Så klarte jeg å bli irritert i dag også. Enda det i utgangspunktet bare handlet om å komme seg inn i en OL-fri sone.

Fordi du nå må skrolle veldig langt ned på norske nettaviser for å lese om noe annet enn OL, og fordi alt om OL – for å si det forsiktig og uten å ville støte noen unødig – framstår en smule internt, så blir det til at man søker alternative nettsteder for å finne ut om det skjer noe som helst ellers i Norge for tida.

Ikke fordi jeg aktivt går inn for å ikke være interessert i OL, det er bare det at man blir påvirket av omgivelsene, og her i Sør-Afrika er ingen, absolutt ingen opptatt av OL i Sotchi. (se der, ja, jeg måtte til og med sjekke hvordan det staves – Sotsji)

Og dersom jeg forteller venner her om at det nå er en debatt i Norge om hvorvidt nordmenn skryter for mye av at vi er best, som vi jo er, så kikker de jo bare på deg og sier: Really?? Jeg tror det aldri har streifet dem en tanke at nordmenn og Norge skulle være best. Ikke fordi de er i mot Norge på noe vis, det er bare det at de vel aldri tenker på Norge. Sånt lærer man når man er ute i den store verden og ikke representerer noen andre enn seg selv. Da skjønner man at man kommer fra et lite land.

Det tok noen år før jeg skjønte dette. At de aller fleste nordmenn som bor i Afrika er der på vegne av noen. Jobber for en bedrift, for en organisasjon, for staten – og at de har et edelt formål med sin utlendighet. Og at når de gjør det, så får de en egen måte å se verden på. Norge blir viktig, organisasjonen blir viktig, firmaet blir viktige, og ergo de blir viktige. Ikke fordi de er uvanlig selvsentrerte i utgangspunktet – men de blir selvsentrerte, fordi de gjerne vil gjøre en god jobb. (ja, i dag tar jeg den hyggelige versjonen om selvsentrerte nordmenn i utlandet) Og da må det de driver med være viktig, ellers så trengte de jo strengt tatt ikke å være der. Men når du er aleine nordmann i for eksempel Afrika, og driver med ditt, og dette ”ditt” er et knøttlite firma som av alle ting importerer noe så uviktig som julepynt, ja, da skjønner du at Norge er et lite land. Og du selv bare et lite menneske.

Men altså, det var disse alternative nettstedene, OL-frie soner. For eksempel Bistandsaktuelt. Der har man høye tanker om nordmenn i utlandet. I deres spalte ”Nytt om folk” står det for eksempel at en viss person skal bli landdirektør i Sør-Afrika. Ikke noe mer, ikke noen opplysninger om denne stillingens omfang eller formål eller oppdragsgiver. Så da tenker man, det må kanskje være sånn generelt? Du verden – en nordmann skal bli landdirektør, få ansvaret for Sør-Afrika, på en måte – og jeg sjekker ivrig sørafrikanske medier. Ikke ett treff. Ikke ett eneste treff. Si meg, er det bare i Norge at det er en nyhet at en nordmann skal bli landdirektør og få ansvar for Sør-Afrika?

Men det er mye annet interessant å lese om for tida i Bistandsaktuelt. Blant annet en debatt om hvorvidt informasjonsstøtten som norske bistandsorganisasjoner mottar fra Staten, dvs Norad, er bra eller dårlig. Jan Arild Snoen, fra tenketanken Minerva, mener den er dårlig og bør kuttes ut, mens bistandsorganisasjonene mener, ikke overraskende, at den er bra. Det har gått så langt at det har blitt en debatt på Bistandsaktuelt sine nettsider, og bare det er jo uvanlig. Det kan stå saker om de mest uhyrlige overgrep og urettferdigheter – men det kommenterer ingen. Men når det kommer en sak om noen som vil ta fra bistandsbransjen penger, da kommer engasjementet. Det er høyst forståelig, men kanskje ikke spesielt god PR for den samme bransje.

