Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Kategori: Alle disse mødrene

  • Om sorg – ett år etter at mor døde.

    I dag for ett år siden døde mor. Og i de 365 dagene som har gått har jeg tenkt på henne hver dag.  Jeg lurer på når sorgen slipper taket. Antakelig er det ett år til med daglig sorg – jeg har vært gjennom det før –  sorg tar 2 år. Noen eldre venner sier at de daglig i over 20 har tenkt på sin døde mor. Jeg vet ikke om jeg synes det er nitrist eller fint. Men jeg tror jeg også blir en slik. Men disse tankene kommer vel kanskje etterhvert til å bli en naturlig del av hverdagen, og ikke noe å dvele ved. Og ikke noe å prate om.

    Jeg spiste sein og lang lunsj med venner i  dag. Det var fine timer, med mye latter, gode historier og senkede skuldre. En for meg ukjent person var med, og hun fortalte med stor kjærlighet og stolthet om sin gamle mor som lever et godt og uavhengig liv. Og jeg satt og lyttet, spurte litt spørsmål – mens jeg håpet at hun ville spørre: Hva med din mor? For da kunne jeg ha fortalt om mor. Å, jeg hadde så veldig gjerne ønsket, nettopp i dag, at jeg kunne fortelle til et fremmed menneske om mor. Men hun spurte ikke. Og ingen andre spurte. Det er i det hele tatt lenge siden noen har spurt om mor. Og hvorfor skulle de det? Ett år er lang tid. Og verden går videre. Det er andre sorger, større sorger. Det er andre ting å snakke om, større ting å snakke om. Og livet leves og skal leves blant de levende. Og mor var bare en helt alminnelig mor til en helt alminnelig voksen kvinne med et helt alminnelig liv.

    Jeg har dette siste året tenkt mye på alle sorgene, alle tapene vi mennesker bærer på. Mens vi later som ingenting. For vi vil ikke være en av dem som ikke kommer seg videre, ikke sant? Vi vil ikke være en patetisk 50-åring som snakker om sin døde mor. Javisst er vi blitt mer åpne om døden, og begravelser er den nye kjendis-arenaen. Gi oss i dag vår daglige død – var det ikke det en skribent skrev så treffende om medias nye arena? Men sorgen, den lange stumme sorgen, og alle tapene, de bærer vi for oss selv. Jeg kunne ha sagt noe i dag under lunsjen, for eksempel: La oss skåle for Inger!  Og alle ville skålt med. Men det hadde blitt bare enda tristere etterpå. For jeg vet at til syvende og sist er sorg en ensom sak.

    Og her sitter jeg og skriver at jeg tenker på mor hver dag. Og jeg gråter ofte. Men det er ikke det å gråte som er det vanskelige. Det å gråte er bare en lettelse. Det vanskelige er når minnene hugger tak i meg når jeg er minst forberedt. Jeg er i butikken og legger noe i handlevogna, en pose poteter, og plutselig kommer et minne om mor opp, og det er helt absurd og jeg lurer på om jeg er i ferd med å bli gal. Jeg sitter og leser og plustelig mister jeg konsentrasjonen – for uten forvarsel, i hodet mitt, har bildene av mors dødskamp tatt over. Jeg kjører bil og beundrer landskapet og nynner for meg selv, og plutselig kommer tankene der igjen – skulle jeg ha skjønt tidligere hvor syk mor var? Og jeg kan ta meg selv i å snakke med mor, slik som bare virkelig gamle damer gjør, de som prater med potteplantene sine. Og jeg kan drømme at hun fortsatt lever. Og så våkner jeg og må bruke tid på å realitetsorientere meg, og jeg blir med ett minst et år eldre enn i går.

    Men i dag er jeg forberedt. I dag styrer jeg minnene, tankene, samtalene og bildene selv. Og i dag har jeg en liten hilsen til deg, mor – på dagen ett år siden du døde:

    Jeg klarer meg fint, mor. Og jeg prøver å passe på Nils og Ingrid, slik du passet på meg. Jeg prøver å passe på brødrene mine også, «vi har bare hverandre», sier jeg til dem – og vet det høres fjollete ut, og ikke er det sant heller, for vi er mer enn godt voksne, alle 3. Og jeg prøver å passe på Erik. Du synes alltid at Erik fortjente det beste. Og jeg passer på bjørnebærbusken og blåbærbusken som du gav oss. Men den ærverdige novemberkaktusen din døde, den du hadde arvet fra din mor. Sannheten er at den døde før du døde, men jeg hadde ikke hjerte til å si det til deg. Jeg var helt fortvilet da jeg skjønte det kom til å skje, og dro til plantesenteret og spurte om råd. «Gamle planter dør til slutt», sa de.

    Men jeg kan synes at hverdagen er tøff nok. Jeg synes jeg må jobbe hardt for å få til så lite. Jeg synes jeg blir eldre, mor, og jeg synes jeg ikke får til så mye lenger. Dører åpner seg ikke så lett som før. Og jeg er blitt tausere og stillere enn jeg hva jeg pleide å være. Selv om det eneste som gjelder er å være synlig. Og i verden blir de snille og de gode stadig oftere ledd av, med mindre de tjener penger på sin godhet og snillhet.  Men du hadde fortsatt likt deg her på jorden, for det er så mye som skjer. Mye å være nysgjerrig på.

    Men jeg klarer meg fint. Jeg har et godt liv. Jeg ler hver dag. Jeg har en flott familie. Jeg har gode venner.

    Men det som plager meg er at jeg aldri fikk spurt deg om hva som gjorde at du aldri gav opp. Hva som gjorde at du nektet å dø og i stedet levde på overtid. Et par måneder før du døde var det nyttårsaften 2012. Jeg var  i Sør-Afrika, og jeg var uten mobildekning. Men jeg  skriblet ned på mobilen noen ord til deg den dagen:

    Så bestemte du deg for å leve inn i enda et nytt år. Hva er hemmeligheten din? Hva er det du vet som jeg ikke vet? Hva er det som gjør at du synes at ditt miserable liv fortsatt er verdt å leve?

    Og det er den største sorgen, mor. At du ikke kan fortelle meg hva det er.

    Jeg savner deg så veldig.

