Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Mine skriverier

  • 28 år siden Live Aid – og du bør se igjen noen videoer.

    I dag er det 28 år siden Live Aid. Jeg hadde vel ikke tenkt å markere dagen på noen spesiell måte, men jeg har tenkt en del på Live Aid i det siste, så da er jo denne 28-årsdagen en god anledning til å få noen av disse tankene ned på Craftprat.

    Altså – en liten rekapitulering: Bob Geldof og Midge Ure (har vi hørt noe mer om ham, egentlig?) tok initiativ til en konsert til inntekt for tørkerammede i Etiopia. Forut for dette hadde de + andre engelske artister gitt ut en jule-singel: Do they know its Christmas – til inntekt for samme sak, og suksessen med denne var foranledningen til både konserten og andre versjoner av «mange-artister-synger-en-strofe-hver-og-tilsammen-blir-det-en-låt-til-inntekt-for-noe-bra» i land etter land. Også i Norge. Jeg kommer tilbake til det. Og det ble ikke bare én konsert, den i London, men også en tilsvarende i Philadelphia i USA. På altså dagen i dag, 13. juli, i 1985.

    Det som ble hetende «Live Aid» var en da mer 16 timer sammenhengende konsert, med mer enn 2 milliarder mennesker som så hele eller deler av den på tv, det var visstnok noe sånt som 1/3 av menneskeheten. Og det ble samlet inn 50 millioner pund den dagen.

    Det er jo en del analyser av hva Live Aid betydde – sett fra et vestlig ståsted. Selvfølgelig fra et vestlig ståsted. I 1985 var tanken om et annet ståsted utenkelig, og fortsatt i dag baler vi med å ta innover oss at det vestlige ståstedet ikke kommer til å bli det almenngyldige. Men altså – 80-tallet var neoliberalismens tiår, med Thatcher i England og Reagan i USA. Det var tiåret med Wall street og Greed is good. Så i den konteksten var Live Aid det motsatte – man snakket om fellesskap og om å bry seg om de svakeste. Selv om de svakeste var noen vi ikke kjenner, og kanskje egentlig ikke var så interessert i å bli kjent med, heller. Live Aid satte følelser i en tid der alt var rasjonelt og markedet styrte. Derfor slo det så an. Live Aid var menneskelig, rett og slett.

    Og ellers – en aldri så liten detalj som gikk meg hus forbi den gangen i 1985:

    I England het konserten Feed the world, i USA het den We are the world.

    Nemlig. Mye geopolitikk der.

    Det kom forresten ut en bok nå i vår om Live Aid, skrevet av en dem som var med på det hele, Dylan Jones. Der kan vi lese om hvilke artister som ikke ble med og hvorfor, om presset fra de store plateselskapene om at nettopp deres artiststall skulle få ekstra eksponering, om hvor lite happy Geldof var med at Diana og Charles kom til Wembley, da måtte jo han sitte sammen med dem, og det var jo nedtur for en ekte rocke-rebell, om Freddie Mercury som la an på Bono. Og om hvordan artistene ble fløyet inn i helikopter, og hvordan alkohol og dop fløt fritt backstage. Og at Stevie Wonder nektet å bli brukt som svart-artist-alibi. Og ikke minst om planene om at David Bowie skulle synge duett med Mick Jagger, som var i Philadelphia, og utnytte det halve sekundet tidsforskjell i overføringen ved å gjøre en reggaelåt. De forlot den planen, for det gikk ikke særlig bra teknisk sett, og i stedet kom ideen om at en av dem skulle synge fra et romskip, mens den andre skulle holde seg på jorden. Så de ringte NASA og spurte om å få låne et romskip. Rett og slett. Hva gjør man ikke for å redde sultne barn i Etiopia. (og alle som har vært med på å arrangere et eller annet, med store visjoner, som bare vokser og vokser så lenge du er inne i den bobla, vi kjenner oss veldig igjen her. For ingenting er jo umulig når det gjelder saka. Selv om ingen av oss har ringt NASA. Dog.)

    Og veldig mange nettsteder jeg har konferert mener at Freddie Mercurys og Queens opptreden på Live Aid er et av de største øyeblikkene i rockehistorien. Og i morges har jeg lest side opp og ned med kommentarer fra folk som mener at ungdommen nåtildags burde høre og se dette opptaket fordi de ikke aner hva musikk uten autotune er. Gi Freddie til ungene så det blir folk av dem.

    Men det er altså gått 28 år, og nå har holdningen til Live Aid snudd. Nå synes vi det er dumt, naivt, navlebeskuende og direkte galt å tro at vi kan redde Afrika gjennom å holde konserter i Vesten. For sultkatastrofene i Afrika forsvant ikke, på tross av Live Aid. Og dessuten: Ingen hadde spurt Afrika om de synes det var kult med konserter med artister de aldri hadde hørt om. Og som ikke det var nok: «Nei, Bob,» ville vi ha sagt nå – «mange folk i Afrika vet ikke at det er jul. De er ikke kristne.»

    Oh humanity, humanity.

    Du husker Africa for Norway? Musikkvideoen fra SAIH* som gikk som en farsott rundt i sosiale medier før jul . Jeg synes den videoen var helt fantastisk, helt til den pedagogiske teksten kom på slutten – samt informasjonen om den var laget med Norad-støtte. Da sank begeistringen min flere hakk. For jeg hadde så inderlig håpet at det faktisk var noe som kom fra Afrika 100%, bare som en statement fra kontinentet selv. For å lage satiriske musikkvideoer over tema enfoldige mennesker fra Vesten er jo Afrika fullt kapabelt og mer enn det til å gjøre selv. (og dersom du et sekund tviler på det, så sjekk ut mahala.co.za) Så sånn sett er jo egentlig Africa for Norway bare en variasjon av Live Aids problematiske grunnholdning: Vi bruker «de andre» langt unna for å oppnå våre mål overfor vår egen målgruppe. Selv om målet er aldri så edelt, så skurrer det.

