Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Kategori: Og nå noe helt annet

  • Sykdommen til hu som rusla

    Lenge før mor døde hadde jeg bestemt meg for, på en eller annen måte, å skrive noe om sykdommen hun led av, selv om det virkelig ville være på siden av hva jeg egentlig skriver om på Craftprat.  (Men jeg har jo denne kategorien ”og nå noe helt annet” på bloggen, og den er jo, ved nærmere ettersyn, nokså stor….. ) Men så døde mor, og omstendighetene rundt begravelsen hennes ble viktigere å få skrevet noe ned om.  Jeg tenkte da at dette skulle bli en slags triologi, først om opplevelsene rundt dødsfallet og begravelsen, så om sykdommen, og så mine minneord over mor, slik jeg leste dem under begravelsen. Jeg har et sårt behov for å gi henne oppreisning. I tillegg har Vårt Land bedt meg om å skrive en kronikk over temaet om eldre syke og Kirken, som jeg også tenker å legge ut på her på bloggen. Så da blir det fire innlegg i stedet for tre. Og så må jeg be om unnskyldning til alle som har kommentert ‘Den grå fargen’ og som jeg ikke har fått svart, slik jeg hadde planlagt. Livet har ganske enkelt tatt all tid. Men jeg har lest alt. Mange ganger. Og meningene, tankene og opplevelsene som er delt vitner om at dette er en svært viktig debatt. Så jeg håper den fortsetter i Vårt Land og/eller i andre medier.

    Men her kommer et blogginnlegg om mors sykdom, mye er basert på hva min eldste bror Ola har skrevet, og som han leste under minnesamværet etter mors bisettelse.

    Sykdommen til hu som rusla.

    Vi var tilbake på en liten snarvisitt til sykehjemmet i Larvik nå i april. ”Det må jo være rart for dere å være her nå, etter at Inger rusla”, sa de.

    Antakelig har jeg alltid kjent til uttrykket – å rusle – som betyr å dø.  Man sier det i Larvik. Men man tenker kanskje ikke så mye over slike spesielle uttrykk når de er del av hverdagstalen, når dialekten din er den du omgås med til daglig.

    I Larvik sier vi også å gå mellom skauen, når man mener å gå gjennom skogen. Men å gå mellom skauen høres helt logisk ut når man er i Larvik. Og det var først etter at jeg flyttet fra byen at jeg begynte å stusse over å høre setningen: Hu bor bak fram. Fram er et av idrettslagene i byen, og å bo bak fram betyr da å bo bak stadion til idrettslaget Fram.

    Og altså – når noen dør, så sier man at de rusla. Det er et fint uttrykk, synes jeg. Det er noe fredelig og rolig over det hele. Som en sti i Bøkeskogen en klar vårdag, der det tross alt det visne løvet fra høsten og vinteren som var, er bud om noe forventningsfullt nytt.

    Men ellers sier vel de fleste av oss ”å gå bort”. Som en litt fjern venninne av mor som ringte nylig for å høre om det var sant at mor hadde gått bort. ”Du vet, Kjersti, det var vanskelig å holde kontakt med henne etter at hun ble senil”.

    ”Mor var ikke senil.”

    Hørte hun at svaret var litt for kjapt, og litt sårt?

    Og det har vært andre telefoner også, fra mennesker som har hørt om at mor hadde en sjelden, og ganske så ukjent alderssykdom. Og disse som har ringt er selv pårørende til mennesker som helt opplagt ikke er A4-demente, men der ingen kan klare å stille en riktig diagnose. Så da blir de liksom bare senile. Og du hører på tonen i stemmen at de er fortvilet, og svært lei seg over dette med at den de er glad i og som fortsatt har så mye personlighet, blir puttet i en sekk med påskrift ”senil”. Akkurat som min egen reaksjon.

    Så derfor, fordi det kanskje kan være til hjelp for noen – her er litt om sykdommen til hu som rusla.

    Mor hadde diagnosen PSP – Progressiv Supranukleær Parese – der man forenklet og brutalt sagt ikke mister hukommelsen, men forstanden.  I tillegg til alt annet man mister.

    Selve dødsårsaken til mor var som følge av en lungebetennelse, men den egentlige årsaken er altså PSP, som er en sykdom som gradvis ødelegger hjernen og fører til at kroppen gradvis svekkes i mange av de vitale funksjonene.