    _________________________________

    jeg har skrevet mer om mor her:

    Mulig litt stusselig

    Fear of missing out – del II

    En ikke-kapitalistisk opplevelse

    Den grå fargen

    En kronikk om utenforskap

    Sykdommen til hu som rusla

    Alt ordner seg i marsjen

  • En hyllest til motet

    Det var altså Steve Bikos liv og tanker, som jeg de siste månedene har lest meg opp på. For meg var det helt ukjent at bare noen dager etter den fatale veisperringen som politiet satt opp 18. august 1977, den som førte til at Steve Biko ble torturert ihjel, så skulle han ha dratt til Botswana for å møte ANCs leder Oliver Tambo. Hensikten med møtet var å ta et første skritt, for å se om det var mulig med et samarbeid mellom BC-bevegelsen og ANC. Det var en annen person som også skulle ha vært på det møtet i Botswana, og det var Oluf Palme. Sosialdemokratene hadde tapt valget i 1976, og Palme var ikke lenger statsminister. Dette gjorde at han kunne bruke tid på det som vel antakelig lå hans hjerte nærmest –  internasjonal solidaritetskamp – og han var allerede kjent som en aktiv apartheid-motstander som sympatiserte med ANC. Det var ikke så mange av dem i den vestlige verden på 70-tallet.

    Nå har det seg sånn at jeg den siste måneden opp til flere ganger har sett en fantastisk bra svensk dokumentar om Oluf Palme. (takk for den, Are!) Dokumentaren gir et unikt tidsbilde av Sverige, særlig på 60,70 og 80-tallet, fram til Oluf Palme ble drept på åpen gate i Stockholm. Og det er mye som kan overføres til norske forhold. Dokumentaren har for meg vært en «oppvarmer» til     krimserien «Palme – en pilegrims død», som jeg skjønner at skal begynne å gå på NRK i kveld. Se den! Men dokumentaren bør du også se –  den har vel allerede gått på NRK?

    Det er en kostelig scene i den dokumentaren. Vi er i 1968, og studentopprøret har nådd Stockholm. Palme er på den tiden utdanningsminister. Studentene har gått til det skritt å okkupere Studentersamfunnet,og krever at Palme skal komme å snakke med dem.

    Og Palme drar ned til studentene. Det er smekkfullt i salen. Og studentlederne har allerede satt tonen ved å erklære: » Vi är förbannad på hela skiten. Hvem faen vil anpassa sig??» Palme får så mikrofonen og sier rolig: «Jeg hører dere har okkupert deres eget hus».

    Det blir deretter litt fram og tilbake om «samhället» og «demokrati», men lufta er liksom gått litt ut av studentene. Det er kanskje ikke så heltemodig og revolusjonært når alt kommer til alt, å okkupere sitt eget hus.

    Og etterpå skal studentene ned og solidarisere seg med noen fabrikkarbeidere – og de marsjerer taktfast av gårde i tog. Men stopper lydig underveis på rødt lys.

    Kronikken om Utenforskap ble ikke trykket i Vårt Land, men den kom på vg.no, som selvfølgelig har gjort at den har nådd mange flere. Umiddelbart tenkte jeg at nå blir det et salig styr med usaklige kommentarer og harselering med Kirka. Men det har det ikke blitt. Riktignok er det blitt en liten debatt som drives helt av seg selv om litt sånn religion i sin alminnelighet, helt fristilt fra kronikken. Men folk har vært nyanserte, skrevet at Den Norske Kirke er vel som alle arbeidsplasser, litt av og på med dagsformen er vi jo alle, og at det er så trist at sånt skjer, og at det må da være mulig å lage rutiner så det ikke gjentar seg? Noen har skrevet om vonde opplevelser med Kirka, men andre har skrevet om gode opplevelser, selv om de selv ikke oppfatter seg som «innafor». Men det som har gjort mest inntrykk på meg, er kommentarer og reaksjoner, både på kronikken og på «Den grå fargen», (se der, ja – der kom den igjen.), fra folk som har Den Norske Kirke som arbeidsplass. De ber om unnskyldning, de uttrykker medfølelse og sympati. De trengte ikke å gjøre det. Men de har gjort det, og det har gjort stort inntrykk.

    I morges har jeg lest i sørafrikanske medier et åpent brev fra to lærere i den offentlige skolen som ber om lønn. De har ikke blitt betalt på over et halvt år. De jobber i Eastern Cape, den regionen som på alle plan er verst stilt i Sør-Afrika. Også når det gjelder udugelige administratorer og en korrupt regionsregjering. Og er en region med mange dårlige lærere, det er ikke til å underslå. Og mange lærere som aldri underviser fordi de er mest opptatt av å streike, eller å være på seminar. Den offentlige skolen i Eastern Cape er i fullstendig krise.  Over 400 skoler i regionen har ikke en gang et hus, langt mindre stoler og pulter, selv om det i prinsippet ikke står om penger. Det hagler med spydige kommentarer på nettet til disse to lærerne. Av type: «Visste ikke at lærere i Eastern Cape kunne skrive? Har de skrevet dette i arbeidstida? De har sikkert stemt ANC, de har seg sjøl å takke». Jeg synes disse lærerne er modige, for det de også skriver er at det er ingenting de ønsker mer enn å kunne fortsette å undervise i den offentlige skolen i Eastern Cape.

    Det er de færreste som er en Biko eller Palme. De fleste av oss, vi driver også og okkuperer våre egne hus. Vi holder oss innenfor systemet. Vi stopper på rødt lys.

    Jeg synes faktisk at det er flott.

    Så dette er en hilsen til alle som står på i sine jobber og i sine lokalmiljøer, selv om «systemet» virker lammende og er full av feil og mangler, og målet noen ganger mistes av syne, og motbakkene er mange. Fordi du vet at det betyr noe for noen at nettopp du er der. Og en spesiell hilsen til alle prester som på søndag skal holde nok en preken til de få som møter opp, og til alle ansatte i Den Norske Kirke som til uka skal møte mennesker som har opplevd meningsløs død og smerte, og til alle som skal møte mennesker som trenger så sårt å bli sett.