Hele debatten er utløst av denne undersøkelsen i regi av Hans Rosling om hva nordmenn vet om verden og utvikling. Det viser seg at en sjimpanse vet mer. Og det til tross for at det brukes mange midler på at vi vanlige nordmenn skal vite mer. 91 millioner i året, for å være nøyaktig. Følgelig kan man slutte at informasjonsstøtten ikke virker. Og derfor bør den kuttes.

Men bistandsorganisasjonene på sin side sier noe sånt som at tenk, så ille det hadde vært dersom ikke de hadde vært der. Da hadde nordmenn virkelig ikke visst noe, og verden hadde blitt et dårligere sted. Og det mangler ikke på selvtillit i så måte: Særlig ”Slett Ulandsgjelda” tar godt i: Mister SLUG informasjonsstøtten mister Norge hoder som kan tenke disse tankene og som har arbeidskapasitet til å legge strategier for hvordan vi skal fullføre dem. Da mister verden en ledende og nytenkende aktør som tør å fronte viktige og banebrytende ideer.

Å du, å du.

Og det som er ekstra viktig er at informasjonsstøtten ikke må kuttes, for hvem skal ellers rette opp feila fra i går, det vil si, feilene man gjorde for mange år siden da man kun formidlet nød og elendighet fra Afrika. Så man må altså få støtte til å rette opp en dårlig jobb man har gjort tidligere. Og som ikke det var nok – man må også få informasjonsstøtte for å kompensere for den samme bransjes markedsføringstiltak, de tiltakene som gjør at du og jeg støtter bistandsorganisasjonene med vår egne penger, helt frivillig. Visstnok er ikke markedsføringstiltakene helt sannferdige, i henhold til denne retorikken, men selve bistandsarbeidet er  bra – og med nok informasjonsstøtte så går alt opp. Forstå det den som kan.

Men det som over hodet ikke er en del av debatten, men som burde være det, er følgende spørsmål: Hvem sin virkelighet er det bistandsorganisasjonene informerer oss om? Hvor relevante er egentlig bistandsorganisasjonene i å formidle hva som skjer i for eksempel Afrika?  For det er denne tiltroen til egen fortreffelighet og denne høye selvtilliten de legger for dagen, som gjør meg irritert.

Hittil i 2014 har det vært 569 såkalte service delivery protests bare i Gauteng-provinsen i Sør-Afrika. Gauteng – det er navnet på Johannesburg-regionen – er den økonomiske motoren i ikke bare Sør-Afrika, men i hele Afrika. Service delivery protests kommer fra de fattigste lokalsamfunnene i regionen, som protesterer mot mangel på helt basale ting som de er blitt lovet gjennom mange år: vann, strøm, bolig, men også generell protest mot at de aldri blir hørt. Protestene er rettet mot politi og styresmakter, mot korrupsjon, mot at deres hverdagsproblemer aldri blir satt høyt nok på agendaen, hverken hos politikerne eller i samfunnsdebatten.

120 av disse demonstrasjonene er blitt voldelige. Reaksjonsmåtene er ikke vakre: Det brennes og vandaliseres – skoler, butikker, klinikker, politistasjoner, offentlige bygninger – alle slike instutisjoner . Og det drepes. For folk er rasende. Det er unntakstilstand.

I mai er det valg i Sør-Afrika. Da skal ny nasjonalforsamling og ny president velges. Alle vet jo at ANC vinner og Zuma fortsetter, spørsmålet er hvor mye deres flertall reduseres. Men ANC , med sin stolte fortid som grasrotpartiet for folk flest, drar ikke på besøk til lokalsamfunnene der det nå brenner. De tør ikke. Ikke noen av de andre politiske partiene, heller. (med et delvis unntak av tidligere ANC-kronprins Julius Malemas nye EFF – mer om dette partiet en annen gang). I stedet sender de ut pressemeldinger, alle sammen, om at alle må holde seg til lov og orden og respektere demokratiets grunnleggende prinsipper.