    Sett i ettertid fikk mor de første klare symptomene for minst 10 år siden, antakelig før det også. Vi som stod henne nærmest og kjente henne godt, registrerte små endringer i adferden, men som virket ubetydelige og ikke hadde noen konsekvenser der og da. Hun falt litt ofte, kanskje, noe vi tilskrev hennes dårlige kne, hun strevde litt med å lese, noe de mislykkede grå stær-operasjonene fikk ta ansvar for. Tenkte vi. Tenkte legene. Og tenkte nok mor også.

    Litt pussig og uvanlig var det også at hun til tider virket mer interessert i kabalen og kryssordet enn å snakke med barn og barnebarn som kom på besøk. Men har man bodd en stund alene, er det kanskje slik man blir etter hvert. Var det lett å tenke. Hun drev jo fortsatt på med sine hobbyer, litt mindre seniordans, kanskje, men hun gikk jo på konserter og reiste rundt, traff venninner, planla ferier. Og hun var på ingen måte blitt spesielt glemsom, husket alle fødselsdager, stilte opp, gikk med tralle på sykehjemmet, serverte suppe til narkomane i Larvik og Sandefjord. Men litt rart var det kanskje at hun veldig lett avsluttet telefonsamtaler med å si «mer er det ikke å si om den saken». Hun som bestandig hadde villet komme til bunns i ting og gjerne se en sak fra så mange sider som mulig.

    Små endringer over flere år, ikke så lette å se til å begynne med, men gradvis dannet det seg et mønster som sa oss at noe var galt. Da hadde hun solgt huset og flyttet i leilighet for å bo nær Bøkeskogen, der hun elsket å gå tur. Og hun så fram til gode år.

    Det var da PSP satte inn for alvor.

    PSP står altså for

    Progressiv: det blir stadig verre over tid

    Supranukleær: deler av hjernen blir gradvis ødelagt, den delen av hjernen som ligger ovenfor den ertestore kjernen av nerver som styrer øyemuskulaturen

    Parese: svekkelse, og seinere lammelse av funksjon

    Sykdommen ble første gang oppdaget og gitt et eget navn i 1963, men har selvsagt eksistert nær sagt bestandig. I ettertid har man sett at symptomene har vært beskrevet i medisinske journaler siden 1909, men har feilaktig blitt karakterisert som Parkinson, siden mye kan minne om denne sykdommen, spesielt i den tidlige fasen.

    Et slags forsøk på en medisinsk beskrivelse er at det skjer en overproduksjon av et protein, tau, i det berørte nerveområdet, som gjør at nervetrådene klumper seg sammen i floker, og på den måten ødelegges nervecellene. Det er så langt ikke påvist at det er en arvelig sykdom, og man har ingen klar formening om hvorfor dette skjer.

    PSP er som sagt sjelden, 5-6 av 100.000 får den, men man tror også at den er underrapportert, og at tallet kanskje er 2-3 ganger høyere. Den oppstår ofte i 60-årene, men er rapportert også for personer i 40-årene. Menn får visstnok sykdommen oftere enn kvinner. Og den er altså ikke mulig å kurere, og noen spesielle medisiner for å forsinke sykdommen finnes heller ikke.

    Gjennomsnittlig levealder med PSP er 5-7 år. Mor levde i minst 10.

    Siden PSP er så sjelden, er det små sjanser for at en vanlig fastlege klarer å sette en korrekt diagnose. Så også i mors tilfelle. Sykdommen kan minne om mye annet, og det ble forsøkt med Parkinson, Alzheimer, ME, depresjon, før en spesialistutredning tre år før mor døde, på Granli (Statens kompetansesenter for aldring og helse), fastslo at det høyst sannsynlig var PSP det dreide seg om. Det sa oss litt, og vi fant noe informasjon på nettet, i tillegg til det vi fikk fra Granli.

    Symptomene, som vi allerede hadde sett en god stund, ble med ett logiske og fikk sin forklaring. Hyppig falltendens, særlig bakover, er typisk. Synsproblemer, som å fokusere, flytte blikket oppover og nedover, tunnelsyn og dobbeltsyn er vanlig. Depresjon, apati, klossethet i bevegelser, problemer med håndskrift likeså. For å nevne noe.

    Vi hadde fått beskrevet hva som ville skje videre, og det var da disse symptomene satte inn for alvor at vi skjønte hvor grusom denne sykdommen er, og vi begynte å ane hvor ille den skulle bli for mor.

