Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Mine skriverier

  • Når den enes frivillighet blir den andres tvang.

    Når den enes frivillighet blir den andres tvang.

    Det var denne lovpriste frivilligheten. Alle vi som har jobbet med samfunnslivets såkalte frivillige sektor vet at det er en sannhet med modifikasjoner at frivillighet er ubetinget bra. Jeg tror jeg snakker på vegne av flere enn meg selv når jeg sier at vi mange ganger har vi ønsket at profesjonelle gjorde oppgavene, folk som ikke hadde vikarierende motiver for sitt frivillige virke, folk som hadde greie på hva de drev med.  Særlig gjelder dette for oss som har jobbet med frivillig barne- og ungdomsarbeid.  Det ligger en del folk i grøfta rundt om på grunn av frivilliges selvoppofrende, men akk så skadelige, innsats. Og det bør det snakkes mer om.

    Men de som uten sammenlikning har vært mest utsatt for frivillighet av ymse valør opp gjennom tidene er afrikanere. Her er en historie om det:

    Jeg var innom  Streetwires, en av Isandis leverandører i Cape Town, her om dagen. Lauren heter den eksport-ansvarlige der, og vi har kjent hverandre i mange år. Over en kopp kaffe snakket vi om løst og fast, blant annet et hjertesukk fra Lauren om alt byråkrati og utgifter og merarbeid som følger med å være medlem av World Fair Trade Organization. (og altså –dette er rettferdighetsversjonen i 2 ord, ikke til å forveksle med ettordsrettferdigheten som heter fairtrade. To vidt forskjellige ting,: Fairtrade – da er produktet rettferdig, Fair Trade – da er organisasjonen og menneskene rettferdige. Jepp, jepp – ikke enkelt. )

    Lauren vet godt om min skepsis til Fair Trade, så den var jo bare å gjenta – at Streetwires trengte i hvert fall ikke være med i en organisasjon som krever medlemsavgift og utfylling av vanskelige skjemaer – for at jeg skal synes de er mer verdige å handle med, mer verdige mine penger. For meg er dette passlovene på nytt – folk fra township’ene slapp bare inn i de rike områdene dersom de hadde papirene sine i orden. Og det var folka i de rike områdene som bestemte hva som skulle stå i de godkjente papirene.

    Jeg skjønner ikke hvorfor dere finner dere i det, sa jeg til Lauren. Denne ovenfra og ned holdningen. Dette godhetsregimet – dette med at vi vestlige vil dere så vel, og derfor bestemmer vi at dersom dere bare er gode og snille nok, så skal vi også muligens kjøpe noe av dere.

    Det er markedsføring, svarte Lauren. Vi får en del kunder på dette. Folk og butikker og organisasjoner som er opptatt av dette med Fair Trade. Men det krever som sagt sine akademiske ferdigheter, for de skjemaene er ikke enkle å fylle ut. I tillegg til at det koster penger å være medlem. Så det er liksom del av markedsføringsutgiftene.

    Ja, nettopp, sa jeg. Nettopp derfor, med slike rigide systemer så når Fair Trade aldri de mest marginaliserte produsentene. Vondeling og Rietbron, for eksempel,  disse små håndverksgruppene i Karoo, kommer aldri, aldri til  å kunne smykke seg med et merke om at de er rettferdige. Ikke har de råd til hva et slik merke koster, og ikke har de akademiske ressurser til å få dette til.

    Men jeg skjønner, fortsatte jeg, at Fair Trade kan fungere som markedsføring for Streetwires, som er en relativ stor og veletablert håndverksbedrift, der folk i administrasjonen har utdannelse. Og jeg skjønner at det er et marked for produkter med Fair Trade-merkelapp . Men jeg skjønner virkelig ikke hvorfor dere finner dere i at dere må bevise at dere er rettferdige og snille og greie.  Som om flertallet av afrikanske håndverksbedrifter egentlig er det motsatte. Det opprettholder jo bare systemene med hvem som vet best og er snille, og hvem som bør være takknemlige.

    Ja, apropos det, sa Lauren. Vi hadde besøk her om dagen av en gruppe med svenske ungdommer, pluss noen mer tilårskomne, som hadde booket seg inn for en guidet tur. (Streetwires ligger  midt i Cape Town sentrum og er internasjonalt kjent for ståltrådkunsten sin, og denne kombinasjonen gjør at de tilbyr guidede turer i produksjonen – ikke så ulikt andre håndverksbedrifter rundt om i verden). 