    Men uansett – her er den – som altså er en satire over Live Aid og tilsvarende innsamlingsaksjoner og alt hva de står for:

    Da jeg hadde sett Africa for Norway begynte jeg å se på andre musikkvideoer fra Live Aid-tida, og det er mange godbiter der ute på interwebs. Her har du mine 3 favoritter, og de bør sees i denne rekkefølgen:

    Vi begynner med det motsatte av Afrika for Norge – nemlig Norge for Afrika, representert ved en by på sørvestlandet: Stavanger for Africa – engelsk, altså – antakelig mente Stavanger at Afrika ville forstå dem bedre dersom de sang på engelsk. Låta er egentlig fortsatt ganske sangbar, mens videoen er virkelig noe for seg selv. Og sin tid. Det er mye, og da mener jeg mye, å interessere seg for i denne videoen. Blant annet en ung Sigvart Dagsland som synger meget inderlig: «Let us all join together to show that we are here «, og Mia Gundersen gir alt hun har med mye rouge i kinnene. Og av en eller annen grunn er Per Inge Torkelsen også med. Med innsamlingsbøsse. Sammen med mann i gul shorts. Artig. Og et hvitt og et brunt barn sammen. Så flott. Og legg merke til: Stresskoffert-mannen. Det var begynnende jappetid i Norge i 1985, vi var jo også påvirket av Reagan og Thatchers neoliberalisme. Men jamen seirer det gode – også stresskoffert-mannen blir revet med og putter penger på bøssa. For Africa. Et islett av ramsalt samfunnskritikk der, altså.

    Sammen for livet – norske forente artister synger så godt de kan om at vi må dele. Tenk at det kan nytte med sang, synger de. Jeg vet ikke om de som er med på denne videoen helst vil glemme hele greia, nå 28 år etter. Og det ville være interessant å vite om når, sånn cirka, de gikk fra å synes at dette var kult, til å tenke at dette kanskje ikke var noen høydare, nei. Både musikalsk og tematisk. For det som gjør størst inntrykk, er hårsveisene. Den eneste som kommer unna med den musikalske æren i behold, sånn noenlunde – er Sidsel Endresens ene linje: At verden er en verden. Men i det minste sang de på norsk. Og det er flott å se igjen Marius Müller – og Eivind Rølles.

    We are the world. Punktum. Nemlig. For når det du husker fra de norske bidragene til en rettferdig verden ala 1985, er merkelige hårsveiser og underlige videoer, så tenker du stor musikk, store stemmer, store artister når du ser We are the World. Å, det er filminga av Michal Jackson, fra skoa og oppover, det er Bruce Springsteens første strofe, det er Quincy Jones sin stålkontroll – og hvordan i all verden klarte de å få med Bob Dylan? Det må jo være tidenes beste forhåndsreklame for en konsert.

    Og moralen her? Tok 2 milliarder feil? Tja, de gjorde kanskje det. Men der og da tror jeg mange tenkte, nei, vi tenkte ikke, vi følte, først og fremst – vi følte at nå er vi med og redder Afrika. Med sang. Så til deg som er sånn cirka 40+: Husk at du selv en gang synes at høyt tupert og bleket hår var fint og at Sammen for Livet var tidsriktig. Og derfor: Ikke uttal deg nå for skråsikkert om hva som rett og galt når det gjelder å redde verden. Ikke forkynn at alt det gamle var feil. Ha litt raushet. Ikke postuler at bistand er feil. Vær litt ydmyk. Og – dersom Freddie Mercury igjen stod på scenen og gav alt i Bohemian Rhapsody til inntekt for en god sak, så er det kanskje ikke umulig at du hadde gitt en skjerv en gang til? Og nå er det jo igjen neoliberalistiske vinder som blåser, og spør du meg så er det ikke usannsynlig at det om noen år kommer en ny konsert for et eller annet, der vanlige folk som du og jeg over hele kloden, sitter og ser på og føler at vi gjør noe riktig. Og nye kapitler til rockehistorien blir skrevet.

    Og forøvrig: God musikk og fantastiske artister lever evig.

    Og derfor bør du se We are the World en gang til.

    _________________

    *) Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond

  • Vi har ikke sett ham – Asimbonanga!

    Sørafrikanere og vi andre må forsone oss med at Mandela dør. At vår Madiba ikke vil være der mer. Og det er vanskelig for veldig, veldig mange av oss å skulle forsone seg med det. Parallelt med medievirkeligheten som forteller om familiefeider og krangler og skandaler rundt Mandelas dødsleie, så finnes det en annen medievirkelighet for tiden i Sør-Afrika  – stille, mer intens og uten sensasjoner. Det deles bilder og minner og alt som kan assosieres med Nelson Mandela, og du fornemmer alle tårene som felles mens folk skriver i kommentarfeltene. I dag har jeg for eksempel lest en rørende hyllest til en av verdens flotteste broer – Nelson Mandela Bridge i Johannesburg, den som binder Braamfontein-bydelen og Johannesburg CBD sammen.

    Og selvfølgelig, folk deler også sine musikalske minner om Mandela.

    Her skal du se en fantastisk framføring av en av de flotteste sangene, dersom ikke den flotteste, om Mandela. Ikke minst takket være den dansende og smilende hovedpersonen selv. Det er Johnny Clegg, Sør-Afrikas «hvite zulu»,  som i 1986 skrev denne legendariske låta, mens Mandela satt fengslet på Robben Island. Du har helt sikkert hørt den – Asimbonanga, heter den.  Så utrolig fin låt.

    Referenget går sånn:

    Asimbonanga (vi har ikke sett ham)
    Asimbonang’ uMandela thina (vi har ikke sett Mandela)
    Laph’ekhona (på det stedet han er)
    Laph’ehleli khona (på det stedet han holdes)

    I 1999 gjorde Jonny Clegg & Savuka denne versjonen på en konsert i Frankrike. Unn deg de 6 minuttene det tar å se dette opptaket.

    For vi ser ham aldri mer.  Asiyumbona.

    ________________________________________

    Her er hele teksten – den er så flott:

    Asimbonanga (We have not seen him)
    Asimbonang’ uMandela thina (We have not seen Mandela)
    Laph’ekhona (In the place where he is)
    Laph’ehleli khona (In the place where he is kept)

    Oh the sea is cold and the sky is grey
    Look across the Island into the Bay
    We are all islands till comes the day
    We cross the burning water

    Asimbonanga (We have not seen him)
    Asimbonang’ uMandela thina (We have not seen Mandela)
    Laph’ekhona (In the place where he is)
    Laph’ehleli khona (In the place where he is kept)

    A seagull wings across the sea
    Broken silence is what I dream
    Who has the words to close the distance
    Between you and me

    Asimbonanga (We have not seen him)
    Asimbonang’ uMandela thina (We have not seen Mandela)
    Laph’ekhona (In the place where he is)
    Laph’ehleli khona (In the place where he is kept)

    Steve Biko

    Asimbonanga (We have not seen him)
    Asimbonang ‘umfowethu thina (we have not seen our brother)
    Laph’ekhona (In the place where he is)
    Laph’wafela khona (In the place where he died)

    Victoria Mxenge

    Asimbonanga (We have not seen him)
    Asimbonang ‘umfowethu thina (we have not seen our brother)
    Laph’ekhona (In the place where he is)
    Laph’wafela khona (In the place where he died)

    Neil Aggett

    Hey wena (Hey you!)
    Hey wena nawe (Hey you and you as well)
    Siyofika nini la’ siyakhona (When will we arrive at our destination)

    Asimbonanga (We have not seen him)
    Asimbonang ‘umfowethu thina (we have not seen our brother)
    Laph’ekhona (In the place where he is)
    Laph’wafela khona (In the place where he died)

  • Til en prins

    Det var en gang en fattig prins, som hadde et ganske lite kongerike; men det var alltid stort nok til å gifte seg på. Og gifte seg, det ville han.