    Eller som en annen svenske, Michael Wiehe, skriver:

    Här är en sång till modet
    Den är till alla dom
    som vågar tro på morgondan
    fast natten är så lång

  • En kronikk om utenforskap

    Her er kronikken jeg skrev på oppfordring av Vårt Land. Som først var godkjent, men som i siste liten ikke ble godkjent allikevel. Før du leser den, bør du også lese forrige innlegg: Jeg skriver hva jeg vil – også til Vårt Land.

    Og med dette avslutter jeg for min del i denne omgang debatten rundt Den grå fargen. Og går tilbake til mine Steve Biko-studier: I write what I like.

    Yihla Moja.

    _________________________

    Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men jeg har alltid blitt tatt for å være utenfor av de som er innenfor. Innenfor Den Norske Kirke. Utafor og innafor, som vi sier på min dialekt.

    Det startet i tenårene, første gang da jeg som 13-åring ble forkynt ekstra hardt til om de 10 brudepiker uten olje av predikanten som besøkte ungdomsklubben, etter at jeg i vanvare hadde kommet med en spontan kommentar. Da jeg var kristenruss ble jeg bedt høyt for av emissærene fordi jeg hadde foreslått å synge en sang av Bjørn Eidsvåg. Og på mitt studiested i Trondheim, i myldrehallen på Gløshaugen, ble jeg hyppig stoppet av de som mente at jeg ville ha godt av å ”møte Jesus”, gjennom å bli med på Studentlagets ”Bibelgruppe for nysgjerrige”. Det er ikke utenkelig at jeg svarte at jeg ikke hadde tid til slik introvert selvopptatt sysling med sjela, for jeg var mer enn opptatt som dirigent i Trondheim Ten Sing – og den gruppa har sine utfordringer, kan du si.

    Jeg vet altså ikke hvorfor det er slik. Kanskje fordi jeg likner på mor. Hun ble også ofte tatt for å være utafor av de som er innafor. Men begge har vi levd godt med det, og faktisk syntes det hele var litt komisk.  Mor mente til og med, med et smil, at det var en slags parallell til Moses sine 40 år i ørkenen. Hun likte slike bibelske bilder, mor, særlig dersom det kunne pense inn på hennes teologiske yndlingstema: Ørkenvandringsmotivene. Så det var til å leve med, å være utafor. Helt til mor ble alvorlig syk – og hun fortsatt ble sett på som utafor av de innafor. Da var det ikke lenger noe å le av.  Da gjorde det bare vondt.

    Mor døde i februar, etter dette som omtales i dødsannonsene  som ’et langt sykeleie’. Å, disse lange sykeleiene, vet de som ikke har opplevd det, hvor detaljert det går an å oppløses som menneske? Disse stadig mer forkrøplede fingrene og deformerte hendene som etter hvert ikke kan holde noe, blikket som etter hvert ikke ser, beina som ikke bærer, smilet som ikke smiler, munnen som ikke kan snakke, hals som ikke kan svelge.

    Og hele tiden, gjennom alle disse årene – mors egen utrettelige kamp for å bevare seg selv. Jeg har aldri sett et menneske prøve å leve så opp til Forkynnerens ord om at du må bevare ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet ditt går ut fra det. Og derfor ønsket mor så veldig å fortsatt være opptatt av det som alltid tidligere hadde fått hjertet hennes til å banke fornøyd og glad: Pene klær og sanselige ting, programmer på P2, kryssord, historie, matematikk – og teologi. I godt voksen alder hadde mor tatt kristendom grunnfag, og som før nevnt, hun var levende opptatt av ørkenvandringsmotivene.

    Det var da jeg kom i kontakt for første gang med Kirkens Servicetorg, som menigheten mor tilhørte, kaller sitt kontor. Jeg ringte dit for å høre om en av prestene kunne komme på sykehjemmet og samtale med mor om, ja, nettopp ørkenvandringsmotivene. Hun var ensom blant alle demente på lukket bofellesskap, og ønsket å samtale om noe med substans. Kirkens Servicetorg svarte kontant nei, det hadde prestene ikke tid til.  Det var utafor hva de drev med. Og dette ”det” var altså min mor.

    Også den siste uken mor levde prøvde hun å bevare sitt hjerte. Pleierne visste det, som de hadde visst det hele tiden mens mor hadde sitt liv og hjem på rom 208. Og de hjalp henne så godt de kunne. Å, denne deilige fuktighetskremen til Inger! Vi smører henne inn, for da blir hun glad. Og husk å sette på musikk på CD-spilleren hennes, Inger liker det.  Hvilket halskjede skal du ha på deg i dag, Inger? Det med rav? Ja, nettopp – jeg leser det på rynken mellom øynene. Og armbåndet? Det røde i krokodille med Swarovski? Ja, selvfølgelig. Og frisøren var jo her i forrige uke, du har jo så vakker glans i håret, matcher neglelakken din. Og den fine ulljakken i blåtoner, den er flott igjen nå, Inger, en av oss tok den med hjem og vasket for hånd med Milo, du vet, den ville ikke ha tålt sykehjemsmaskinene. Og husker du allsangstunden nylig, Inger, vi sang jo Nystemten til din ære, bergenser som du er.

    Men så kom døden til rom 208. Det var ikke noe hjerte igjen å bevare.

    Da mor skulle bisettes ble hennes utenforskap for Kirken enda mer tydelig.  Tidspunkt for begravelsen ble ikke bestemt uten en porsjon sukk og stønn fra Servicetorget, vi rotet visst til i ukeplanen, og det tok 6 dager fra dødsfallet til presten som skulle forrette tok kontakt. Da vi oppsøkte Servicetorget på selve begravelsesdagen var det ingen som hilste på oss, jeg tror ikke de ønsket å bli forstyrret i sin vaffelspising. I selve begravelsen leste presten mors navn feil. Minnetalen hadde vi selv skrevet, men ble framført av presten med en mengde lesefeil. Prekenen var tydelig gjenbruk, og det var jo i og for seg helt greit, så sant det hadde vært en god preken.  Og etter begravelsen forsvant presten like fort som Servicetorgets representant hadde kommet.