    Vi har jo et fast opplegg for disse turene, ganske så innkjørt. Men det viste seg at svenskene hadde egne planer. Plutselig begynte de å synge noe voldsomt og flerstemt.  Uten forvarsel. Og ikke nok med det. De begynte å danse også. Og tromme på bordet. Afrikanske sanger, må vite.  Lurer på om det var fra Lion King? Med en veldig intens dansing. Det var umulig for folka våre å jobbe – og det er ikke uproblematisk, kjempemye å gjøre for tida med deadlines for julebestillinger, flya ut av Cape Town går jo når de går, og rekker vi ikke å levere i tide, så mister vi hele bestillingen. Men disse svenskene og sangen deres brakte jo med seg et visst lydnivå, direkte sjenerende, må man vel kunne si – og folka våre kunne jo ikke unngå å ikke se på disse voldsomme bevegelsene som utspant seg rett foran dem. Men de oppførte seg jo høflig og klappet og smilte med – mens de kommenterte på Xhosa at dette var et skikkelig freakshow.

    Jeg vet ikke hva svenskene trodde – at vi skulle bli veldig glade for at de sang og danset afrikanske sanger for oss i arbeidstiden, sånn helt uten å spørre om det passet? Som om vi ikke hadde annet å gjøre. Som om vår arbeidsdag ikke var viktig nok. Det var sikkert et eller annet kor på tur – og det er jo helt flott, det. Men det som var frivillig for dem ble jo vår tvang.

    ____________________________________________________

    Det viste seg at en av Streetwires sine ansatte hadde filmet dette opptrinnet på mobilen, og de har lagt det ut på Facebooksida – sjekk her.

    SW-svenskedans

  • Om frivillighet

    Vår nye kulturminister, Torhild Widvey, slår et slag for frivilligheten. I et intervju med Aftenposten sier hun at frivilligheten skal få bedre kår når hun bestemmer – hun har nemlig selv vært frivillig hele sitt liv. Dessuten er hun rik, men har jobbet hardt for hver eneste krone, og hun har også utrolig gode samtaler med Gud når hun sykler.

    Alt i følge Aftenposten.

    Det er litt uklart om hvorvidt Aftenposten hadde sjekket med Gud og bedt ham gi sin vurdering av samtalene, men ok –  det er ikke sikkert det er nødvendig. For Torhild har nemlig et uproblematisk forhold til det å tro, står det.

    Samme dag som jeg leste intervjuet med kulturministeren hentet jeg en pakke på Posten. Den var fra Namibia. Det har seg slik at Isandi samarbeider med en gruppe damer nord i Namibia, som broderer motiver fra livet på den namibiske landsbygda. Mønstrene skaper de selv, og broderiene er fantastiske skildringer av lokalsamfunnet og livet som leves der.

    Pakken som kom i Posten denne lørdagen inneholdt 40 stoffstykker, hver på 30×30 cm, fulle av broderier i vakre avstemte grønnfarger. Fortsatt er jeg ikke ferdig med å lese historiene i broderiene, og man blir egentlig aldri ferdig med å tolke dem.

    Maria, Justine, Salinda og Marcella  tjener sårt tiltrengte penger gjennom å brodere disse stoffstykkene. Akkurat som kulturministeren har de jobbet hardt for hver eneste krone. Men i motsetning til henne har de forblitt fattige.

    I alle årene jeg har samarbeidet med Maria, Justine, Salinda og Marcella har det vært et tilbakevendende problem at de får altfor lite betalt for broderiene sine. Og løsningen på det problemet er ikke bare å betale mer, da hadde det vært enkelt. Det viser seg at det er umulig å finne en relevant timepris, fordi de aldri egentlig kan sitte stille en hel dag og brodere – det må hentes vann og ved, kokes mat, unger må passes, klær må vaskes – så ingen kan egentlig svare på hvor lang tid det tar å brodere 30×30 cm. Men akkurat det hadde vi nok kunne løse på et vis – med det vanskeligste med å prisfastsette broderiene er at det handler ikke om hvor lang tid det tar å brodere, det handler om hva de vil uttrykke. Hvis jeg for eksempel spør om de ikke kan brodere litt mindre pr stoffstykke, for dermed å kunne bli ferdig fortere, og sånn sett få bedre betalt – så er svaret at det går ikke. Det handler ikke om tid, det handler om en historie de vil fortelle. Og det må ta den tid det tar.

    Så vi ender på en slag pris per stoffstykke, og damene er fornøyde, fordi det er mer enn hva andre betaler. Men sannheten er at det er altfor dårlig betalt.