Og enda mer talende: De etablerete NGO’ene – organisasjoner av ymse slag , som per definisjon er uten binding til politiske partier eller staten, og som sånn sett har større spillerom – de er der heller ikke.

Det er en debatt i Sør-Afrika om nettopp dette. (Å jada, de debatterer fattigdomsspørsmål her også. Med mer dybde, bredde og innsikt enn i Norge.) Og et av spørsmålene som debatteres er: Har NGO’ene utspilt sin rolle, fordi de er del av et establishment, som selv om hvor enn kritiske de er til makthaverne, allikevel blir en del av den samme makten, fordi de alle i bunn og grunn snakker samme språk – gjennom sine rapporter, resolusjoner, strategidokumenter, konferanser og workshop’er. Eller sagt på en annen måte: Heller ikke NGO’ene har kredibilitet overfor den store majoritet som aldri har sett fruktene av demokratiet som kom for 20 år siden.

Det tok altså 20 år etter innføring av demokrati i Sør-Afrika før desillusjonert unge, sinte og frustrerte innbyggere tok til vold som språk. NGO’er og politiske partier virker å være helt tatt på senga. For så opptatt har de vært av å jobbe med sine fanesaker, med sine spesialfelt, men sine agendaer – basert på deres egenskapte fortellinger fra de gode gamle dager, fortellingene om at de er på de svakes side  – at de har glemt å realitetssjekke, at de ikke har sett hva som foregår, og at de derfor har gjort seg selv totalt irrelevante.

Og snakker du med folk fra andre afrikanske land, så vil du høre samme historier. Om hvordan NGO’ene, både nasjonale og utenlandske bistandsorganisasjoner, er helt irrelevante i deres hverdag og for deres utfordringer.

Og i min hverdag her i Sør-Afrika, i møtet med grasrot-håndverkerne, så er opplevelsen den samme. Det er ingen som noensinne har uttrykt at de opplever at en organisasjon representerer dem, langt mindre ”forstår dem”. Og dersom noen prøver ”å forstå” dem, så forventes det at de må tilpasse seg deres virkelighet, og ikke omvendt. Jeg har for eksempel fått tilbud om støtte til Vondeling og deres englefabrikk, men kriteriene er at Vondeling må fylle ut søknadsskjema og at Vondeling må skrive rapporter. Alt på engelsk. Og at man må ha en epost man kan nå dem på. ”De har ikke strøm, de har ikke epost, de skriver ikke engelsk, og de skriver heller ikke rapporter”, sier jeg. ”Ja, men, kan ikke noen gjøre det for dem, da?” Jo da, det kan man, og sånne folk og organisasjoner finnes og lever i beste velgående, de tar en prosent av stønadsbeløpet for å kunne ”kommunisere med giverne”. Og vips, så har man beveget seg vekk fra grasrota, som man påberoper seg å skulle hjelpe og forstå.

Og det er bistandens hovedproblem – at den faktisk ikke representerer den fattige grasrota. Grasrotas virkelighet blir alltid fortolket gjennom mellommenn. Alltid.

Nå blir jo dette svært så generelt – at en NGO er en NGO er en NGO – det kan jo hende at norske organisasjoner er bedre enn andre organisasjoner, og antakelig er de ikke de verstinger når det gjelder snakke på vegne av fattige og fortelle oss om hvordan verden henger sammen. Ja, la oss håpe det. Ja, la oss virkelig håpe at Norge er best, her også.

For meg kan bistandsbransjen gjerne få informasjonsmidler i massevis. Det gir jo noen arbeidsplasser – fortrinnsvis i Norge – og det er tross alt ikke det verste Staten bruker penger på. Og jeg synes også det er greit at de får penger for å rette opp gamle synder. Alle bør få en ny sjanse her i livet. Og jeg har ingen problemer med at organisasjoner med høyt selvbilde skal få lov til å fortsette å jobbe med de overordnede spørsmål her i verden og formidle dem til oss.

Men bare ikke ta rollen som tolk for fattigfolk.