    Jeg var den i begravelsesfølget som var mest lei meg og oppskjørtet etterpå. De andre kommenterte tørt at det kunne ha vært verre, ettersom det ofte er verre, når sant skal sies. Og hvorfor tok jeg så på vei, jeg som alltid med en god porsjon selvironi hadde akseptert min skjebne som utafor? Men jeg var lei meg og oppskjørtet. For Kirken hadde behandlet min mor, en av våre aller minste og svakeste, som en person og en skjebne som ikke vedkom dem. Det var jo bare en gammel dame fra sykehjemmet, og de som havner der er jo så utafor.

    I tiden etter mors død og begravelse har jeg grunnet på spørsmålet: Når Kirken ikke er til for slike som min mor og oss sørgende, hvem er den da til for? Jeg har samtalt, diskutert og delt tanker. En klok venn skrev: Vi skal slutte å mase om at de andre, de i det hektiske livet, mangler i Den Norske Kirke. Vi er bra nok vi som er der. Det er verdig å være gammel. Det er helt liv å være gammel. Det er godt nok å være gammel.  En annen observant venn skrev: Kirken er ikke lenger førstelinja for sorgarbeid. Det er overtatt av begravelsesagentene, som er profesjonelle på feltet. Alltid på jobb. Så hva er igjen for Kirken da? Og en tredje venn: Teologiutdannelsen er lagt opp som om prestene skal bli forskere, mens det de trenger er formidlingskunnskap og praktisk trening på dette. Hvorfor kan en skuespiller, selv en som ikke er profesjonell, gi integritet til en rolle, forestilling etter forestilling, mens en preken i en begravelse virker overfladisk og uten substans?

    Og opp i det hele – et menighetskontor som kaller seg for Kirkens Servicetorg. Når fikk Kirken det for seg at den skal drive med service?

    Kirken har mistet mye av sin legitimitet i vanlige menneskers liv. Det blir færre og færre som føler seg innafor. For å gjenreise noe av legitimiteten, så bør Kirken engasjere seg i de eldre rundt omkring på sykehjemmene.  De som havner der er jo så utafor. Men nettopp derfor fortjener de å komme innafor.

    Fordi en mann en gang sa: La de minste komme til meg.

  • Jeg skriver hva jeg vil – også til Vårt Land

    En liten oppsummering:

    Craftprat er en liten blogg, og jeg har ingen ambisjoner om at den skal være noe annet. Jeg skriver om sære ting, og sånn er det.

    Helt i begynnelsen av april skrev jeg et innlegg på Craftprat som jeg kalte «Den grå fargen». Jeg skrev det som en situasjonsbekrivelse rundt min mors død. Og jeg skrev «Den grå fargen» fordi jeg rett og slett sørger så enormt over tapet av henne, og fordi jeg ikke har forsonet meg med hvorfor hennes liv måtte ende slik. Hvorfor hun måtte bli en spurvunge. Og for meg hjelper det å skrive, også om de andre temaene jeg skriver om. Da må jeg skjerpe meg mentalt og tenke gjennom saker og ting en ekstra gang, og det er alltid sunt.

    Men altså –  innlegget på den sære bloggen 01. april traff tydelig en nerve hos mange. Pr i dag er det vel litt under 10.000 som har lest «Den grå fargen». Og det uten å ha gått via VG, som er de andre gangene jeg oppnår noe i nærheten av slike høye lesertall. (VG plukker ut nå og da blogginnlegg som de legger ut på vg.no, hvorfor Craftprat-innleggene noen ganger havner der, aner jeg ingenting om.)

    Og denne responsen var totalt uventet og overveldende. Så overveldende at jeg fortsatt ikke har fått svart de som har kommentert her på selve bloggen, langt mindre de som har kommentert på Facebook. Folk har delt historier, synspunkter og refleksjoner. Ståstedet for kommentarene har vært ulike, folk som jobber i Kirken eller har et nært forhold til den, har vektlagt den siden, andre har vært mer opptatt av sykehjemmets flotte ansatte, andre igjen har dvelt ved selve det å dø, og mange har skrevet tilbake om sorg.

    En av dem som reagerte var debattredaktøren i avisa Vårt Land. Vårt Land ønsket at jeg skulle legge «Den grå fargen» ut på deres Verdidebatt.no, samt at de ønsket å bruke innlegget som en kronikk i papirutgaven av avisa, men noe kortere. Jeg sa nei til det første, og ja til det andre. Men ombestemte meg umiddelbart, og sa altså nei også til kronikk. Mitt ståsted var at jeg ikke hadde noe behov for å eksponere Larvik prosti ytterligere, og det var andre som står nærmere Den Norske Kirke enn meg når det gjelder å ha erfaring med Den Norske Kirke og dens forhold til eldre og dette med sorgarbeid. Vårt Land var ikke fornøyd med det svaret, fordi de mente at jeg berørte et svært viktig tema. Og så etter mye fram og tilbake i noen uker så sa jeg ja til å skrive en helt ny kronikk over dette temaet. Den skrev jeg i begynnelsen i mai her i Dar es Salaam.

    Mitt utgangspunkt for kronikken var dette med å være innafor og utafor Den Norske Kirke. Og tok utgangspunkt i meg selv og min mor, ettersom vi begge aldri har følt oss hjemme i Den Norske Kirke, uten at det har vært til hinder for vår tro. Snarere tvert i mot, antakelig. Og det er jo en kjent sak at det overveldende flertallet av medlemsmassen til Den Norske Kirke ikke føler seg hjemme der, så da trodde jeg at en slik innfallsvinkel ville være relevant. For dette er jo er virkeligheten: Veldig få av Den Norske Kirkes medlemmer skjønner hvorfor kirken gjør som den gjør, hvorfor den prioriterer som den gjør, kort sagt, hva den egentlig driver på med. Vi blir fremmede. Vi er utafor. Og man blir ekstra fremmed og utafor når man blir gammel og syk og glemt.

    Kronikken ble ferdig på onsdag før Kristi Himmelfartsdag, etter litt sånn fram og tilbake, med innspill og synspunkter fra Vårt Lands side. En helt grei dialog. Den skulle så ha blitt trykket den påfølgende mandagen – for 2 uker siden, blir vel det.