    Det blir vanskeligere og vanskeligere å svelge, talen blir snøvlete, responstiden blir lang, fordi hjernen arbeider mye langsommere, enda hyppigere falltendens, og etter hvert umulig å gå uten hjelpemidler.

    Fordi hjernen arbeider så mye langsommere, er det lett å tro at man også utvikler en demens når man har PSP, men det stemmer ikke. Mor var ganske klar i hodet helt til det siste, selv om hun brukte veldig lang tid på å komme med et enkelt svar som ja eller nei. Hun husket alle personer, hendelser fra tidligere, var oppdatert på hendelser i Norge og verden, som f. eks 22.juli-tragedien. Vi testet henne stadig på ting som navn og steder, og hun husket det aller meste. Men evnen til å formidle forsvinner mer og mer når man har PSP.  Sykdommen gjør at man kan virke apatisk og uinteressert i omverdenen og andre mennesker, mens pasienten i virkeligheten prøver å følge med, men i noe som foregår i et altfor høyt tempo. Det at man mister mimikk bidrar også til å forsterke inntrykk av at pasienten er “helt senil”, man kan ikke lenger smile, og øynene kan ikke fokusere, blikket er bare glassaktig, og man kan ikke enkle ting som å snu på hodet eller å se på den som snakker.

    Det området i hjernen som ødelegges, gjør at logisk sans og planleggingsevnen svekkes. Det så vi også tydelig hos mor, først da hun ennå bodde hjemme og slet med å gjøre innkjøp og ha oversikt over det daglige. Og mer opplagt etter hvert, som da hun kom på Bofellesskapet på sykehjemmet, der hun laget avanserte, men fullstendig ulogiske – og ganske morsomme – planer for hvordan hun skulle klare å rømme derfra.

    Det mest nådeløse med PSP er kanskje den første p´en; progressiv. Både pasienten og omverdenen ser hvordan det hele bare øker: Man faller så mye at man til slutt ikke kan gå, men likevel fortsetter bare nedbrytningen, til man ikke kan røre seg mer – etter hvert heller ikke armer, hender og fingre. Følgelig blir det også svært vanskelig å sitte oppreist, og timene i rullestol blir færre og færre. Det blir vanskeligere å svelge, og tilslutt blir det helt umulig. Mors siste måltid var en kvart brødskive. Den brukte hun en time på å få ned.

    Og som en følge av at svelgerefleksen blir stadig dårligere, mister muskulaturen i halsen evnen til å lage en tett «vegg» mellom luftrør og spiserør. Små partikler som egentlig skulle gå i spiserøret havner i luftrøret og i lungene i stedet, og der samler det seg opp en masse som blir betent, og lungebetennelse er et faktum. Teknisk lungebetennelse, kaller de det vel, og har ingenting med forkjølelse å gjøre. Og nettopp lungebetennelse er den aller vanligste dødsårsaken hos pasienter med PSP.

    I de første årene etter at mors diagnose ble stilt, fant vi kun svært vitenskapelige artikler om sykdommen, som var vanskelige for oss uten medisinsk kompetanse å forstå. Men de siste årene har det dukket opp brukbare engelskspråklige nettsider – så som www.psp.org og  www.pspassociation.org.uk  Her får man også mye informasjon om symptomer, slik at man kanskje kan klare å stille diagnose så tidlig som mulig, for deretter å kunne tilrettelegge pasientens hverdag på best mulig måte. Hadde vi, leger og mor visst om PSP tidligere, så hadde hun antakelig sluppet en forferdelig høst for snart 5 år siden, som endte med elektrosjokk-behandling.  Og når man nå i dag googler på PSP, så får man også opp norske omtaler av sykdommen, dog ikke veldig omfattende.

    PSP omtales på de europeiske nettstedene som devastating. Vi, hennes nærmeste, – og langt mindre mor selv, ante ikke hvor forferdelig denne sykdommen var, og hvor detaljert den kom til å ta livet av henne.

    Og vi som er tilbake hadde ønsket så inderlig at hun kunne slippe denne måten å dø på. Vi hadde ønsket at hun i stedet bare kunne rusle. Som på en sti i Bøkeskogen en klar vårdag.

  • En overveldende dag

    I dag har vært en overveldende dag. Aldri har jeg fått så mange sms’er, eposter og kommentarer – både på Facebook og direkte på Craftprat – som på dette jeg skrev om i går; Den grå fargen. Mange har også delt egne opplevelser, både gode og såre, og mange skriver engasjert om temaer relatert til blogginnlegget.