    Men penger er tydelig ikke den eneste motivasjonen for å brodere. De har en viktig historie de vil fortelle, og den får de fortalt gjennom å brodere. De uttrykker, kommenterer, bearbeider og formidler –  sorg, glede, opplevelser, drømmer.  Disse broderiene er deres genuine kulturuttrykk. Og derfor broderer de mer enn hva de kan få betalt for. De jobber frivillig.

    Jeg tror at damene nord i Namibia forstår dybden i begrepet frivillighet bedre enn vår kulturminister, som ”irriterer seg over frivillighet som supplement til det offentlige ” og mener at tvert imot –”frivillighet skaper ”bæring” i samfunnet.”

    Sånt kan bare en med snever kulturforståelse og innsikt uttrykke seg.

    For ja, nettopp – i fraværet av en stat som alltid har sviktet slike som dem, en stat som kan sørge for jobb, hus, utdannelse, helsevesen og sosial trygghet, så betyr frivilligheten alt for de fire namibiske damene. Den opprettholder deres verdighet, rett og slett.

    Men den opprettholder samtidig deres fattigdom.

    Det er essensen av hva som skjer når frivillighet ikke lenger er supplement til det offentlige.

  • Det finnes andre versjoner.

    Og så satte du på Joni Mitchell. A case of you. Den versjonen med stort orkester. Joni var 57 år da hun sang inn den, sa du. Hører du det i stemmen hennes? Hører du resignasjonen? Hører du ærligheten, den nøkterne sannheten uten pynt? Hører du det levde livet når hun gjengir samtalen med eks’en helt i begynnelsen:

    «Just before our love went lost you said: I am a constant as a northern star. Constantly in the darkness, where’s that at? If you want me I’ll be in the bar».

    Hører du det? sa du nok en gang.

    – For det var ikke sånn da hun skrev sangen, 30 år tidligere, i 1970. Da var det å bryte opp nesten en lek. En naturlig del av livet, for kjærlighet kom og gikk.

    Og så satte du på den versjonen.

    Hører du hvor ubekymret stemmen hennes er? Hopper, liksom, fra tone til tone der høyt oppe i registrene. Sånn tralala. Hun visste jo at kjærlighet er vanskelig, også da hun var i 20-åra. Selvfølgelig visste hun det. Men hun var optimist, ikke sant? Hun hadde så mye å gå på. Som vi alle hadde. Den gangen. Hører du forskjellen på hvordan hun synger om å være redd for djevelen? Også djevelen takler den unge Joni, mens den eldre Joni synger som om djevelen er hennes egne demoner. Og det er til å grine av, sa du.

    Og så gjorde du det. Grein. Og nå handlet det ikke mer om Joni og en av de flotteste låtene ever.

    Det er nitrist, sa du. Det er nitrist hvordan livene våre blir. Når sjela har fått så mange sår, og frykten for djevelen er blitt til frykten for egne demoner. Hvorfor ble det sånn?

    Og så sa du ikke noe mer. Men spilte de to versjonene enda en gang. Og jeg hadde ingenting å komme med.

    Men etterpå har jeg tenkt at jeg skulle ha sagt: Men har du hørt den tredje versjonen? Den med Prince? Den som hopper over de første linjene. Den som begynner rett på:

    » I am a lonely painter. I live in a box of paints. I am frightened by the devil. And I’m drawn to those ones who ain’t afraid.»

    Og hvis du ikke visste om den opprinnelige sangen, hvis du ikke kjente historien, så ville du tenke når du hørte Prince synge: Dette er en fantastisk sang om ærlighet og livet og kjærligheten. Og du ville syntes at det var en funky låt, og ikke det minste sårt. Og du ville ikke begynt å grine.

    For det går an. Det går an at en sår historie og et sårt liv kan begynne et annet sted. Det finnes andre versjoner.

    Det ville jeg ha sagt. Men jeg vet hva du ville ha svart; at du liker fortsatt best den versjonen med stort orkester.  At man kan ikke kompromisse bare fordi man lengter etter happy ending.

    ________________________________________________________________________________

    Til deg som leser: Her er de tre versjonene – både 1971- og Prince-versjonen finnes på YouTube, men med så veldig klissete videoer, så jeg droppet dem. Så da blir det lydfiler i stedet:

    Joni synger A Case of You i 1971

    og her er versjonen med stort orkester.

    og her har du Prince-versjonen.

