fotfeste på begynnelsen av 90-tallet, og sitt definitive gjennombrudd med filmen «Living in Bondage». I dag er Nollywood verdens nest største filmindustri, målt i antall filmer – etter Bollywood, men foran Hollywood. I år blir det laget nesten 1000 filmer i Nollywood, dobbelt så mye som i Hollywood, med et gjennomsnittlig produksjonsbudsjett på USD 20.000. I Hollywood er tilsvarende gjennomsnittlig budsjett USD 100.000.000 – altså 100 mill.

Og hva får man så for 0,2 promille av et Hollywood-budsjett? Ikke så reint lite, faktisk:

Spillefilmer på ca en time, som tar opp alle tenkelig og utenkelige problemer og utfordringer et menneskeliv kan innebære, i tillegg til mye fundering rundt livets store spørsmål, formidlet gjennom bruk av dramatiske effekter og mye dialog, uvanlig musikkbruk og usedvanlig mye bruk av magi, som man aldri vet når dukker opp. Akkurat som tekst-plakatene som plutselig dukker opp når man minst aner det: «You’ve seen nothing yet».  Og det skal være sikkert og visst at man ikke har.

Nollywood er laget for hjemmemarkedet – både geografisk og mer bokstavelig betydning. Filmene distribueres via DVD, i opplag på mange hundre tusen  – og i de seinere årene også gjennom tv. Akkurat det er bekymringsfullt for alle de som lever av å selge DVD’er – for det er levebrød for ikke så reint få. I det hele tatt – Nollywood sysselsetter mange mennesker i Nigeria, faktisk er filmindustrien nest største arbeidsgiver, etter oljeindustrien.

bilde tatt av Guy Kalaf

En Nollywood-film tar det igjennomsnitt 2 uker å lage, inklusive filming på location og post-produksjon. Hvorfor denne hastigheten? Det handler primært om to ting: Penger og strøm. Nollywood er 100% privatfinansiert – det er ikke noe statlig filmstøtte å oppspore, langt mindre noe utenlandsk donor-støtte. Og markedet for filmene er som før nevnt hjemmemarkedet, i et land der mer enn 70% av befolkningen lever på under en dollar dagen. Men ethvert nokså urbanisert nabolag har en eller annen tv og en eller annen en dvd-spiller, og dersom alle går sammen, så kan man kjøpe seg en DVD, eller man har en slektning som har litt mer penger enn en selv. Og prisen er tilpasset nettopp dette markedet – og følgelig også produksjonskostnadene. Strøm-tilgangen i Nigeria er nokså ustabil, for å si det mildt.  Er man heldig, så har man strøm et par timer per dag til sammen. Så på et filmsett kan man rett og slett ikke planlegge noe såpass eksklusivt som 2nd take. Man får være fornøyd med at man i det hele tatt fikk ett. Dette er ekte dogme, for å si det sånn.

Hva handler så filmene om? Spør heller hva de ikke handler om. Så langt jeg kan se, er vintersport eneste tema som ikke har vært behandlet. Men det kommer sikkert. Felles for alle filmene er imidlertid temaene rikdom, kjærlighet, penger og religion, og handlingen skjer i skjæringspunktet mellom tradisjon og modernitet. Når det gjelder religion, så tar det alltid litt tid før jeg skjønner om det er en kristen eller islamsk film – forskjellen er egentlig ikke så stor, og i tillegg er det alltid kopling med tradisjonell Yoruba- eller Hausa-religion, med sine guder og ånder og magi. Temaene blir krydret med ting som Nigeria er kjent for – korrupsjon, narkotikahandel og kriminalitet i stor skala, inklusive luring av vestlige godtroende mennesker pr epost og mye monkeybusiness i forbindelse med obskure besøk til andre land.  Og man inkluderer med den største selvfølgelighet tabuer i det nigerianske samfunnet – som homofili og hiv/aids, og kontroversielle spørsmål som likestilling, flerkoneri, hjemmevold og militærets og politiets makt. Og man er ikke redd for å skildre det afrikanske kontinentets mørke sider – som trafficking, organhandel, bloddiamanter, piratvirksomhet, barnesoldater og massevoldtekter. I tillegg blir alle slags mer eller mindre flatterende sider ved mennesker levende skildret: Folk er utro, slemme, lyver, stjeler, bedrar og bruker svart magi på sine motstandere i stor skala – men det finnes ofte en forklaring på hvorfor de oppfører seg slik. Kanskje er det djevelen, kanskje det var noe de spiste, eller kanskje moren din gjorde noe galt før du ble født. Så når man bare har funnet forklaringen, så kan livet gå videre, selv om det som regel venter grusomme straffer for de skyldige. Så sant det finnes noen skyldige. Nollywood ender ikke alltid bra, men det er alltid en moral. Og veldig lang rulletekst.

Filmene har klare stjerner – og i begynnelsen hadde jeg store vanskeligheter med å forstå om alt var samme film, men ulike episoder, fordi det var de samme personene som dukket opp hele tiden. Men det er jo egentlig ikke så veldig forskjellig fra Norge – viser man også norske filmer sammen etter hverandre, så kan jo en utenforstående fort komme til samme konklusjon. I tillegg er det en mengde statister og ymse filmarbeidere, og de rekrutteres fra bydelen Surulere i Lagos – Nollywoods høyst pulserende hjerte og hjerne, der folk som vil ha Nollywood som levebrød melder seg til tjeneste som dagarbeidere. Man stapper så en minibuss eller to full med skuespillere og crew, kokekar, generator og nødvendig filmutstyr – og drar av gårde til location. Ofte gjør man opptak til flere filmer på en gang, for å spare penger ved leie av location, så det forklarer hvorfor man kjenner igjen inventar og bygninger i høyst ulike filmer.