    Nå ville det jo være litt dristig av ham å spørre den flotteste jenta han visste om – en fantastisk prinsesse –  om hun ville ha ham. Men han tenkte at han skulle nok tørre, for selv om han var hverken berømt eller rik, så hadde han noen dyrebare skatter han ville dele med henne som hadde fanget hans hjerte. Og dessuten var han kjent for å være både morsom, klok, ærlig og omtenksom, og det var opptil flere jenter som nok ville være interessert, det var han sikker på  – men tror du hun var det!

    Nå skal du høre:

    Prinsens far var død, og på hans grav vokste det et vakkert rosentre. Bare hvert femte år blomstret det treet, og bar da en eneste rose. Og duften fra denne rosen var så intens at man tenkte at selve livets hemmeligheter bodde i den. Så hadde prinsen en nattergal, og den sang som om den hadde all verdens vakre melodier i sin lille strupe. Prinsessen skulle få både rosen og nattergalen, det flotteste prinsen eide og det flotteste han visste om, og dette ville han så gjerne dele med henne – og de ble derfor sendt til henne i to store esker av sølv.

    I den store slottsalen satt prinsessen og så på YouTube-videoer om katter sammen med sine hoffdamer; annet gjorde de ikke. Men da hun så de store eskene, klappet hun i hendene av glede.

    «Å, tenk om det er en invitasjon til et kjendisparty» sa hun da hun åpnet den ene, og der var den den deilige rosen.

    «Nei, så nydelig den er laget!» sa alle hoffdamene.

    «Den er mer enn nydelig, den er pen!» sa keiseren, som selvfølgelig var veldig nysgjerrig på innholdet i disse sølveskene og hadde tatt fri fra keisergjerningen for å følge med.

    Men prinsessen tok på rosen, og så var hun på nippet til å gråte. «Æsj, pappa,» sa hun, «det er ikke det minste spennende, det er ingen invitasjon til kjendisparty; det er bare en rose som kommer til å visne.» «Herlighet, så teit!» sa alle hoffdamene – «en enslig rose i en eske. Hva skal man med det?»

    «La oss ikke bli sinte før vi får se det som er i den andre esken!» sa keiseren. Og så kom nattergalen frem. Den sang så vakkert, at man helt spontant ikke kunne annet enn å bli begeistret.

    «Baby, baby » sa hoffdamene, for de siterte engelske sangtekster, alle sammen, den ene ivrigere enn den andre.

    «Nei, som den fuglen minner meg om O helga natt med Jussi Björling!» sa en gammel venn av keiseren, som også var kommet; «det er akkurat den samme tone og det samme foredrag.»

    «Ja» sa keiseren, og så gråt han en skvett, for han tenkte på at hans kone alltid hadde sagt at det blir ikke jul uten O helga natt med Jussi Björling, og keiseren gledet seg alltid så veldig til jul.

    «Den er da vel aldri levende, jeg mener, hva skal jeg med en levende fugl? Jeg har jo 3d-briller og hjemmekino» sa prinsessen.

    «Jo, det er en levende fugl!» sa de som hadde bragt den.

    «Så lar vi den fuglen fly dit den kom fra!» sa prinsessen, og hun ville ikke på noen måte ha noe mer å gjøre med prinsen.

    Men han tapte ikke motet. «Jeg må endre strategi» tenkte han. Og så fortsetter eventyret og forteller om prinsen som ble ansatt som keiserlig grisepasser og på den måten fikk innpass i slottshagen. Og fra sitt ståsted på siden av alt som foregikk, så gjorde han sine observasjoner og jobbet flittig med ymse oppfinnelser. Først ute var en gryte, som ikke bare spilte yndlingslåta til prinsessen –  My heart will go on – i karaoke-versjon, den kunne faktisk holde deg oppdatert på hva folk man kjente og ikke kjente hadde til middag. Noe så interessant og nyttig – prinsessen og hoffdamene var fra seg av begeistring. Og gryta hadde et navn også – Facebook, het den. Og så fant grisepasseren opp en kjekk liten sak som gikk på batteri, og med hodetelefoner som kunne spille alle de mest populære sangene uten stopp, inklusive 73 coverversjoner av prinsessens yndlingslåt, og man kunne også sende ut små meldinger til hele verden på denne kjekke lille saken, som om man nærmest kvitret som en fugl. Ja, dette var noe annet enn en nattergal. For ikke snakke om den ubrukelige tafatte rosen.

    Prinsessen ville ha begge disse tingene – og du husker fra eventyret at det ikke var helt gratis. Tilgang til disse fantastiske oppfinnelsene hadde sine omkostninger, som det heter. Prinsessen måtte kysse grisepasseren, først 10 ganger og så 100 ganger. Det gikk jo litt på integriteten løs, men prinsessen mente at man måtte oppmuntre kunst og kultur, og det utvidede kunstbegrep hadde hun særs sans for. Og så lenge ingen utenom hoffdamene fikk vite om at hun måtte deale litt der nede i den mørkeste delen av slottshagen, så var det jo ikke så ille.

    «Hva har vi egentlig vært opptatt av før denne gryta kom?» sa prinsessen og hoffdamene til hverandre. «Vi er mye smartere enn alle andre – for vi er skravleklasse, og overklasse er bare sååå ute. Men ikke si det til noen, for vi i skravleklassen holder sammen.» Og så lo de og klappet begeistret i hendene, mens de kokte og kokte på gryta  – og snart skulle de også få tak i den kjekke lille saken med hodetelefoner, og da skulle de også kvitre og spille enda flere populære sanger, og være enda travlere og skravle enda mer og snurre enda fortere rundt med kjolene sine, som små karuseller skulle de være. Og som verden og livet var fantastisk!