    A Case of U – Prince

    Og her er teksten til «A case of you» :

    Just before our love got lost you said
    «I am as constant as a northern star»
    And I said «Constantly in the darkness
    Where’s that at?
    If you want me I’ll be in the bar»

    On the back of a cartoon coaster
    In the blue TV screen light
    I drew a map of Canada
    Oh Canada
    With your face sketched on it twice
    Oh you’re in my blood like holy wine
    You taste so bitter and so sweet

    Oh I could drink a case of you darling
    Still I’d be on my feet
    oh I would still be on my feet

    Oh I am a lonely painter
    I live in a box of paints
    I’m frightened by the devil
    And I’m drawn to those ones that ain’t afraid

    I remember that time you told me you said
    «Love is touching souls»
    Surely you touched mine
    ‘Cause part of you pours out of me
    In these lines from time to time
    Oh, you’re in my blood like holy wine
    You taste so bitter and so sweet

    Oh I could drink a case of you darling
    And I would still be on my feet
    I would still be on my feet

    I met a woman
    She had a mouth like yours
    She knew your life
    She knew your devils and your deeds
    And she said
    «Go to him, stay with him if you can
    But be prepared to bleed»

    Oh but you are in my blood
    You’re my holy wine
    You’re so bitter, bitter and so sweet

    Oh, I could drink a case of you darling
    Still I’d be on my feet
    I would still be on my feet

  • Om #KjoleForSkole, nordmenn i Kongo og Aftenposten

    Det er jo godt over en uke siden nå – #KjoleForSkole-aksjonen – der innsamlede kjoler ble auksjonert bort med det formål å bygge en jenteskole i Kenya. Og Erna Solbergs kjole innbrakte mest – kr. 10.000,-.  Og @høyre tvitret: «Den kommende statsministeren har støtte fra mange hold. Rekord under kjoleaksjon.»

    Også jeg som trodde at man støttet fattige jenter i Kenya. Ikke den kommende statsministeren.

    Selv har jeg ikke tenkt å tvitre, men skriver i stedet: «Den kommende statsministeren viser foruroligende liten forståelse for bistand. Hadde hun forstått noe, så hadde hun ikke donert kjole.» (det var 135 tegn)

    Og det vi alle selvfølgelig lurer på, er hvorfor kjolen til Siv ikke var med i auksjonen.

    Jeg leser på nettsiden til #KjoleForSkole at når auksjonen avsluttes om litt, så overføres alle penger til organisasjonen Cigiit Manyatta. Det er jo litt uklart hvor mye penger som trenges for å bygge en skole, og er det egentlig en skole som skal bygges, og hvor er egentlig Wamba – hva med et kart, #KjoleForSkole?  Og hvem er disse få utvalgte jentene som skal gå der, og hvorfor nettopp dem, og hvordan skal det hele driftes, og skal nordmennene virkelig bygge alt dette i juleferien, og det mangler da fortsatt noen millioner – men pytt,pytt – det viktigste er #KjoleForSkoles eget slagord:  «Gjør en forskjell!»

    Og jeg tenker på en afrikansk venns hjertesukk om at det slitsomt nok å være fattig, men enda mer slitsomt å bli utsatt for alle disse som skal hjelpe deg. Og jeg tenker også på en annen venns underfundige ord om at det ikke er de late her i verden som har skylda for alle problemene.

    Det er jo også godt over en uke siden vi har hørt noe om nytt om arbeidet med å få Joshua French ut av Kongo. I forbindelse med det tragiske dødsfallet til Tjostolv Moland var det massiv medieoppmerksomhet rundt alt som har skjedd og ikke skjedd i forbindelse med arbeidet med å få de to dømte nordmennene hjem til Norge. Jeg prøvde å følge med i mediedebatten da den stod på som verst nå på sensommeren, og å følge med innbefatter også å følge med i kommentarfeltene. De var særs aktive. Og gjennomgangstonen var at nå må nordmenn selv dra ned og ordne opp i sakene, trekke ut bistandsmillioner, og slå hardt i bordet. Og at problemet  kun var særs inkompetente Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre som egentlig ikke ville få nordmennene ut – for på en eller annen måte var det en sammenheng mellom dette og at Jens og Jonas flyr business class når de er på jobb. For det kan da ikke være så vanskelig å ordne opp i Kongo, hvis man vil, og Tjostolv og Joshua var jo bare to nordmenn som gjerne ville hjelpe Kongo. Gjøre en forskjell, for å si det sånn.  Opptil flere i kommentarfeltene tilbød seg selv å dra ned, mange hadde militær erfaring de mente ville komme til nytte i en befrielsesaksjon. Flere hadde også gode generelle råd til landet Kongo, om hva myndighetene burde gjøre for å få skikk på landet. Kommentarene stod på ingen måte tilbake for advokat Morten Furuholmens merkelige innlegg på nrk.no om at han blant annet hadde vært korrekt antrukket i Kisangani.