    Fredagen etter Kristi Himmelfartsdag ble jeg oppringt av en journalist i Vårt Land som skulle gjøre en sak på kronikken. Det ble ingen hyggelig samtale. Spørsmålene var konfronterende, av type: «Larvik menighetskontor sier at de ikke kan huske å ha mottatt en telefon fra deg med spørsmål om å komme å besøke din mor. Hva sier du til det? Hvorfor ringte du ikke flere ganger? De sier at det er andakt på sykehjemmet hver 14. dag. Hva sier du til det? I kronikken din skriver du at du opplever deg selv som utenfor kirka. Stemmer det? I såfall, er det ikke da ditt eget ansvar at kommunikasjonen med menigheten ble så dårlig?»  Jeg var rimelig irritert både under og etter den samtalen, fordi premissene mine for å skrive kronikken var at dette ikke skulle handle om Larvik prosti. Jeg opplevde dette mer som sensasjonsjournalistikk, enn det som saken skulle dreie seg om: Forholdet mellom Den Norske Kirke og mennesker i sin siste livsfase. Og hva var egentlig denne journalisten ute etter? Mente han at jeg måtte legge fram utskrifter fra Telenor som viste at jeg hadde ring Larvik menighetskontor? Trodde han at han drev en slags gravejournalistikk?  Vi ble enige om sitatsjekk før trykking, men jeg hørte ikke noe mer fra journalisten. Og tenkte ellers at jeg håper at han for hans egen del blir hyggeligere med åra.

    På mandagen kom det en kort epost fra Vårt Lands debattredaktør om at kronikken ikke kom til å bli trykket.

    Og på onsdagen kom det en ny epost fra Vårt Land. Denne gang med forklaring. Med overskrift: «Til Kjersti Lie Holtar.» Nå var det slutt på sms’er og uformelle hilsninger i eposter. Og jeg skjønte, bare ved å se på denne overskriften, at her har noen snakket sammen.

    Jeg har svart Vårt Land at svaret på deres epost kommer via Craftprat , so here we go. La oss først begynne med eposten fra Vårt Land:

    Til Kjersti Lie Holtar

    Hei igjen

    Etter at journalisten her hos oss snakka med kyrkja i Larvik og biskop Laila Riksaasen Dahl på fredag vart det klart for meg at
    vi burde ta ein runde til om kronikken. Difor valde eg å vente med den også og sette på ein annan kronikk. Sidan biskopen skreiv i bloggen din i første runde at ho ville ta saka di opp med ulike aktørar, trur eg det er viktig at ein eventuell kronikk
    reflekterer kva som har hendt og komme fram sidan du skreiv bloggen. Ho har teke runden, ifølgje min journalistkollega .

    Beklagar at eg ikkje såg dette straks, det skulle eg sett – eg vart vel gripen av at du skriv godt og levande om viktige ting.

    Vi har eit ansvar både for tilsvarsrett og at ein evt debatt byggjer på eit så godt grunnlag som råd. I ein slik situasjon der det har gått tid sidan bloggen vart kjent og innhaldet er snakka om av dei aktuelle, trur eg det er lurt og viktig at du tek opp denne tråden frå biskopen før vi trykkjer ein eventuell kronikk. Kunne du eventuelt kontakta henne og spurt kva som har skjedd?

    Det er viktig at kyrkja lyttar til kritikk og tek sitt omdømme på alvor. Og så må vi hjelpe lesarane til å finne ut kva som måtte vere misforståingar, uheldige omstende og reelt sett elendig arbeid og gale holdningar. Til dømes: Biskopen viser til tilbod om prest på sjukeheimen kvar eller annakvar veke – eit tilbod de som pårørande ikkje visste om. Og kva kommuniserer «Kirkens servicetorg»?

    Ulempa med å setje hendingane inn i ei ramme av at du er sett utanfor er også som eg var inne på at du flytter merksemd mot deg. Kanskje eit perspektiv frå Afrika, som du var inne på i samtalen med journalisten, er betre?

    Vel, dette er bakgrunnen. Beklagar at eg ikkje spelte dette inn tidlegare.
    Høyrer frå deg.

    Og da svarer jeg:

    Til Vårt Lands debattredaktør.

    Takk for epost med begrunnelse for hvorfor Vårt Land har valgt å ikke trykke kronikken som man har mast i lengre tid på at skal bli skrevet. Vår siste kommunikasjon om kronikken var epost fra deg med ordene: Utmerka. Hugs å sende skattekort ved høve.

    Noe har skjedd siden den eposten. For å si det rett ut: Jeg tror noen har snakket sammen.

    Jeg oppfatter at meningen med en kronikk er at det er en meningsytring, som så kan bli motsagt og kommentert av andre. Kronikk og motsvar kan gjerne trykkes samtidig. Det er ikke kronikkforfatterens oppgave å ta innover seg andres meninger og skulle reflektere disse i sin kronikk.

    For å si det sånn: Jeg jobber ikke i Vårt Land. Jeg gjør ikke jobben til journalistene deres. Og jeg trodde dere stod for ytringsfrihet.

    Det kan heller ikke være sånn at fordi en biskop har kommentert på min blogg og skriver at hun skal følge opp saken, så er jeg pliktig å ta kontakt med henne for å høre hva hun har gjort, for så å inkorporere det i en kronikk jeg er blitt bedt om å skrive. Selv om det er til en avis som oppfatter seg som et slags talerør for den kirken biskopen representerer. Min forståelse av den kommentaren er helt omvendt: Det er biskopen som eventuelt får ta kontakt med meg. Ikke at jeg forventer det, og jeg trenger det heller ikke. Jeg har hatt en samtale med prosten i Larvik som var grei. Antakelig er det helt tilfeldig at jeg ble kontaktet av ham seinere samme dag som Vårt Lands journalist ringte biskop, menighet og meg, muligens i den rekkefølgen – og kronikken deretter ble bestemt stoppet.  Antakelig helt tilfeldig.

    Så til dette med Afrika. Jeg snakket med din journalist om Afrika fordi han spurte om jeg opplevde meg som en del av kirken. Det var tydelig at med kirken mente han Den Norske Kirke. For meg er ikke det likhetstegnet like opplagt. Så jeg svarte – på telefon her fra Dar es Salaam – at dersom han mente med det spørsmålet om jeg opplevde meg som del av en norsk menighet, så er svaret et klart nei. Men dersom han mener den kirken som mine samarbeidspartnere i det sørlige Afrika, håndverkerne på landsbygda og i township’ene er en del av – den kirken som sier at Gud ikke har forlatt deg, den kirken som gir deg verdighet som menneske, den kirken som sier kom med hele livet ditt  –  stusselige små kirker, fattige på pomp og prakt, og helt utenfor de etablerte kirkesamfunn – da er svaret et rungende ja. Og vet du hva, herr debattredaktør? Det spørsmålet fra din journalistkollega ryster meg fortsatt. Hvilket verdensbilde og hvilken kirkeforståelse har man egentlig i Vårt Land?