    Men tilbake til kyssene – de 10 i første deal gikk greit, og både kjøper og selger var fornøyd. Men så var det de 100 kyssene. Før de hadde rukket å kysse ferdig – de var vel kommet til kyss nr 87, og hoffdamene hadde vært jury og talt nøyaktig og godkjent og gitt karakterer for stil og innhold – så ble grisepasseren og prinsessen avslørt av keiseren. Og begge ble jaget ut av keiserriket, og portene ble lukket bak dem. Og det hadde kanskje endt godt, dersom de kunne dra sammen videre i livet. Men det gjorde de ikke – for prinsen sa at han hadde begynt å forakte prinsessen. En prins som kom med det flotteste og vakreste han visste, hudløst og ærlig, avviste hun fordi det var ekte og annerledes, men grisepasseren kunne hun kysse gang på gang og stadig mer for å få tilgang til en gryte med sladder og en duppeditt på batteri. Og så forlot prinsen prinsessen og lot henne være igjen alene – og kanskje det var den eneste gangen hun hadde vært alene, og det var riktig skummelt. Så hun angret og gråt.

    Og prinsessen – hun kom seg kanskje aldri videre i livet, hun ble kanskje sittende med gryta si og den kjekke lille saken på batteri og med hodetelefonene på, mens hun skuet inn på dem som var innenfor keiserrikets porter. Og resten av sitt liv vil hun kanskje måle og måle seg med dem der inne, de som skravler og skravler og snurrer rundt som karuseller. Og i vemodige stunder sender hun en sms til Nattønsket og ønsker seg My heart will go on.

    Men prinsen – han klarte seg, for han hadde jo fortsatt sitt eget kongerike. Og selv om det var lite og ikke gjorde så mye vesen av seg, så var det hans.

    Og der i sitt eget kongerike går han og venter på at det skal komme en ny rose på farens grav, og i skogen like ved sitter nattergalen og synger stadig vakrere og vakrere.

    Og en dag skal han igjen ta motet til seg og sende to sølvesker med det vakreste han vet om til en annen prinsesse. Og denne gangen skal han skjønne med en gang om det er en ekte prinsesse som tar imot. For hun vil si: «Ingenting er vakrere enn en ekte rose og en levende nattergal. Takk for at du delte med meg det beste og mest verdifulle du har. Det skal jeg passe godt på.»

    ________________________________________________

    Fritt etter H.C. Andersens eventyr Svinedrengen.

    «Ach, du lieber Augustin, alles ist vekk, vekk, vekk!»

  • En hyllest til motet

    Det var altså Steve Bikos liv og tanker, som jeg de siste månedene har lest meg opp på. For meg var det helt ukjent at bare noen dager etter den fatale veisperringen som politiet satt opp 18. august 1977, den som førte til at Steve Biko ble torturert ihjel, så skulle han ha dratt til Botswana for å møte ANCs leder Oliver Tambo. Hensikten med møtet var å ta et første skritt, for å se om det var mulig med et samarbeid mellom BC-bevegelsen og ANC. Det var en annen person som også skulle ha vært på det møtet i Botswana, og det var Oluf Palme. Sosialdemokratene hadde tapt valget i 1976, og Palme var ikke lenger statsminister. Dette gjorde at han kunne bruke tid på det som vel antakelig lå hans hjerte nærmest –  internasjonal solidaritetskamp – og han var allerede kjent som en aktiv apartheid-motstander som sympatiserte med ANC. Det var ikke så mange av dem i den vestlige verden på 70-tallet.

    Nå har det seg sånn at jeg den siste måneden opp til flere ganger har sett en fantastisk bra svensk dokumentar om Oluf Palme. (takk for den, Are!) Dokumentaren gir et unikt tidsbilde av Sverige, særlig på 60,70 og 80-tallet, fram til Oluf Palme ble drept på åpen gate i Stockholm. Og det er mye som kan overføres til norske forhold. Dokumentaren har for meg vært en «oppvarmer» til     krimserien «Palme – en pilegrims død», som jeg skjønner at skal begynne å gå på NRK i kveld. Se den! Men dokumentaren bør du også se –  den har vel allerede gått på NRK?

    Det er en kostelig scene i den dokumentaren. Vi er i 1968, og studentopprøret har nådd Stockholm. Palme er på den tiden utdanningsminister. Studentene har gått til det skritt å okkupere Studentersamfunnet,og krever at Palme skal komme å snakke med dem.

    Og Palme drar ned til studentene. Det er smekkfullt i salen. Og studentlederne har allerede satt tonen ved å erklære: » Vi är förbannad på hela skiten. Hvem faen vil anpassa sig??» Palme får så mikrofonen og sier rolig: «Jeg hører dere har okkupert deres eget hus».

    Det blir deretter litt fram og tilbake om «samhället» og «demokrati», men lufta er liksom gått litt ut av studentene. Det er kanskje ikke så heltemodig og revolusjonært når alt kommer til alt, å okkupere sitt eget hus.

    Og etterpå skal studentene ned og solidarisere seg med noen fabrikkarbeidere – og de marsjerer taktfast av gårde i tog. Men stopper lydig underveis på rødt lys.

    Kronikken om Utenforskap ble ikke trykket i Vårt Land, men den kom på vg.no, som selvfølgelig har gjort at den har nådd mange flere. Umiddelbart tenkte jeg at nå blir det et salig styr med usaklige kommentarer og harselering med Kirka. Men det har det ikke blitt. Riktignok er det blitt en liten debatt som drives helt av seg selv om litt sånn religion i sin alminnelighet, helt fristilt fra kronikken. Men folk har vært nyanserte, skrevet at Den Norske Kirke er vel som alle arbeidsplasser, litt av og på med dagsformen er vi jo alle, og at det er så trist at sånt skjer, og at det må da være mulig å lage rutiner så det ikke gjentar seg? Noen har skrevet om vonde opplevelser med Kirka, men andre har skrevet om gode opplevelser, selv om de selv ikke oppfatter seg som «innafor». Men det som har gjort mest inntrykk på meg, er kommentarer og reaksjoner, både på kronikken og på «Den grå fargen», (se der, ja – der kom den igjen.), fra folk som har Den Norske Kirke som arbeidsplass. De ber om unnskyldning, de uttrykker medfølelse og sympati. De trengte ikke å gjøre det. Men de har gjort det, og det har gjort stort inntrykk.