    #KjoleForSkole oppstod i sommer –  i juli, var det vel. Samme måned skrev Aftenposten nok en artikkelserie om mislykket norsk bistand til Tanzania. Det var egentlig ikke om Tanzania – det var en artikkel om at UD hadde gransket bistandsprosjekter og funnet ut at av 309 innvarslede prosjekter der det var mistanke om korrupsjon og underslag, så fant man at dette stemte i 150 av dem. Aftenpostens overskrift var litt tendensiøs, for å si det forsiktig, for den fikk deg til å tro at det var vilkårlige 309 prosjekter som var gransket. Og det var det jo ikke. Men det skal jeg la ligge her – for det var illustrasjonsbildet med undertekst jeg hang meg opp i. For det bildet har Aftenposten brukt før. I 2011. Da hadde avisen en bredt anlagt reportasje om mislykket bistand til Tanzania. Og der dukket samme bilde opp – med undertekst: «De norskfinansierte patruljebåtene på Mafia Island er havnet på felgen etter at Norge trakk seg ut.» I 2013-versjonen står det: «To patruljebåter, finansiert av norske bistandspenger, står uvirksomme på Mafia Island i Tanzania. Båtene og bygningene omkring skulle inngå i en marin naturpark, der man drev bærekraftig fiske og utviklet alternative arbeidsplasser. Dynamittfisket avtok. Korallrevene og fiskebestanden fikk bedre livsvilkår. Men de alternative arbeidsplassene uteble i stor grad. Og nå sprenges det igjen. På prosjektet ble det avdekket omfattende korrupsjon.»

    Jeg mistenker at Aftenposten ikke har undersøkt hva som har skjedd med båtene siden de var der i 2011. For de er ikke uvirksomme. De er i bruk, nemlig. De brukes i Tanzanias oljevernberedskap, de skal trekke oljelenser ut i sjøen, i tilfelle utslipp. Men Aftenposten har regnet med at når de ikke var i bruk i 2011, så er de sikkert ikke i bruk i dag heller.

    Aftenposten-journalistene har gjort akkurat det samme som #KjoleForSkole og alle forståsegpå’erne i Kongo-saken: De tror at Afrika sitter helt stille og at ingenting skjer, så sant ikke vi kommer og ordner opp.

    Og i bistandskretser gremmes man. Med rette. Men sannheten er at det er bistandsmiljøenes egen feil at det er blitt sånn. Bildet av det passive Afrika er skapt av bistandsmiljøene, og når alt kommer til alt tror jeg ikke at de er så veldig interessert i å endre det bildet. Det ligger nemlig penger i nordmenns behov for å gjøre en forskjell.

    Og hvem som helst kan skrive og mene og styre i vei. Ingen sjekker sannhetsgehalten i historiene om det passive Afrika.

  • Om helsevesen og viktighetssyndromet

    Jeg havnet på sykehus her i sommer. I Dar es Salaam. En ille influensa førte til dehydrering som måtte behandles profesjonelt.  Når jeg forteller om dette til andre, så har reaksjonen ofte vært: «Sykehus i Tanzania! Det må jo ha vært spesielt. Var du ikke redd?». Underforstått, sykehus i Tanzania må være fælt, siden Tanzania er et fattig land.

    Men det var ikke fælt. Det var jo et privat sykehus, må vite. Med spesialkompetanse på sånne tilfeller som mitt. Dehydrerte expats som må raskt testes og eventuelt behandles for malaria.

    For det går fint an å drive et veldig bra lite sykehus i Dar es Salaam, så sant du har noen til å betale for det. Og det har man jo. Alle utlendinger  – og de er det nok av – har arbeidsgivere som betaler det som det koster, for deg og din familie. Helt uavhengig om du jobber på en ambassade, i bistandsorganisasjon eller i en utenlandsk bedrift . Og kan ikke det lille private sykehuset ordne opp,  så blir du evakuert med fly til et større sykehus i Sør-Afrika. Privat, det også, selvfølgelig.

    Man gambler jo ikke med de ansattes helse. Og vi expats tar dette for gitt, og bryr oss egentlig ikke om regningen. Den betaler vi jo uansett ikke selv. Så la det koste hva det koste må. For skrekken er å havne på et offentlig sykehus.