    Men det er også noe annet som gir ditt svar en særdeles dårlig eim. Du skriver: «eg vart vel gripen av at du skriv godt og levande om viktige ting.»  Du husker Homers Odysseen? Med sirenene som sang så vakkert, så sjøfolkene mistet konsentrasjonen og gikk på grunn. Og det var da sirenenes skyld.

    Ja, her er jeg. Fristerinnen med sin forførende penn. Som nesten lurte Vårt Land. Men heldigvis, heldigvis kom dere på bedre tanker i siste liten.

    Og forøvrig: Jeg skriver hva jeg vil.

    Og sender skattekort ved høve.

    Med hilsen

    Kjersti Lie Holtar

    __________________

    Til Craftprats lesere: Denne kronikken som aldri blir trykket legger jeg ut i eget blogginnlegg. Now-now. Som en referanse.

    Her er linken til den: En kronikk om utenforskap

    _____________________

    Ny oppdatering:

    Vårt Land har i ettermiddag sendt meg en epost. Jeg har spurt om det er ok at jeg legger ut deres svar. Det har jeg fått grønt lys til, men Vårt Land selv sier at de hadde helst ønsket en direkte kommuniasjon med meg. Litt kronologi her, sånn for ordens skyld: Kronikken skulle publiseres 13. mai. Epost med begrunnelse for hvorfor den ikke ble publisert kom 15. mai. Jeg svarte 16. mai at jeg kom til svare via Craftprat. Den eposten har jeg ikke fått noe svar på før i dag 27. mai. Det hører også med til historien at jeg sendte Vårt Land en epost seint fredag 10. mai, der jeg gav uttrykk for misnøye med fokus til journalisten som ringte. Den eposten er, slik jeg ser det, fortsatt ubesvart. Okke som, her er svaret fra Vårt Land:

    Kjære Kjersti Lie Holtar

    Grunna ei svært travel veke før helga har eg ikkje fått teke denne eposten før no. Eg er generelt open for at eg både kan kommunisere dårleg og ta gale avgjerder. Den beste måten å finne ut av dette på er etter mitt syn å halde fast på direkte kommunikasjon. At du har svart meg på bloggen framfor å svare på meg på epost, gjer dette litt ekstra vanskeleg. Eg
    svarar deg likevel på denne måten.

    Eg heldt i min siste epost fast på ønsket om ein kronikk. Noko av det eg skreiv var kanskje uklart. For å presisere:
    1. Det er vi som har ansvaret for å sikre tilsvarsrett, ikkje du. Vi kunne godt hatt intervju med biskopen ved sida av kronikken. Men eg kom (på hektisk veg til ein konfirmasjon) til at eg ville diskutere dette med deg ein gong til, nemleg:

    2. Eg ønskte ein ekstra runde for å sikre at ein kronikk på trykk ville stå seg endå betre mot å bli avfeia som «misforståingar», jamfør det vi fekk vite om biskopens reaksjonar. Sjølvsagt burde biskopen ta kontakt med deg og ikkje omvendt – det burde eg skrive. Beklagar. Poenget mitt var derimot eit heilt anna. Eg var ute etter ein tekst som ville vere eit endå betre utgangspunkt for debatt og kome nokre innvendingar i forkjøpet eller styre unna noko og fokusere på det viktigaste, særleg sidan kronikken
    skulle komme så pass tid etter den første interessevekkjande bloggen.

    Eg held fast på at du traff ein nerve og at du skriv godt. Eg skreiv undervegs, etter at du ville vente og skrive ein prinsipielt prega
    kronikk, at det var viktig med ein tekst som fokuserte endå meir prinsipielt på kyrkja og dei eldre. Det vart litt lite av det og meir om din utanforskap – som du rett nok reduserte frå første utkast. Men som eg skreiv i min siste epost – kanskje skulle du heller dra merksemda endå meir mot livet på sjukeheimen og reaksjonane du hadde fått, enn mot deg sjølv.

    Dette hadde eg vona vi kunne snakke om ein runde til – det hender kronikkar treng nokre rundar slik at både redaksjon og forfattar er nøgde og debatten kan starte. I staden skuldar du oss offentleg for å vere talerøyr for biskopen og kyrkja hennar. Du skriv sjølvsagt kva du vil, men det treng ikkje treffe for det. Her bommar du i alle fall.

    Du skriv kritisk at «noen har snakket sammen». Eg synest det å snakke saman er ein positiv verdi. Mellom anna: Eg ville gjerne ha snakka meir med deg før eg trykte kronikken.

    Beste helsing

    Johannes Morken
    Debattredaktør
    Vårt Land

  • Sykdommen til hu som rusla

    Lenge før mor døde hadde jeg bestemt meg for, på en eller annen måte, å skrive noe om sykdommen hun led av, selv om det virkelig ville være på siden av hva jeg egentlig skriver om på Craftprat.  (Men jeg har jo denne kategorien ”og nå noe helt annet” på bloggen, og den er jo, ved nærmere ettersyn, nokså stor….. ) Men så døde mor, og omstendighetene rundt begravelsen hennes ble viktigere å få skrevet noe ned om.  Jeg tenkte da at dette skulle bli en slags triologi, først om opplevelsene rundt dødsfallet og begravelsen, så om sykdommen, og så mine minneord over mor, slik jeg leste dem under begravelsen. Jeg har et sårt behov for å gi henne oppreisning. I tillegg har Vårt Land bedt meg om å skrive en kronikk over temaet om eldre syke og Kirken, som jeg også tenker å legge ut på her på bloggen. Så da blir det fire innlegg i stedet for tre. Og så må jeg be om unnskyldning til alle som har kommentert ‘Den grå fargen’ og som jeg ikke har fått svart, slik jeg hadde planlagt. Livet har ganske enkelt tatt all tid. Men jeg har lest alt. Mange ganger. Og meningene, tankene og opplevelsene som er delt vitner om at dette er en svært viktig debatt. Så jeg håper den fortsetter i Vårt Land og/eller i andre medier.