    I morges har jeg lest i sørafrikanske medier et åpent brev fra to lærere i den offentlige skolen som ber om lønn. De har ikke blitt betalt på over et halvt år. De jobber i Eastern Cape, den regionen som på alle plan er verst stilt i Sør-Afrika. Også når det gjelder udugelige administratorer og en korrupt regionsregjering. Og er en region med mange dårlige lærere, det er ikke til å underslå. Og mange lærere som aldri underviser fordi de er mest opptatt av å streike, eller å være på seminar. Den offentlige skolen i Eastern Cape er i fullstendig krise.  Over 400 skoler i regionen har ikke en gang et hus, langt mindre stoler og pulter, selv om det i prinsippet ikke står om penger. Det hagler med spydige kommentarer på nettet til disse to lærerne. Av type: «Visste ikke at lærere i Eastern Cape kunne skrive? Har de skrevet dette i arbeidstida? De har sikkert stemt ANC, de har seg sjøl å takke». Jeg synes disse lærerne er modige, for det de også skriver er at det er ingenting de ønsker mer enn å kunne fortsette å undervise i den offentlige skolen i Eastern Cape.

    Det er de færreste som er en Biko eller Palme. De fleste av oss, vi driver også og okkuperer våre egne hus. Vi holder oss innenfor systemet. Vi stopper på rødt lys.

    Jeg synes faktisk at det er flott.

    Så dette er en hilsen til alle som står på i sine jobber og i sine lokalmiljøer, selv om «systemet» virker lammende og er full av feil og mangler, og målet noen ganger mistes av syne, og motbakkene er mange. Fordi du vet at det betyr noe for noen at nettopp du er der. Og en spesiell hilsen til alle prester som på søndag skal holde nok en preken til de få som møter opp, og til alle ansatte i Den Norske Kirke som til uka skal møte mennesker som har opplevd meningsløs død og smerte, og til alle som skal møte mennesker som trenger så sårt å bli sett.

    Eller som en annen svenske, Michael Wiehe, skriver:

    Här är en sång till modet
    Den är till alla dom
    som vågar tro på morgondan
    fast natten är så lång

  • En kronikk om utenforskap

    Her er kronikken jeg skrev på oppfordring av Vårt Land. Som først var godkjent, men som i siste liten ikke ble godkjent allikevel. Før du leser den, bør du også lese forrige innlegg: Jeg skriver hva jeg vil – også til Vårt Land.

    Og med dette avslutter jeg for min del i denne omgang debatten rundt Den grå fargen. Og går tilbake til mine Steve Biko-studier: I write what I like.

    Yihla Moja.

    _________________________

    Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men jeg har alltid blitt tatt for å være utenfor av de som er innenfor. Innenfor Den Norske Kirke. Utafor og innafor, som vi sier på min dialekt.

    Det startet i tenårene, første gang da jeg som 13-åring ble forkynt ekstra hardt til om de 10 brudepiker uten olje av predikanten som besøkte ungdomsklubben, etter at jeg i vanvare hadde kommet med en spontan kommentar. Da jeg var kristenruss ble jeg bedt høyt for av emissærene fordi jeg hadde foreslått å synge en sang av Bjørn Eidsvåg. Og på mitt studiested i Trondheim, i myldrehallen på Gløshaugen, ble jeg hyppig stoppet av de som mente at jeg ville ha godt av å ”møte Jesus”, gjennom å bli med på Studentlagets ”Bibelgruppe for nysgjerrige”. Det er ikke utenkelig at jeg svarte at jeg ikke hadde tid til slik introvert selvopptatt sysling med sjela, for jeg var mer enn opptatt som dirigent i Trondheim Ten Sing – og den gruppa har sine utfordringer, kan du si.

    Jeg vet altså ikke hvorfor det er slik. Kanskje fordi jeg likner på mor. Hun ble også ofte tatt for å være utafor av de som er innafor. Men begge har vi levd godt med det, og faktisk syntes det hele var litt komisk.  Mor mente til og med, med et smil, at det var en slags parallell til Moses sine 40 år i ørkenen. Hun likte slike bibelske bilder, mor, særlig dersom det kunne pense inn på hennes teologiske yndlingstema: Ørkenvandringsmotivene. Så det var til å leve med, å være utafor. Helt til mor ble alvorlig syk – og hun fortsatt ble sett på som utafor av de innafor. Da var det ikke lenger noe å le av.  Da gjorde det bare vondt.

    Mor døde i februar, etter dette som omtales i dødsannonsene  som ’et langt sykeleie’. Å, disse lange sykeleiene, vet de som ikke har opplevd det, hvor detaljert det går an å oppløses som menneske? Disse stadig mer forkrøplede fingrene og deformerte hendene som etter hvert ikke kan holde noe, blikket som etter hvert ikke ser, beina som ikke bærer, smilet som ikke smiler, munnen som ikke kan snakke, hals som ikke kan svelge.

    Og hele tiden, gjennom alle disse årene – mors egen utrettelige kamp for å bevare seg selv. Jeg har aldri sett et menneske prøve å leve så opp til Forkynnerens ord om at du må bevare ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet ditt går ut fra det. Og derfor ønsket mor så veldig å fortsatt være opptatt av det som alltid tidligere hadde fått hjertet hennes til å banke fornøyd og glad: Pene klær og sanselige ting, programmer på P2, kryssord, historie, matematikk – og teologi. I godt voksen alder hadde mor tatt kristendom grunnfag, og som før nevnt, hun var levende opptatt av ørkenvandringsmotivene.

    Det var da jeg kom i kontakt for første gang med Kirkens Servicetorg, som menigheten mor tilhørte, kaller sitt kontor. Jeg ringte dit for å høre om en av prestene kunne komme på sykehjemmet og samtale med mor om, ja, nettopp ørkenvandringsmotivene. Hun var ensom blant alle demente på lukket bofellesskap, og ønsket å samtale om noe med substans. Kirkens Servicetorg svarte kontant nei, det hadde prestene ikke tid til.  Det var utafor hva de drev med. Og dette ”det” var altså min mor.

