Det ble jo vuvuzela-stille, bokstavelig talt, etter fotball-VM. Nå er det ikke akkurat så veldig merkelig at verden ikke har fortsatt sitt engasjement for eller mot plasthornet, – men uansett – det er jo fascinerende med en sånn svær hype – som plutselig er over. Så jeg har sjekket litt ut hva som har skjedd siden fotball-VMs slutt for vel en måned siden.
Her er litt vuvuzela-nytt:
I dag spilte Die Antwoord på Øya. Jeg var ikke i Oslo, så jeg fikk ikke konserten med meg. Men det var stinn brakke, etter hva jeg hørte. Min pålitelige kilde, med nær kontakt med musikkpolitiet, leverte meg følgende one-liner sms-anmeldelse: «Det funker som fest, men ingen er enige om på hvilket nivå».
Forrige fredag spilte en annen sørafrikansk artist i Oslo – Hugh Masekela – på Mela-festivalen. Jeg var der. Jeg gikk fra jobben, fra Stallen i Munkedamsveien, over Aker Brygge til Rådhusplassen. Og på den 3-minutters korte spaserturen beveget jeg meg fra det nokså homogene publikummet på Aker Brygge, der alle liknet på meg selv mht hudfarge, til Rådhusplassen, der jeg klart var en etnisk minoritet. Ganske artig opplevelse med et sånt plutselig skifte – og en sunn påminnelse om at ingen har monopol på å definere hva som er «vanlig».
Det hender ganske ofte at jeg blir kontaktet av mennesker som ønsker å starte noe liknende som det som Isandi driver med, og jeg hadde en slik henvendelse i forrige uke. Og også denne gangen handlet det om behovet for råd og tips og generell prat rundt hva det vil innebære å importere og selge varer fra småskalaprodusenter fra det vi omtaler som «sør» – dvs. Afrika, Asia, Latin-Amerika – og for så vidt alle andre steder der det er mye økonomisk fattigdom.
Selv om det spriker mye mht forretningside, og hvor langt utviklet og hvor gjennomtenkt ideen er før de tar kontakt med meg, så er det noen fellestrekk ved disse personene:
Alle de store norske nettavisene har kjørt vitnemålet til Naomi Campbell i rettsaken mot Charles Taylor som hovedsak i dag, i likhet med de fleste andre nettaviser i verden. Så det er jo ikke nødvendig å utdype her hva denne saken dreier seg om.
Nå kommer det sikkert haugevis med kommentarer og analyser, inkludert hvordan frk Campbell var kledd, og hvordan hun oppførte seg i retten. Og hva man enn måtte mene – det er ikke hver dag man ser et vitne forlate en rettsal med slik eleganse. I gullsandaler.
I think our style of music is like … we make car–crash music. Like when there’s a car–crash, everyone looks. It’s like, kids dancing in the rain, no-one’s really paying that much attention. But when there’s an accident everyone’s checking it out, so that’s our style.
Sitatet tilhører Yo-landi Vi$$er i Die Antwoord, knyttet til gruppas intervju med Xeni Jardin etter en opptreden på Coachella-festivalen tidligere i 2010. Jeg har ikke særlig mye greie på amerikanske musikkjournalister eller amerikanske musikkfestivaler – men har fått med meg at både journalisten og festivalen er store ting, særlig dersom man skal dømme etter alle skriveriene knyttet til nettopp dette intervjuet. Uansett – har du 20 minutter eller så til rådighet, så er intervjuet vel verdt å få med seg.
Craftprat 