    Jeg er på reise fra Sør-Afrika til Norge med litt omvei underveis, og har derfor ikke anledning til å svare og kommentere tilbake nå. Men alt er lest og leses, og til alle dere som har skrevet personlige opplevelser og synspunkter skal jeg svare når jeg er kommet til Norge og koffertene er pakket opp.

    Til alle dere som har delt, ment og vært engasjert: En stor takk! Jeg er ydmykt overveldet.

    Og nå: God natt fra Afrika!

  • Den grå fargen

    Og jeg våkner om morgenen, og fargen er der før jeg åpner øynene. Den grå matte fargen. For dagene jeg hadde grudd meg til er kommet. I dager, uker, måneder skal jeg ha den fargen med meg. Alle disse dagene etter at mor døde.

    Mor var ikke vakker da hun døde. Det er mange år siden hun var vakker. Sykdommen tok all skjønnhet fra henne. Hun hadde ingen mimikk igjen i ansiktet, intet blikk, hun kunne ikke smile, munnen var mest halvåpen, hun var så skinnmager at ansiktsformen kun var hodeskallen, skuldrene var borte, brystet innsunket, hendene var forkrøplet, kroppen uten noen styrke, hun kunne ikke sitte, ikke gå.

    Døden kom langsomt til mor – akkurat som sykdommen.

    Vi var sammen med henne, den siste uken hun levde, på sykehjemmet i Larvik. Vi sov på omgang på feltsengen.
    Og pleierne kom regelmessig og så til henne, og hver dag stelte de henne. Smurte henne inn med fuktighetskremen mor likte så godt – Elizabeth Ardens «Green Tea» – «det er så rik krem og deilig duft», sa pleierne. Og så gredde de håret hennes, som frisøren hadde klippet og stelt for ikke så lenge siden. «Det er så flott sølvgrå farge» skrøt pleierne. Og den rosa neglelakken på de forkrøplete fingrene. «Vi må jo pynte litt», smilte pleierne. Og parfymen. Laura Biagiotti. «Inger liker den», nikket pleierne. Og halssmykke – hver dag et halssmykke. «Inger er ikke seg selv dersom hun ikke har halssmykke på», forklarte pleierne. Og etter jul – det purpurrøde armbåndet i krokodilleskinn med Swarovski-krystaller, en julegave – «Inger ville gjerne ha det på – det er hennes favoritt – hun snakker med oss gjennom rynken i pannen», sa pleierne.

    Men døden var med oss i rommet – den ventet på å kunne ta bolig i mor. Og så fikk døden tak. Den første tåen ble marmorert, ble blå og så elfenbenshvit. Og dernest kald. Og så krøp døden oppover leggene, nådde knærne. Men døden arbeidet langsomt og tok seg god tid. For enda var det døgn igjen. Og gradvis kom marmoreringen og kulden og elfenbensfargen til fingrene, armene, skuldrene. Og duften av krem og parfyme måtte vike for acetonlukten, og smykker og armbånd for dødens smerter.

    Og så, til slutt kom elfenbensfargen til ansiktet. Så, det siste store sukket.  Mor var død.

    Og døden forlot rommet og søkte videre til et annet sted og en annen kropp som kunne marmoreres og bli elfenbensfarget. Og vi stod tilbake der sammen med pleierne på rom 208 – hennes hjem de siste årene – og gråt stille. Og så ba pleierne om å få stelle mor en siste gang. Og da vi kom inn igjen på rommet til mor for å ta farvel, så var hun kledd i den vakre hvite blusen i silke med gullknapper. Det sølvgrå håret var gredd. Rundt halsen lå det ravfargede smykket. Og på håndleddet det purpurrøde armbåndet, og de forkrøplete hendene var foldet oppå dynen. Og øynene uten blikk var lukket. Og det var levende lys rundt henne. Og jeg tenkte: Mor var vakker. Og nettopp derfor gråter jeg enda mer. For jeg hadde glemt det.

    Og jeg tenker dagen etterpå, når jeg sitter hos begravelsesagenten – at begravelsen skal gjøre mor vakker igjen. Fargerike blomster, bestemmer vi, og grønne trær fra Bøkeskogen på heftet til begravelsen. Og begravelsesfølget skal synge Deilig er jorden.