    For på det offentlige sykehuset, der det er køer og mangel på mat og medisiner og underbemanning, havner de som ikke kan betale. De fattige. De vanlige menneskene.

    Jeg har ofte tenkt at det er et slags syndrom som folk får når de bor i utlandet som expats. Viktighetssyndromet, kaller jeg det. Vi ser på oss selv som viktige personer, årsaken er vel en kombinasjon mellom jobben vi har – det å hjelpe andre, direkte og indirekte, eller å ha en ikke helt vanlig jobb, gjør at du føler deg viktig  – og livsstilen, som er en kontrast til det livet vanlige folk lever. Og det blir ikke bedre av at man har arbeidsgivere som tar seg av alt du har av praktiske utfordringer. Jeg har deltatt i diskusjoner med forsåvidt relativt oppegående folk (med veldig vekt på relativt) som er i harnisk over at arbeidsgiver ikke ordner med å skifte lyspærer i leiligheten deres.

    Jeg har sittet og tenkt på dette viktighetssyndromet mens jeg har hørt på NRKs Verdibørsen her på morgenkvisten. For der har de snakket om narsissisme, om det er en «folkesykdom». Og for å understøtte dette refererte de til en undersøkelse om at for 50 år siden vurderte 1 av 10 nordmenn seg som viktige – nå er det minst 8 av 10 som gjør det samme. Så viktighetssyndromet ser ut til å ikke bare omfatte nordmenn langt hjemmefra. Man kanskje si at dette er den endelige seier for selvhjelpslitteraturen, og det er kanskje fantastisk at stadig flere nordmenn føler seg viktige. Jeg skulle heller ønske at stadig flere følte at de levde meningsfulle liv.

    Men altså, det er 8 av 10 av oss som tenker at vi er viktige, og det ligger i sakens natur, at når du er viktig, så forventer du et visst fokus. På deg selv og dine behov.

    Og dette dreier seg også om det norske helsevesenet – hva det skal være, og for hvem. Høyresida i norsk politikk vil ha inn flere private i helsevesenet, for å redusere køene, som de sier. Det tror jeg bare sånn passe på at kommer til å skje. Det handler om kapitalismens grunnleggende lære om tilbud og etterspørsel. For etterspørselen etter helsetilbud kommer bare til å øke. Terskelen for hva som er sykdom og trenger behandling i et samfunn der 8 av 10 er viktige, blir stadig lavere. Og med et privat helsevesen kommer ikke dette til å bli mindre. Det private helsevesenet lever jo av at vi er syke. Det er en parallell til bistandspolitikken, som høyresida forøvrig kritiserer, at tilbud om hjelp skaper behov for hjelp. Og gjør den som hjelpes avhengig av hjelp. Og den som hjelper blir også avhengig av at det er et stadig økende behov for hjelp.

    Dessuten – jeg vet veldig godt at mine foreldre, med lange og kompliserte sykdomsbilder, ikke hadde vært interessante for noe privat helsevesen. Fordi min mor og far var de 2 av 10 som ikke er viktige. Det jeg også vet, er at takket være et sterkt offentlig helsevesen og satsning på det, så kunne min mor bo på enerom med bad på Byskogen sykehjem, med dyktige sykepleiere rundt seg 24/7, mens far 15 år tidligere bodde på samme sykehjem, men på tomannsrom med bad på gangen og med ansatte med lav kompetanse. Og jeg vet også at i dag hadde man kunnet behandlet fars hjerneslag umiddelbart, fordi det er blitt satset på kompetanseheving og forskning i det offentlige helsevesenet. Jeg vet at i dag har mennesker som får hjerneslag mulighet til en helt annen livskvalitet enn den min far fikk. Det tok ham 9 år å dø, i dag hadde det vært 9 år med liv. Og jeg er veldig stolt over et slikt offentlig helsevesen, som tar skritt for skritt for skrittt i riktig retning. Også for de 2 av 10 som ikke er viktige.