    Også den siste uken mor levde prøvde hun å bevare sitt hjerte. Pleierne visste det, som de hadde visst det hele tiden mens mor hadde sitt liv og hjem på rom 208. Og de hjalp henne så godt de kunne. Å, denne deilige fuktighetskremen til Inger! Vi smører henne inn, for da blir hun glad. Og husk å sette på musikk på CD-spilleren hennes, Inger liker det.  Hvilket halskjede skal du ha på deg i dag, Inger? Det med rav? Ja, nettopp – jeg leser det på rynken mellom øynene. Og armbåndet? Det røde i krokodille med Swarovski? Ja, selvfølgelig. Og frisøren var jo her i forrige uke, du har jo så vakker glans i håret, matcher neglelakken din. Og den fine ulljakken i blåtoner, den er flott igjen nå, Inger, en av oss tok den med hjem og vasket for hånd med Milo, du vet, den ville ikke ha tålt sykehjemsmaskinene. Og husker du allsangstunden nylig, Inger, vi sang jo Nystemten til din ære, bergenser som du er.

    Men så kom døden til rom 208. Det var ikke noe hjerte igjen å bevare.

    Da mor skulle bisettes ble hennes utenforskap for Kirken enda mer tydelig.  Tidspunkt for begravelsen ble ikke bestemt uten en porsjon sukk og stønn fra Servicetorget, vi rotet visst til i ukeplanen, og det tok 6 dager fra dødsfallet til presten som skulle forrette tok kontakt. Da vi oppsøkte Servicetorget på selve begravelsesdagen var det ingen som hilste på oss, jeg tror ikke de ønsket å bli forstyrret i sin vaffelspising. I selve begravelsen leste presten mors navn feil. Minnetalen hadde vi selv skrevet, men ble framført av presten med en mengde lesefeil. Prekenen var tydelig gjenbruk, og det var jo i og for seg helt greit, så sant det hadde vært en god preken.  Og etter begravelsen forsvant presten like fort som Servicetorgets representant hadde kommet.

    Jeg var den i begravelsesfølget som var mest lei meg og oppskjørtet etterpå. De andre kommenterte tørt at det kunne ha vært verre, ettersom det ofte er verre, når sant skal sies. Og hvorfor tok jeg så på vei, jeg som alltid med en god porsjon selvironi hadde akseptert min skjebne som utafor? Men jeg var lei meg og oppskjørtet. For Kirken hadde behandlet min mor, en av våre aller minste og svakeste, som en person og en skjebne som ikke vedkom dem. Det var jo bare en gammel dame fra sykehjemmet, og de som havner der er jo så utafor.

    I tiden etter mors død og begravelse har jeg grunnet på spørsmålet: Når Kirken ikke er til for slike som min mor og oss sørgende, hvem er den da til for? Jeg har samtalt, diskutert og delt tanker. En klok venn skrev: Vi skal slutte å mase om at de andre, de i det hektiske livet, mangler i Den Norske Kirke. Vi er bra nok vi som er der. Det er verdig å være gammel. Det er helt liv å være gammel. Det er godt nok å være gammel.  En annen observant venn skrev: Kirken er ikke lenger førstelinja for sorgarbeid. Det er overtatt av begravelsesagentene, som er profesjonelle på feltet. Alltid på jobb. Så hva er igjen for Kirken da? Og en tredje venn: Teologiutdannelsen er lagt opp som om prestene skal bli forskere, mens det de trenger er formidlingskunnskap og praktisk trening på dette. Hvorfor kan en skuespiller, selv en som ikke er profesjonell, gi integritet til en rolle, forestilling etter forestilling, mens en preken i en begravelse virker overfladisk og uten substans?

    Og opp i det hele – et menighetskontor som kaller seg for Kirkens Servicetorg. Når fikk Kirken det for seg at den skal drive med service?

    Kirken har mistet mye av sin legitimitet i vanlige menneskers liv. Det blir færre og færre som føler seg innafor. For å gjenreise noe av legitimiteten, så bør Kirken engasjere seg i de eldre rundt omkring på sykehjemmene.  De som havner der er jo så utafor. Men nettopp derfor fortjener de å komme innafor.

    Fordi en mann en gang sa: La de minste komme til meg.

  • Jeg skriver hva jeg vil – også til Vårt Land

    En liten oppsummering:

    Craftprat er en liten blogg, og jeg har ingen ambisjoner om at den skal være noe annet. Jeg skriver om sære ting, og sånn er det.

    Helt i begynnelsen av april skrev jeg et innlegg på Craftprat som jeg kalte «Den grå fargen». Jeg skrev det som en situasjonsbekrivelse rundt min mors død. Og jeg skrev «Den grå fargen» fordi jeg rett og slett sørger så enormt over tapet av henne, og fordi jeg ikke har forsonet meg med hvorfor hennes liv måtte ende slik. Hvorfor hun måtte bli en spurvunge. Og for meg hjelper det å skrive, også om de andre temaene jeg skriver om. Da må jeg skjerpe meg mentalt og tenke gjennom saker og ting en ekstra gang, og det er alltid sunt.

    Men altså –  innlegget på den sære bloggen 01. april traff tydelig en nerve hos mange. Pr i dag er det vel litt under 10.000 som har lest «Den grå fargen». Og det uten å ha gått via VG, som er de andre gangene jeg oppnår noe i nærheten av slike høye lesertall. (VG plukker ut nå og da blogginnlegg som de legger ut på vg.no, hvorfor Craftprat-innleggene noen ganger havner der, aner jeg ingenting om.)

    Og denne responsen var totalt uventet og overveldende. Så overveldende at jeg fortsatt ikke har fått svart de som har kommentert her på selve bloggen, langt mindre de som har kommentert på Facebook. Folk har delt historier, synspunkter og refleksjoner. Ståstedet for kommentarene har vært ulike, folk som jobber i Kirken eller har et nært forhold til den, har vektlagt den siden, andre har vært mer opptatt av sykehjemmets flotte ansatte, andre igjen har dvelt ved selve det å dø, og mange har skrevet tilbake om sorg.

    En av dem som reagerte var debattredaktøren i avisa Vårt Land. Vårt Land ønsket at jeg skulle legge «Den grå fargen» ut på deres Verdidebatt.no, samt at de ønsket å bruke innlegget som en kronikk i papirutgaven av avisa, men noe kortere. Jeg sa nei til det første, og ja til det andre. Men ombestemte meg umiddelbart, og sa altså nei også til kronikk. Mitt ståsted var at jeg ikke hadde noe behov for å eksponere Larvik prosti ytterligere, og det var andre som står nærmere Den Norske Kirke enn meg når det gjelder å ha erfaring med Den Norske Kirke og dens forhold til eldre og dette med sorgarbeid. Vårt Land var ikke fornøyd med det svaret, fordi de mente at jeg berørte et svært viktig tema. Og så etter mye fram og tilbake i noen uker så sa jeg ja til å skrive en helt ny kronikk over dette temaet. Den skrev jeg i begynnelsen i mai her i Dar es Salaam.