    Så ringer begravelsesagenten til kirkekontoret. Der har de allerede bestemt at begravelsen skal være på tirsdag, får vi vite. «De gjør det sånn der, de har en liste ferdig, og så blir man bare satt opp etter den lista. Første som ringer, får første dag og time ledig.» Tirsdag passer ikke for oss, noen skal komme fra andre land og byer langt fra Larvik, så begravelsesagenten får ringt og forhandlet seg til fredag. «De sukker fælt, der på kirkekontoret, når vi lager uorden i listene», sier han med et resignert smil.

    Og jeg begynner å ane uråd.

    For jeg tenker på telefonen jeg tok for et par år siden. Til nettopp kirkekontoret i Larvik. Mor var kommet på sykehjemmet, og hun var veldig ensom. For mors sjelden sykdom gjorde at hun måtte ha 24 timers pleie, men fortsatt hadde hun hukommelsen intakt. Hun kunne fortsatt snakke den gangen, og hun spurte etter noen å prate med som ikke var dement, som de andre på hennes avdeling. Om Bibelens ørkensvandringsmotiver, ville hun snakke. Et underlig samtaleemne, kanskje, for en dame i lukket bofellesskap, men mor var svært teologisk interessert, og hun hadde i godt voksen alder tatt grunnfag i kristendom. Og ørkenvandringsmotiver var hennes favoritt-tema. Så jeg ringte kirkekontoret i Larvik, og lurte på om ikke en av prestene kunne komme til mor og samtale med henne om teologiske spørsmål, bare en eneste gang? Svaret var kontant: Det kunne de ikke. Mor ble svært, svært skuffet.

    Og så får vi vite navnet på prest og organist. Og at presten tar kontakt. Det gjør hun etter 6 dager. Hun har vært på vinterferie. Bevares, også prester må ha vinterferie, tenker jeg. Prester er jo så vanlige og ordinære nå. Men kunne ikke noen andre fra kirken ha ringt?

    Og jeg har dette brennende ønsket om at i begravelsen skal mor være vakker. Men jeg har for lengst begynt å tvile om de ansatte i Larvik prosti kan bidra til det, og forteller derfor presten at minneordene skriver familien selv.

    Og jeg sover ikke om nettene som kommer. Jeg sitter og skriver på minneordene og minnetalen.

    Og jeg tenker på far. Som også ble en av disse våre minste da han fikk et hardt hjerneslag, 57 år gammel. Og jeg tenker på at da han bodde på samme sykehjem som mor – den gangen det fortsatt var tomannsrom og bad på gangen – da kom gamle biskop Hauge – han som var prest for de dødsdømte fangene på Akershus under krigen – på besøk hver uke og satt ved sengen til far og sang salmer fra Salmeboka. Og organist Kåsin, den blinde organisten i Larvik som også for lengst var pensjonist, spilte inn en kassett med egen orgelmusikk og sendte til far på sykehjemmet. Og jeg gråter når jeg tenker på det, disse nettene jeg sitter og skriver.

    For etter den tid er kirken blitt modernisert og demokratisert og styrer i eget hus, og i Larvik prosti har de Kirkens Servicetorg mandag til fredag fra kl 09 – 15, leser jeg på nettsiden deres. Men til mor på sykehjemmet har denne moderne serviceorienterte kirken ingenting å gi. Bortsett fra Kirkens Nødhjelp, der i perifirien, som i det minste sender hyppige brev. Riktignok med en giro inkludert. I stedet er det biskop Hauges svigerinne – Elisabeth på 87 år, som tar drosje fra til sykehjemmet minst en gang i måneden, fordi hun ikke kan gå noe særlig selv, for å synge for mor og for å lese velsignelsen til henne. «Inger har mistet sin skjønnhet, men når hun hører velsignelsen får ansiktet en vakker fred», sier Elisabeth.

    Og jeg tenker at begravelsen skal gjøre henne vakker igjen. For alltid.

    Og vi kommer til dette de selv kaller Kirkens Servicetorg noen timer før begravelsen, for å hilse på presten. Og alle de ansatte på dette torget sitter og har lunsj, og ingen hilser på oss, selv om de må da skjønne at disse menneskene i mørke penklær er sørgende mennesker som skal begrave noen fra deres menighet, tenker jeg. Det lukter vafler, og jeg tenker – ja, selvfølgelig lukter det vafler på Kirkens Servicetorg en fredag formiddag. Det er jo bare en så hverdagslig fredag for dem, denne fredagen mor skal begraves. De ville jo egentlig at hun skulle begraves etter listene deres, på tirsdag – så kjør vaffeljern og ikke hils, ikke smil, ikke se dem.