    Og så blir det hevdet så kjekt at et privat helsevesen vil gjøre mye for nyskaping. Det tror jeg også bare sånn passe på. Et privat helsevesen må i sakens natur gå dit pengene er.  Det er bare å se på Sør-Afrika, det. Der har de et gjennomført todelt helsevesen –  privat og offentlig. Og uten unntak drar de med penger eller privat helseforsikring til de private sykehusene. Det er jo ikke for ingenting at man som expat blir evakuert til private sykehus i Sør-Afrika. For der er privatsykehusene knallgode. Vanlige folk er henvist til overfylte offentlige sykehus, uten medisiner, mat og helsepersonell – og med kompliserte sykdomsbilder hos pasientene, for eksempel kombinasjonen av diabetes, TB og hiv/aids. Det private helsevesenet får ikke disse tilfellene, og det er også grunnen til at forskning og utvikling av behandling av disse folkesykdommene står på stedet hvil – fordi det offentlige helsevesenet ikke tiltrekker seg de dyktigste forskerne og helsearbeiderne. Og alt dette skaper en nedadgående spiral – det offentlige helsevesenet blir stadig dårligere og mindre effektivt, og gapet til det private blir stadig større. Og de som taper, er vanlige folk. De som ikke er viktige.

    Alle som er en smule oppdatert på hiv/aids-behandling vet at dersom en slik folkesykdom hadde rammet Vesten slik som i Afrika, så hadde effektive behandlinger kommet mye, mye lenger. For de kommersielle helseaktørene går dit pengene er. Sånn må det være i en kommersiell verden.

    Og nå ser disse kommersielle helseaktørene en stor pengebinge i det norske helsevesenet. Et helsevesen som har ambisiøse planer og ambisiøse budsjetter. Det brukes i den forbindelse som et slags argument at et privat helsevesen vil åpne for kvinnelige gründere. Man framstiller dette som at det private helsevesenet er sykepleieren som starter sin egen bedrift og tilbyr hjemmesykepleie til kommunen, og det blir flott for alle. Det er mulig at det finnes slike kvinnelige gründere som vil ta nattevakter og turnus, på lik linje med de offentlige ansatte sykepleierne – for det er vel ikke tenkt slik at de private skal kun jobbe på dagen, og så må de offentlige ansatte ta nattevaktene? Og det er helt logisk at sykepleiere med egen liten bedrift kan tjene mer penger enn de offentlige ansatte, fordi det er en del driftskostnader som en enkeltmannsforetak eller små AS ikke belemres med. Men det er jo en illusjon å tro at det nye kommunale helsetilbudet nå skal være bemannet av små idealistiske enkeltmannsforetak. For all empiri viser at det skjer en konsentrasjon av helsefortak, særlig i det private. Store, utenlandske kommersielle aktører kjøper opp de private helseforetakene. For det ligger en enorm kommersiell gevinst i å få et sugerør inn i den norske helsekassa.

    I det norske helsevesen er behovet for helsetjenester uendelig. Og Erna og Siv har lovet at de skal betale for ditt behov inn i evigheten. Og det kan hende du tror på det. Det kan også hende at du synes det er ok at noen skal tjene seg søkkrike på din sykdom, eller at du egentlig ikke bryr deg, så sant du får behandling. Men et eller annet sted går ikke regnestykket opp. Særlig når 8 av 10 oss mener vi er viktige. Men når du blir en av de 2 som står igjen, eller du oppdager at verden forøvrig ikke synes at du var så viktig allikevel  – hvem skal da gi deg behandling?

    For skulle ikke det være vår felles oppgave – at de 2 som står igjen, de som ikke er viktige – er sikret et godt helsevesen? Uavhengig av hvor de bor i Norge, når på døgnet de blir syke, hvor gamle de er, og hva enn type sykdom de har. Så de kan få leve meningsfulle liv. Selv om de ikke er viktige.

  • Tenk at det kan nytte. Med kjole

    Altså – det er 28 år siden det som kunne krype og gå av norske pop-artister med en viss stjernestatus – minus Ole Paus, da  – sang så lidenskaplig de kunne: Tenk at det kan nytte med sang.

    De sang i vei for at de sultne i Afrika ikke skulle være sultne mer. Dugnad for Afrika, kalte man det. Det var jo en del styr og ståk med å få til en slik dugnad, og det kostet jo litt, selvfølgelig, og de kostnadene måtte jo dekkes inn – men altså, overskuddet fra singelsalget gikk generøst til Afrika. Og artistene fikk delta i denne unike kombinasjonen av underholdning og veldedighet som vi er så glad i. Og med «vi» holder vi i denne sammenheng Afrika utafor, vi hadde rett og slett ikke spurt dem om de er glad i charitainment, med dem selv som objekt for vårt behov for å utøve godt synlig godhet. Vi spurte dem ikke den gangen, og vi spør dem ikke noe særlig mye mer nå heller.

    Og så er man vel i ettertid blitt enige om at Afrika ikke ble reddet gjennom sang. Tross vår musikk-dugnad. Men vi fortsetter allikevel. Med underholdningsveldedighet.