    Men her kommer et blogginnlegg om mors sykdom, mye er basert på hva min eldste bror Ola har skrevet, og som han leste under minnesamværet etter mors bisettelse.

    Sykdommen til hu som rusla.

    Vi var tilbake på en liten snarvisitt til sykehjemmet i Larvik nå i april. ”Det må jo være rart for dere å være her nå, etter at Inger rusla”, sa de.

    Antakelig har jeg alltid kjent til uttrykket – å rusle – som betyr å dø.  Man sier det i Larvik. Men man tenker kanskje ikke så mye over slike spesielle uttrykk når de er del av hverdagstalen, når dialekten din er den du omgås med til daglig.

    I Larvik sier vi også å gå mellom skauen, når man mener å gå gjennom skogen. Men å gå mellom skauen høres helt logisk ut når man er i Larvik. Og det var først etter at jeg flyttet fra byen at jeg begynte å stusse over å høre setningen: Hu bor bak fram. Fram er et av idrettslagene i byen, og å bo bak fram betyr da å bo bak stadion til idrettslaget Fram.

    Og altså – når noen dør, så sier man at de rusla. Det er et fint uttrykk, synes jeg. Det er noe fredelig og rolig over det hele. Som en sti i Bøkeskogen en klar vårdag, der det tross alt det visne løvet fra høsten og vinteren som var, er bud om noe forventningsfullt nytt.

    Men ellers sier vel de fleste av oss ”å gå bort”. Som en litt fjern venninne av mor som ringte nylig for å høre om det var sant at mor hadde gått bort. ”Du vet, Kjersti, det var vanskelig å holde kontakt med henne etter at hun ble senil”.

    ”Mor var ikke senil.”

    Hørte hun at svaret var litt for kjapt, og litt sårt?

    Og det har vært andre telefoner også, fra mennesker som har hørt om at mor hadde en sjelden, og ganske så ukjent alderssykdom. Og disse som har ringt er selv pårørende til mennesker som helt opplagt ikke er A4-demente, men der ingen kan klare å stille en riktig diagnose. Så da blir de liksom bare senile. Og du hører på tonen i stemmen at de er fortvilet, og svært lei seg over dette med at den de er glad i og som fortsatt har så mye personlighet, blir puttet i en sekk med påskrift ”senil”. Akkurat som min egen reaksjon.

    Så derfor, fordi det kanskje kan være til hjelp for noen – her er litt om sykdommen til hu som rusla.

    Mor hadde diagnosen PSP – Progressiv Supranukleær Parese – der man forenklet og brutalt sagt ikke mister hukommelsen, men forstanden.  I tillegg til alt annet man mister.

    Selve dødsårsaken til mor var som følge av en lungebetennelse, men den egentlige årsaken er altså PSP, som er en sykdom som gradvis ødelegger hjernen og fører til at kroppen gradvis svekkes i mange av de vitale funksjonene.

    Sett i ettertid fikk mor de første klare symptomene for minst 10 år siden, antakelig før det også. Vi som stod henne nærmest og kjente henne godt, registrerte små endringer i adferden, men som virket ubetydelige og ikke hadde noen konsekvenser der og da. Hun falt litt ofte, kanskje, noe vi tilskrev hennes dårlige kne, hun strevde litt med å lese, noe de mislykkede grå stær-operasjonene fikk ta ansvar for. Tenkte vi. Tenkte legene. Og tenkte nok mor også.

    Litt pussig og uvanlig var det også at hun til tider virket mer interessert i kabalen og kryssordet enn å snakke med barn og barnebarn som kom på besøk. Men har man bodd en stund alene, er det kanskje slik man blir etter hvert. Var det lett å tenke. Hun drev jo fortsatt på med sine hobbyer, litt mindre seniordans, kanskje, men hun gikk jo på konserter og reiste rundt, traff venninner, planla ferier. Og hun var på ingen måte blitt spesielt glemsom, husket alle fødselsdager, stilte opp, gikk med tralle på sykehjemmet, serverte suppe til narkomane i Larvik og Sandefjord. Men litt rart var det kanskje at hun veldig lett avsluttet telefonsamtaler med å si «mer er det ikke å si om den saken». Hun som bestandig hadde villet komme til bunns i ting og gjerne se en sak fra så mange sider som mulig.

    Små endringer over flere år, ikke så lette å se til å begynne med, men gradvis dannet det seg et mønster som sa oss at noe var galt. Da hadde hun solgt huset og flyttet i leilighet for å bo nær Bøkeskogen, der hun elsket å gå tur. Og hun så fram til gode år.

    Det var da PSP satte inn for alvor.

    PSP står altså for

    Progressiv: det blir stadig verre over tid

    Supranukleær: deler av hjernen blir gradvis ødelagt, den delen av hjernen som ligger ovenfor den ertestore kjernen av nerver som styrer øyemuskulaturen

    Parese: svekkelse, og seinere lammelse av funksjon

    Sykdommen ble første gang oppdaget og gitt et eget navn i 1963, men har selvsagt eksistert nær sagt bestandig. I ettertid har man sett at symptomene har vært beskrevet i medisinske journaler siden 1909, men har feilaktig blitt karakterisert som Parkinson, siden mye kan minne om denne sykdommen, spesielt i den tidlige fasen.

    Et slags forsøk på en medisinsk beskrivelse er at det skjer en overproduksjon av et protein, tau, i det berørte nerveområdet, som gjør at nervetrådene klumper seg sammen i floker, og på den måten ødelegges nervecellene. Det er så langt ikke påvist at det er en arvelig sykdom, og man har ingen klar formening om hvorfor dette skjer.

    PSP er som sagt sjelden, 5-6 av 100.000 får den, men man tror også at den er underrapportert, og at tallet kanskje er 2-3 ganger høyere. Den oppstår ofte i 60-årene, men er rapportert også for personer i 40-årene. Menn får visstnok sykdommen oftere enn kvinner. Og den er altså ikke mulig å kurere, og noen spesielle medisiner for å forsinke sykdommen finnes heller ikke.