Og inventaret er viktig. Veldig viktig – for med inventaret signaliserer man mye om status og posisjon. Samtlige Nollywood-filmer jeg har sett, har scener tatt opp i husets oppholdsrom. Og der står det alltid en sofa eller flere. En veldig dyp sofa – der antallet, størrelsen og dybden er direkte proporsjonalt med husholdningens rikdom. Andre viktige ting er stereoanlegg og tv. Og biler, selvfølgelig, samt størrelsen på inngangsporten til gårdsrommet. Men tilbake til sofaene og oppholdsrommet. Et hjem er ikke noe ekte hjem uten et oppholdsrom. Her diskuteres og oppklares viktige ting, og her mottas gjester, og her er samlingspunktet for alt vesentlig som skjer.

Man kommer jo ikke unna et par ord om kvalitet. Alt er egentlig veldig dårlig – manus, skuespillerprestasjoner, musikk, effekter, klipping – og i særklasse dårlig lyd. Elendig, rett og slett. Men tro meg – etter vel 100 timer med Nollywood-titting blir dette bare minor details. Irriterende, riktignok – men ikke så viktig.  Det finnes selvfølgelig folk i Nollywood som jobber hardt for at kvaliteten skal bedres, slik at de skal klare å få til en kvalitetsfilm av internasjonal standard som blir lagt merke til. Det er klart de drømmer om Oscar – akkurat som vi i Norge gjør. Men de har ikke Hollywood som sitt forbilde her – nei, Bollywood er inspirasjonen – og selvfølgelig sørafrikanske District 9 – som på mange måter er akkurat absurd nok til at den kunne vært Nollywood. Den klare inspirasjonen fra Bollywood ser man i de mange danseopptrinnene – hovedpersoner hun & han i en syngende kjærlighetsdialog, og i bakgrunnen dansere på rekke og rad.

Så hva er essensen i Nollywood?Etter alle mine timer  med tv-titting på Yoruba- og Hausa-kanal har jeg kommet til at Nollywood handler om å skape en logikk i det ulogiske.

Hverdagslivet i Nigeria er for mange nigerianere en serie av ulogiske hendelser. Samme hvor mye man jobber og strever og står på, så er det noen andre som lykkes, uten å ha løftet en finger. Hvorfor? Hvorfor blir noen rike, mens andre bare synker mer og mer ned i fattigdom? Hvorfor blir noen syke og dør, selv om de aldri har gjort noe galt? Hvorfor slipper de korrupte unna?Hvorfor er det egne regler og lover for noen få priviligerte? Hvorfor lever volden og kriminaliteten i beste velgående? Hvorfor får noen aids og andre ikke? Hvorfor blir ikke ærlighet og hardt arbeid belønnet? Hvorfor mister tradisjonelle verdier fotfestet? Hvorfor er livet så grunnleggende urettferdig?

Nollywood gir svar på disse spørsmålene, og fungerer som en slags veileder, på lag med folk flest  – i mangel på myndigheter som ikke har noen svar, og som aldri egentlig har brydd seg om å gi noen svar – langt mindre har  gjort noe med selve årsakene til spørsmålene. En hendelse i forbindelse med 50-årsjubileet for Nigerias selvstendighet nå i oktober er betegnende: Parlamentet vedtok tidligere i år et skyhøyt budsjett for å markere jubileet, hele 113 mill USD – altså nesten 1 milliard NOK. (faktisk dobbelt så mye som president Goodluck hadde bedt om). Her skal det feires! Og hva er et av de viktigste jubileumstiltakene for «folk flest»? Jo, baking av en enorm stor kake, faktisk så stor at man satser på å komme i Guinness rekordbok som «verdens største kake» – 65 tonn tung, med de vitale mål 30 meter lang, 2 meter bred og passende høy. 2.000 mennesker skal være involvert i å lage kaken, som skal skje på 8 timer – inkludert å dekke den med glasur i grønt og hvitt, som i Nigerias flagg. Og så skal den deles opp i passende stykker – med president Goodluck i spissen – og disse små kakestykkene skal så sendes til folk flest i Nigerias 36 stater, slik at folk som ikke kan komme til presidentpalasset, også kan få smake litt kake. Skeptikerne er jo mange – hvordan kan man være sikker på å få nok strøm til å bake kaken? Og hvordan i all verden skal man få sendt kakestykkene rundt omkring i landet – de må jo sendes nedkjølt for å holde seg,og de må jo komme fram før kakestykkene har mugnet  – og hvem av de 150 millioner innbyggerne er det tenkt skal få smake?  ( Kakeprosjektet skulle etter planen ha skjedd 1. oktober – men jeg har ikke klart å finne ut om det faktisk har funnet sted, men leiter videre)

Parallellen til Marie Antoinette og den franske revolusjon er jo påfallende: «Har ikke folket brød? Kan de ikke spise kake?» Og det er klart – med slike myndigheter og med revolusjon som utdatert reaksjon trenger man en Nollywood-film eller to. For der er det tross alt et slags system i galskapen.

____________________________________________________________

Du ser småsnutter fra Nollywood under «Nollywood»-kategorien her på Craftprat.