    Mitt utgangspunkt for kronikken var dette med å være innafor og utafor Den Norske Kirke. Og tok utgangspunkt i meg selv og min mor, ettersom vi begge aldri har følt oss hjemme i Den Norske Kirke, uten at det har vært til hinder for vår tro. Snarere tvert i mot, antakelig. Og det er jo en kjent sak at det overveldende flertallet av medlemsmassen til Den Norske Kirke ikke føler seg hjemme der, så da trodde jeg at en slik innfallsvinkel ville være relevant. For dette er jo er virkeligheten: Veldig få av Den Norske Kirkes medlemmer skjønner hvorfor kirken gjør som den gjør, hvorfor den prioriterer som den gjør, kort sagt, hva den egentlig driver på med. Vi blir fremmede. Vi er utafor. Og man blir ekstra fremmed og utafor når man blir gammel og syk og glemt.

    Kronikken ble ferdig på onsdag før Kristi Himmelfartsdag, etter litt sånn fram og tilbake, med innspill og synspunkter fra Vårt Lands side. En helt grei dialog. Den skulle så ha blitt trykket den påfølgende mandagen – for 2 uker siden, blir vel det.

    Fredagen etter Kristi Himmelfartsdag ble jeg oppringt av en journalist i Vårt Land som skulle gjøre en sak på kronikken. Det ble ingen hyggelig samtale. Spørsmålene var konfronterende, av type: «Larvik menighetskontor sier at de ikke kan huske å ha mottatt en telefon fra deg med spørsmål om å komme å besøke din mor. Hva sier du til det? Hvorfor ringte du ikke flere ganger? De sier at det er andakt på sykehjemmet hver 14. dag. Hva sier du til det? I kronikken din skriver du at du opplever deg selv som utenfor kirka. Stemmer det? I såfall, er det ikke da ditt eget ansvar at kommunikasjonen med menigheten ble så dårlig?»  Jeg var rimelig irritert både under og etter den samtalen, fordi premissene mine for å skrive kronikken var at dette ikke skulle handle om Larvik prosti. Jeg opplevde dette mer som sensasjonsjournalistikk, enn det som saken skulle dreie seg om: Forholdet mellom Den Norske Kirke og mennesker i sin siste livsfase. Og hva var egentlig denne journalisten ute etter? Mente han at jeg måtte legge fram utskrifter fra Telenor som viste at jeg hadde ring Larvik menighetskontor? Trodde han at han drev en slags gravejournalistikk?  Vi ble enige om sitatsjekk før trykking, men jeg hørte ikke noe mer fra journalisten. Og tenkte ellers at jeg håper at han for hans egen del blir hyggeligere med åra.

    På mandagen kom det en kort epost fra Vårt Lands debattredaktør om at kronikken ikke kom til å bli trykket.

    Og på onsdagen kom det en ny epost fra Vårt Land. Denne gang med forklaring. Med overskrift: «Til Kjersti Lie Holtar.» Nå var det slutt på sms’er og uformelle hilsninger i eposter. Og jeg skjønte, bare ved å se på denne overskriften, at her har noen snakket sammen.

    Jeg har svart Vårt Land at svaret på deres epost kommer via Craftprat , so here we go. La oss først begynne med eposten fra Vårt Land:

    Til Kjersti Lie Holtar

    Hei igjen

    Etter at journalisten her hos oss snakka med kyrkja i Larvik og biskop Laila Riksaasen Dahl på fredag vart det klart for meg at
    vi burde ta ein runde til om kronikken. Difor valde eg å vente med den også og sette på ein annan kronikk. Sidan biskopen skreiv i bloggen din i første runde at ho ville ta saka di opp med ulike aktørar, trur eg det er viktig at ein eventuell kronikk
    reflekterer kva som har hendt og komme fram sidan du skreiv bloggen. Ho har teke runden, ifølgje min journalistkollega .

    Beklagar at eg ikkje såg dette straks, det skulle eg sett – eg vart vel gripen av at du skriv godt og levande om viktige ting.

    Vi har eit ansvar både for tilsvarsrett og at ein evt debatt byggjer på eit så godt grunnlag som råd. I ein slik situasjon der det har gått tid sidan bloggen vart kjent og innhaldet er snakka om av dei aktuelle, trur eg det er lurt og viktig at du tek opp denne tråden frå biskopen før vi trykkjer ein eventuell kronikk. Kunne du eventuelt kontakta henne og spurt kva som har skjedd?

    Det er viktig at kyrkja lyttar til kritikk og tek sitt omdømme på alvor. Og så må vi hjelpe lesarane til å finne ut kva som måtte vere misforståingar, uheldige omstende og reelt sett elendig arbeid og gale holdningar. Til dømes: Biskopen viser til tilbod om prest på sjukeheimen kvar eller annakvar veke – eit tilbod de som pårørande ikkje visste om. Og kva kommuniserer «Kirkens servicetorg»?

    Ulempa med å setje hendingane inn i ei ramme av at du er sett utanfor er også som eg var inne på at du flytter merksemd mot deg. Kanskje eit perspektiv frå Afrika, som du var inne på i samtalen med journalisten, er betre?

    Vel, dette er bakgrunnen. Beklagar at eg ikkje spelte dette inn tidlegare.
    Høyrer frå deg.

    Og da svarer jeg:

    Til Vårt Lands debattredaktør.

    Takk for epost med begrunnelse for hvorfor Vårt Land har valgt å ikke trykke kronikken som man har mast i lengre tid på at skal bli skrevet. Vår siste kommunikasjon om kronikken var epost fra deg med ordene: Utmerka. Hugs å sende skattekort ved høve.

    Noe har skjedd siden den eposten. For å si det rett ut: Jeg tror noen har snakket sammen.

    Jeg oppfatter at meningen med en kronikk er at det er en meningsytring, som så kan bli motsagt og kommentert av andre. Kronikk og motsvar kan gjerne trykkes samtidig. Det er ikke kronikkforfatterens oppgave å ta innover seg andres meninger og skulle reflektere disse i sin kronikk.

    For å si det sånn: Jeg jobber ikke i Vårt Land. Jeg gjør ikke jobben til journalistene deres. Og jeg trodde dere stod for ytringsfrihet.