    Og alt dette tenker jeg på da jeg sitter i kapellet. Og presten leser minneordene, som jeg selv har skrevet. Om mors omfattende og imponerende engasjement i praktisk solidaritet gjennom mer enn 50 år. Men jeg får ingen ting med meg. For presten leser mors navn feil.

    Og jeg skjønner at presten muligens har lest gjennom teksten, men ikke øvd, for det leses feil etter feil. Og jeg tenker at presten overhodet ikke har tatt innover seg hvem mor var og hva hun gjorde og hva hun stod for. Og jeg hører at presten holder en preken som er blitt holdt før. Noe passe vagt og svevende om kjærlighet. Passer jo alltid.

    Som om alt bare er et helt vanlig rituale en times tid en helt alminnelig fredag, etter vaflene, der pårørende uansett er så kirkefremmede at de tror at det skal være sånn.  Så ingen grunn til å anstrenge seg. Det var bare en gammel dame fra sykehjemmet.

    Og ingen andre skjønner hvorfor jeg er så skuffet – de har jo for lengst avskrevet Den Norske Kirke i forhold til å ha noe som helst å meddele. Men jeg tenker at jeg fortsatt tror på Den Norske Kirke. Jeg tror fortsatt at den har en rolle å spille, at den har substans, at den er til for disse vår minste, at den fortsatt ikke bare er sermonimester, og at den ikke bare pynter og fjaser seg opp når det er konge og makt som skal gjøres stas på.  Og jeg tenker på bildet av alle biskopene i sin skrud ved den siste bispeinnsettelsen, som jeg der og da synes var utrolig tragikomisk. Så hjelpeløst, liksom – i en tid der verden brenner. Å, det var purpur og gull.

    Og nå, nå gråter jeg når jeg tenker på det. Purpur og gull. Og vafler på Kirkens Servicetorg.

    «Ikke en spurv til jorden uten at Gud vet det», sang jeg for mor det siste døgnet hun levde. Hun så ut som nettopp en fugleunge, en spurvunge uten fjær, forkrøplet og skinnmager, med øyne uten blikk og munn uten ord. «Det går bra,mor,» sa jeg. «Alt skal bli bra. Du er ikke glemt.»

    Og jeg tenkte at begravelsen skulle gjøre henne vakker. Og at Kirken skulle være med å hjelpe til med det. Og at de ikke vil svikte henne denne gangen også. Og at vi som er tilbake, vi trenger så veldig en kirke som kan gjøre de små fugleungene våre vakre. En anelse purpur og gull for en spurvunge.

    Men alt Larvik prosti gjorde var å gi mor fargen grå.

  • Verden brenner, og du bør ta sit-ups

    Å joda, jeg fikk med meg debatten på nyåret – og som vel fortsatt ikke har gitt seg helt, for nå er det tid for unnskyldninger. En del av hverdagsrutinen i utlendighet er å sjekke norske nettaviser daglig, og jeg la merke til en overskrift på en av dem om at mødre må ta seg sammen. Jeg tror det var Aftenposten, men jeg er ikke helt sikker, for når sant skal sies så framstår de så like, disse nettavisene, at jeg ofte ikke husker hvilken jeg leser eller har lest. Nå får jeg sjekke VG, sier jeg til meg selv, og går til vg.no – bare for å oppdage at det er VG jeg nettopp leste. Men altså, jeg tror det var Aftenposten, for de har ofte linker til hovedintervjuet i bladet Mamma, og mye reklame for bladet også. Er det ikke samme eiere?

    Men altså, overskriften jeg festet meg ved, var «Mødre bør ta seg sammen.» Ja, det er jeg jo enig i, tenkte jeg. Det er veldig mange av oss som bør ta seg sammen. Så jeg leste artikkelen. Og ble skuffa, rett og slett. For det viste seg at artikkelen omhandlet at mødre bør ta seg sammen når det gjelder trening, såkalt tid til egenpleie, og intervjuobjektet ville gjerne stå fram som et godt eksempel.