    Jeg har lenge lurt på disse profilerte menneskene som deltar på veldedighetsdugnader for gode saker langt unna, hva som er motivasjonen deres, og hvor grundig de setter seg inn i de gode sakene. Om de undersøker på forhånd for eksempel kapasitet, gjennomføringsevne, bærekraft og lokalt eierskap, om de stiller spørsmål ved hva som skal til for at en god sak – som sett fra ståstedet til dem det dreier seg om, de som lider, egentlig er det motsatte; det er en dårlig sak  – nåvel, men altså, hva som skal til for at en god sak skal kunne ha en god løsning?

    Eller om de bare blir med fordi alle andre også gjør det. Og fordi en god sak er en god sak er en god sak. Det er grunn god nok. Og da gjør det ingenting å blande sammen god og dårlig, sak og løsning, formål og målgruppe, til en utrolig suppe, så sant suppa som serveres er mild og god og spiselig. Og med kjendiser, glamour og media blir det fest i tillegg. En liten suppefest, rett og slett.

    Jeg tror motivasjonen til de som stiller opp må være det siste. Man vil gjerne få med seg suppefester. For alle liker jo suppe. Og litt fest. Det er så harmløst, så.

    For hvordan skal man ellers forklare at Erna Solberg, Gunn Owesen og Kristin Halvorsen har sagt ja, via twitter, til å donere kjoler til inntekt for bygging av en ny skole i Kenya. Og det uten å sjekke om hvorvidt disse skolebyggingsplanene i Kenya, planer som er initiert i landet Norge litt langt unna, hvordan disse planene skal eller allerede er inkorporert i kenyanske myndigheters prioriteringer og planer, for å sikre at det er penger til drift, vedlikehold, skolemateriell og lærerlønninger i åra som kommer, slik at dette ikke bare blir et stunt.

    Nei, du får meg ikke til å tro at de tre nevnte damer har sjekket dette. I stedet stemmer de i i forrige ukes gladsak:

    For tenk at det kan nytte. Tenk at det kan nytte. Tenk at det kan nytte. Med kjole. (jada, du får til å synge på selveste melodien. Det halter litt, dog. Og høres litt teit ut. Men hørtes det egentlig bedre ut med sang?)

    Det var Dagbladet som gjorde meg oppmerksom på saken, som nå er vel omtalt både her og der. Vokser, som det heter. Noen hadde tvitret at tenk hva prisen for en av Mette-Marits kjoler kunne gjøre for fattige jenter i Kenya, eller noe sånt. Og så fant noen på en artig #kjoleforskole, og så var man i gang. Dagbladets overskrift var Tenk hva én av de kjolene kunne gjort for fattige barn i Kenya, og handlet om hvem som kom på ideen om en kjoleauksjon, og hvem som hadde snakket med hvem, og hvordan ballen hadde begynt å rulle, hvem som allerede har og hvem som helt sikkert skal donere kjoler, at noen stiller med lokaler, at dato og klokkeslett er satt, at catwalk og fotoshoot er på plass og at sminkører og frisører og modeller stiller opp – og hui og hei, så det går.

    Nå er vi med, Kjole for Skole.  Sånn kan det skje – vi ser at det gror.

    Og helt nederst, helt på slutten av artikkelen – en liten setning om hvem som skal få disse pengene: «Pengene som kommer inn på auksjonsdagen går til den humanitære organisasjonen, Cigiit Manyatta, som blant annet jobber for et bedre utdanningstilbud for barn i Kenya.»

    Oh humanity, oh humanity. The well-dressed humanity.

    Hele artikkelen var på 685 ord. 25 av dem handlet om målgruppa for aksjonen, dvs. de som skal få pengene.

    Eller – er de egentlig målgruppa, når alt kommer til alt?

    _________________

    Du hadde ikke hørt om Cigiit Manyatta du heller? Det skal jo ikke brukes mot dem, overhodet ikke. Tvert i mot, kanskje. Men Dagbladet hadde ikke en gang en link til nettsida deres – så her får du den: www.cigiitmanyatta.com

    Og til nesten-statsminister-Erna, InnovasjonNorge-Gunn og skoleminister-Kristin: Spørsmål: Hadde dere sjekket gjennomføringsevne og bærekraft og den slags, dersom dette gjaldt en kjoleauksjon for en norsk skole, som var initiert bygd fra et annet land og basert på frivillige midler? Og hvis svaret er ja, hvorfor har dere andre standarder for Afrika?