    Det kan heller ikke være sånn at fordi en biskop har kommentert på min blogg og skriver at hun skal følge opp saken, så er jeg pliktig å ta kontakt med henne for å høre hva hun har gjort, for så å inkorporere det i en kronikk jeg er blitt bedt om å skrive. Selv om det er til en avis som oppfatter seg som et slags talerør for den kirken biskopen representerer. Min forståelse av den kommentaren er helt omvendt: Det er biskopen som eventuelt får ta kontakt med meg. Ikke at jeg forventer det, og jeg trenger det heller ikke. Jeg har hatt en samtale med prosten i Larvik som var grei. Antakelig er det helt tilfeldig at jeg ble kontaktet av ham seinere samme dag som Vårt Lands journalist ringte biskop, menighet og meg, muligens i den rekkefølgen – og kronikken deretter ble bestemt stoppet.  Antakelig helt tilfeldig.

    Så til dette med Afrika. Jeg snakket med din journalist om Afrika fordi han spurte om jeg opplevde meg som en del av kirken. Det var tydelig at med kirken mente han Den Norske Kirke. For meg er ikke det likhetstegnet like opplagt. Så jeg svarte – på telefon her fra Dar es Salaam – at dersom han mente med det spørsmålet om jeg opplevde meg som del av en norsk menighet, så er svaret et klart nei. Men dersom han mener den kirken som mine samarbeidspartnere i det sørlige Afrika, håndverkerne på landsbygda og i township’ene er en del av – den kirken som sier at Gud ikke har forlatt deg, den kirken som gir deg verdighet som menneske, den kirken som sier kom med hele livet ditt  –  stusselige små kirker, fattige på pomp og prakt, og helt utenfor de etablerte kirkesamfunn – da er svaret et rungende ja. Og vet du hva, herr debattredaktør? Det spørsmålet fra din journalistkollega ryster meg fortsatt. Hvilket verdensbilde og hvilken kirkeforståelse har man egentlig i Vårt Land?

    Men det er også noe annet som gir ditt svar en særdeles dårlig eim. Du skriver: «eg vart vel gripen av at du skriv godt og levande om viktige ting.»  Du husker Homers Odysseen? Med sirenene som sang så vakkert, så sjøfolkene mistet konsentrasjonen og gikk på grunn. Og det var da sirenenes skyld.

    Ja, her er jeg. Fristerinnen med sin forførende penn. Som nesten lurte Vårt Land. Men heldigvis, heldigvis kom dere på bedre tanker i siste liten.

    Og forøvrig: Jeg skriver hva jeg vil.

    Og sender skattekort ved høve.

    Med hilsen

    Kjersti Lie Holtar

    __________________

    Til Craftprats lesere: Denne kronikken som aldri blir trykket legger jeg ut i eget blogginnlegg. Now-now. Som en referanse.

    Her er linken til den: En kronikk om utenforskap

    _____________________

    Ny oppdatering:

    Vårt Land har i ettermiddag sendt meg en epost. Jeg har spurt om det er ok at jeg legger ut deres svar. Det har jeg fått grønt lys til, men Vårt Land selv sier at de hadde helst ønsket en direkte kommuniasjon med meg. Litt kronologi her, sånn for ordens skyld: Kronikken skulle publiseres 13. mai. Epost med begrunnelse for hvorfor den ikke ble publisert kom 15. mai. Jeg svarte 16. mai at jeg kom til svare via Craftprat. Den eposten har jeg ikke fått noe svar på før i dag 27. mai. Det hører også med til historien at jeg sendte Vårt Land en epost seint fredag 10. mai, der jeg gav uttrykk for misnøye med fokus til journalisten som ringte. Den eposten er, slik jeg ser det, fortsatt ubesvart. Okke som, her er svaret fra Vårt Land:

    Kjære Kjersti Lie Holtar

    Grunna ei svært travel veke før helga har eg ikkje fått teke denne eposten før no. Eg er generelt open for at eg både kan kommunisere dårleg og ta gale avgjerder. Den beste måten å finne ut av dette på er etter mitt syn å halde fast på direkte kommunikasjon. At du har svart meg på bloggen framfor å svare på meg på epost, gjer dette litt ekstra vanskeleg. Eg
    svarar deg likevel på denne måten.

    Eg heldt i min siste epost fast på ønsket om ein kronikk. Noko av det eg skreiv var kanskje uklart. For å presisere:
    1. Det er vi som har ansvaret for å sikre tilsvarsrett, ikkje du. Vi kunne godt hatt intervju med biskopen ved sida av kronikken. Men eg kom (på hektisk veg til ein konfirmasjon) til at eg ville diskutere dette med deg ein gong til, nemleg:

    2. Eg ønskte ein ekstra runde for å sikre at ein kronikk på trykk ville stå seg endå betre mot å bli avfeia som «misforståingar», jamfør det vi fekk vite om biskopens reaksjonar. Sjølvsagt burde biskopen ta kontakt med deg og ikkje omvendt – det burde eg skrive. Beklagar. Poenget mitt var derimot eit heilt anna. Eg var ute etter ein tekst som ville vere eit endå betre utgangspunkt for debatt og kome nokre innvendingar i forkjøpet eller styre unna noko og fokusere på det viktigaste, særleg sidan kronikken
    skulle komme så pass tid etter den første interessevekkjande bloggen.

    Eg held fast på at du traff ein nerve og at du skriv godt. Eg skreiv undervegs, etter at du ville vente og skrive ein prinsipielt prega
    kronikk, at det var viktig med ein tekst som fokuserte endå meir prinsipielt på kyrkja og dei eldre. Det vart litt lite av det og meir om din utanforskap – som du rett nok reduserte frå første utkast. Men som eg skreiv i min siste epost – kanskje skulle du heller dra merksemda endå meir mot livet på sjukeheimen og reaksjonane du hadde fått, enn mot deg sjølv.

    Dette hadde eg vona vi kunne snakke om ein runde til – det hender kronikkar treng nokre rundar slik at både redaksjon og forfattar er nøgde og debatten kan starte. I staden skuldar du oss offentleg for å vere talerøyr for biskopen og kyrkja hennar. Du skriv sjølvsagt kva du vil, men det treng ikkje treffe for det. Her bommar du i alle fall.

    Du skriv kritisk at «noen har snakket sammen». Eg synest det å snakke saman er ein positiv verdi. Mellom anna: Eg ville gjerne ha snakka meir med deg før eg trykte kronikken.

    Beste helsing

    Johannes Morken
    Debattredaktør
    Vårt Land