    Og da begynte rabalderet. Var ikke intervjuobjekt Marte Krogh et av januar måneds mest omtalte navn i Norge? Det er jo februar nå, og januar så veldig ‘last month’, og nå er rollene snudd litt opp ned, for nå er småbarnsmoren Krogh krenket, og Likestillingsombudet må mene noe om saken. Og i dag trender andre på Twitter og er mest delt på Facebook, så hva handlet det hele om, egentlig? Ja, hva handler det hele om?

    Selv ble jeg ikke noe særlig oppskjørtet eller fornærmet over uttalelsene og intervjuet i januar. Nybakte mødre har gjort og sagt rare og dumme ting til alle tider. Alle vet jo det. Selv tok jeg permanent da jeg ble mor for første gang, utifra argumentasjonen om at nå som jeg var blitt mor måtte jeg ha en lettstelt frisyre. Og hadde bladet Mamma fantes i min tid som småbarnsmor og jeg hadde vært en slags kjendis, så hadde jeg helt sikkert dosert i et intervju om permanentens fortreffelighet og rådet andre mødre til det samme. Skrekk og gru. (Og leser Kari i Bodø hadde skrevet et illsint leserinnlegg som ble trykket i neste utgave, der hun ville ha seg frabedt at mødre i hovedstaden som hadde økonomi og tid til å ta permanent fikk uttale seg og komme med gode råd. Og hadde intervjuobjektet tatt innover seg at ikke alle mødre har hår som egner seg til permanent, at det har med gener å gjøre, rett og slett?, ville en irritert leser fra Sola skrevet i samme utgave)

    Så altså, jeg ble ikke oppskjørtet eller fornærmet over intervjuet. Og jeg har tidligere lest flere av disse kjendismødre-intervjuene i Mamma, og for å si det sånn – det er mye rart som blir postulert og uttalt der. Veldig mye rart. Og mye på grensen til det komiske. Men jeg har tenkt som så at småbarnsmødre lever jo i en boble, og der må de jo få lov til å være en liten stund. Og det egentlige samfunnet fortsetter jo allikevel. Nå kan det jo hende at Mamma ikke virker særlig bra i det lange løp på sin målgruppe, at det blir slitsomt og krevende å være i bobla. Jeg vet ikke, jeg er utenfor målgruppa og har derfor egentlig ingen interesse av å lese om at Andrea Bræin Hovig ikke er så flink til å føde, som er februarutgavens byliner.

    Spør du meg, så burde man ha diskutert boble-bladet Mamma i stedet for Marte Krogh. Men det gjorde ingen. Det, og at det faktisk ble så mange reaksjoner, er det deprimerende her.

    For tilbake til min skuffelse over artikkelen. For da jeg klikket på linken til artikkelen den gangen i tidlig januar så tenkte jeg at den naturlige fortsettelsen på overskriften er at ressurssterke mødre må vise vei og ta seg sammen og ikke fortsette å være i bobla si. For det koster litt å ikke forbli i bobla. Verden brenner.

    Men så naiv kan man være.

    For i stedet fikk vi lange artikler fra kvinnelige kommentatorer på seriøse nettsteder, som enten støttet eller ikke støttet hva Marte Krogh angivelig hadde sagt. For ikke å snakke om kommentarer på sosiale medier. Et voldsomt engasjement. Og hva vet jeg, i min utlendighet, kanskje det var radiodebatter og tv-debatter også.  Og det skremmende er, alle med meninger kjøpte selve problemstillingen – bør damer som er på forsiden av et boble-blad fortelle oss andre om vi bør trene eller ikke? Som om bobla er gyldig. Som om vi alle lever i bobla, ikke bare nybakte mødre.
    Som om dette ikke er en egen boble for mødre som bare er opptatt av seg og sitt i en sårbar fase. At dette tvertimot er normen. Bobla som sier at jo mer jeg fokuserer på meg og mitt, dess bedre får jeg og verden det. For verden ER meg og mitt. Vi lever helt etter Benny Anderssens ord: Jeg er egentlig best når jeg er helt alene. *) I min verden kan jeg øve meg på å være raus og positiv og andre gode egenskaper, mens jeg tar vare på kropp og sjel. Særlig kropp. For egentlig er vi alle vakre, ikke sant? Så derfor må vi ikke bli misunnelige, dere, på de som er penere enn oss – det er så destruktivt. For jeg, og derfor verden, er fantastisk, med så mange muligheter. Jeg skal bare tro på det, 100%. Og jeg øver meg hver dag. Og ser hvilken lykke en anende definert magemuskel gir. Gid alle måtte oppleve denne lykke, sier vi i vår raushet.