    Gjennomsnittlig levealder med PSP er 5-7 år. Mor levde i minst 10.

    Siden PSP er så sjelden, er det små sjanser for at en vanlig fastlege klarer å sette en korrekt diagnose. Så også i mors tilfelle. Sykdommen kan minne om mye annet, og det ble forsøkt med Parkinson, Alzheimer, ME, depresjon, før en spesialistutredning tre år før mor døde, på Granli (Statens kompetansesenter for aldring og helse), fastslo at det høyst sannsynlig var PSP det dreide seg om. Det sa oss litt, og vi fant noe informasjon på nettet, i tillegg til det vi fikk fra Granli.

    Symptomene, som vi allerede hadde sett en god stund, ble med ett logiske og fikk sin forklaring. Hyppig falltendens, særlig bakover, er typisk. Synsproblemer, som å fokusere, flytte blikket oppover og nedover, tunnelsyn og dobbeltsyn er vanlig. Depresjon, apati, klossethet i bevegelser, problemer med håndskrift likeså. For å nevne noe.

    Vi hadde fått beskrevet hva som ville skje videre, og det var da disse symptomene satte inn for alvor at vi skjønte hvor grusom denne sykdommen er, og vi begynte å ane hvor ille den skulle bli for mor.

    Det blir vanskeligere og vanskeligere å svelge, talen blir snøvlete, responstiden blir lang, fordi hjernen arbeider mye langsommere, enda hyppigere falltendens, og etter hvert umulig å gå uten hjelpemidler.

    Fordi hjernen arbeider så mye langsommere, er det lett å tro at man også utvikler en demens når man har PSP, men det stemmer ikke. Mor var ganske klar i hodet helt til det siste, selv om hun brukte veldig lang tid på å komme med et enkelt svar som ja eller nei. Hun husket alle personer, hendelser fra tidligere, var oppdatert på hendelser i Norge og verden, som f. eks 22.juli-tragedien. Vi testet henne stadig på ting som navn og steder, og hun husket det aller meste. Men evnen til å formidle forsvinner mer og mer når man har PSP.  Sykdommen gjør at man kan virke apatisk og uinteressert i omverdenen og andre mennesker, mens pasienten i virkeligheten prøver å følge med, men i noe som foregår i et altfor høyt tempo. Det at man mister mimikk bidrar også til å forsterke inntrykk av at pasienten er “helt senil”, man kan ikke lenger smile, og øynene kan ikke fokusere, blikket er bare glassaktig, og man kan ikke enkle ting som å snu på hodet eller å se på den som snakker.

    Det området i hjernen som ødelegges, gjør at logisk sans og planleggingsevnen svekkes. Det så vi også tydelig hos mor, først da hun ennå bodde hjemme og slet med å gjøre innkjøp og ha oversikt over det daglige. Og mer opplagt etter hvert, som da hun kom på Bofellesskapet på sykehjemmet, der hun laget avanserte, men fullstendig ulogiske – og ganske morsomme – planer for hvordan hun skulle klare å rømme derfra.

    Det mest nådeløse med PSP er kanskje den første p´en; progressiv. Både pasienten og omverdenen ser hvordan det hele bare øker: Man faller så mye at man til slutt ikke kan gå, men likevel fortsetter bare nedbrytningen, til man ikke kan røre seg mer – etter hvert heller ikke armer, hender og fingre. Følgelig blir det også svært vanskelig å sitte oppreist, og timene i rullestol blir færre og færre. Det blir vanskeligere å svelge, og tilslutt blir det helt umulig. Mors siste måltid var en kvart brødskive. Den brukte hun en time på å få ned.

    Og som en følge av at svelgerefleksen blir stadig dårligere, mister muskulaturen i halsen evnen til å lage en tett «vegg» mellom luftrør og spiserør. Små partikler som egentlig skulle gå i spiserøret havner i luftrøret og i lungene i stedet, og der samler det seg opp en masse som blir betent, og lungebetennelse er et faktum. Teknisk lungebetennelse, kaller de det vel, og har ingenting med forkjølelse å gjøre. Og nettopp lungebetennelse er den aller vanligste dødsårsaken hos pasienter med PSP.

    I de første årene etter at mors diagnose ble stilt, fant vi kun svært vitenskapelige artikler om sykdommen, som var vanskelige for oss uten medisinsk kompetanse å forstå. Men de siste årene har det dukket opp brukbare engelskspråklige nettsider – så som www.psp.org og  www.pspassociation.org.uk  Her får man også mye informasjon om symptomer, slik at man kanskje kan klare å stille diagnose så tidlig som mulig, for deretter å kunne tilrettelegge pasientens hverdag på best mulig måte. Hadde vi, leger og mor visst om PSP tidligere, så hadde hun antakelig sluppet en forferdelig høst for snart 5 år siden, som endte med elektrosjokk-behandling.  Og når man nå i dag googler på PSP, så får man også opp norske omtaler av sykdommen, dog ikke veldig omfattende.

    PSP omtales på de europeiske nettstedene som devastating. Vi, hennes nærmeste, – og langt mindre mor selv, ante ikke hvor forferdelig denne sykdommen var, og hvor detaljert den kom til å ta livet av henne.

    Og vi som er tilbake hadde ønsket så inderlig at hun kunne slippe denne måten å dø på. Vi hadde ønsket at hun i stedet bare kunne rusle. Som på en sti i Bøkeskogen en klar vårdag.

  • En overveldende dag

    I dag har vært en overveldende dag. Aldri har jeg fått så mange sms’er, eposter og kommentarer – både på Facebook og direkte på Craftprat – som på dette jeg skrev om i går; Den grå fargen. Mange har også delt egne opplevelser, både gode og såre, og mange skriver engasjert om temaer relatert til blogginnlegget.

    Jeg er på reise fra Sør-Afrika til Norge med litt omvei underveis, og har derfor ikke anledning til å svare og kommentere tilbake nå. Men alt er lest og leses, og til alle dere som har skrevet personlige opplevelser og synspunkter skal jeg svare når jeg er kommet til Norge og koffertene er pakket opp.

    Til alle dere som har delt, ment og vært engasjert: En stor takk! Jeg er ydmykt overveldet.

    Og nå: God natt fra Afrika!