    Å, jada, jeg hører deg. Trening er bra og gir overskudd, og reduserer framtidige helseplager og dertil hørende helsekøer og budsjetter. Og alle er tjent med en fornøyd mor, sånn uansett.
    Jepp, jepp. Jeg hører deg – du gjør verden og de du er glad i en tjeneste ved å trene. For når alt kommer til alt, så tenker du aldri på deg selv. Og derfor får du dårlig samvittighet dersom du ikke trener eller ‘gjør det beste ut av ditt potensial’, reint eksteriørmessig. Du bare stiller opp for boblas verdier, gjør du ikke? Uegennyttig som du er.

    Så, for all del, hvis du tror på dette – les Mamma, gjør dine situps, men bruk så dette overskuddet og din uegennytte til noe mer enn livet i boblen. Kom deg ut. Du har det i deg. Verden brenner.

    Og til deg som ikke trener: Jeg har aldri lest en nekrolog som framhever sterke magemuskler som en høyt verdsatt egenskap hos den avdøde. Så slapp av, og kom deg ut av bobla, du også.

    Verden brenner. Og føler du et behov for å ta innover deg noe av det som skjer der ute – så les for eksempel hva denne moren skriver:
    http://mg.co.za/article/2013-02-07-as-long-as-we-exist-we-will-be-raped

    Og for øvrig, til dem det gjelder: God morsdag. I følge Mamma liker vi alle å få hjemmelagde kort og undertøy.

    ______________________________________________________________________________________
    *) Her er hele Benny Andersens dikt –  Godhed, heter det:
    Jeg har altid prøvet at være god
    det er meget krævende
    jeg er en hel hund efter
    at gøre noget for nogen
    holde frakker
    døre og pladser
    skaffe nogen ind ved et eller andet
    og lignende
    brede armene ud
    lade nogen græde ud ved min skjorte
    men når lejligheden er der
    bli’r jeg fuldstændig stiv
    vel nok en slags generthed
    jeg rusker i mig selv
    slå nu armene ud
    men det er svært at ofre sig
    når nogen kigger på det.
    så svært at være god
    i længere tid ad gangen
    som at holde vejret,
    men ved daglig øvelse
    er jeg nu nået op på en time
    hvis ikke jeg bliver forstyrret.
    jeg sidder helt alene
    med uret foran mig
    breder armene ud
    gang på gang
    der er ikke spor i vejen
    jeg er egentlig bedst
    når jeg er helt alene.

  • En ikke-kapitalistisk opplevelse

    Og jeg skulle ha skrevet om dette for lenge siden. For det er den mest skjellsettende og frigjørende opplevelsen jeg har hatt på lenge, lenge. Den har ligget og ventet der, og kommet gradvis. Og jeg tror jeg er blitt et annet menneske etter dette. Men det tar tid å fordøye, ikke sant? Det tar tid å forstå. Det tar alltid tid å forstå.

    Har du tenkt på det, hvor gjennomsyret kapitalistisk hele vårt samfunn er? Jeg tenker ikke på penger og økonomi, hadde kapitalismen enda holdt seg bare til penger, så hadde alt vært greit for min del. Men har du tenkt på at våre gjøremål, våre vennskap, våre samtaler, våre opplevelser – også er kapitalistiske? Og har du tenkt på hva det gjør med oss mennesker? Ideen om vekst gjennomsyrer alt vi driver med. Er noe bra, må det vokse. Og omvendt –  dersom noe ikke vokser, så er det ikke bra. Til og med den edleste organisasjon, med de edleste formål og gjerninger, definerer seg selv utifra tanken om vekst. Og vi enkeltmennesker, med våre forvirrede liv, vi søker stadig sterkere opplevelser, bedre venner, dypere samtaler, morsommere tv-serier, vi måler Likes og Hits og retweets, vi trener hardere, spiser riktigere, forbedrer oss både i kropp, sjel og sinn, følger med på alt som er nytt og skravler stadig høyere i kakofonien av sm-støy. I det hele tatt: Vi søker bedre og sterkere mening med alt vi gjør. Som om det hjalp.

    Jeg har skrevet tidligere på Craftprat om hvordan jeg gjennom mitt arbeid med Isandi har møtt afrikanere og afrikanske lokalsamfunn som ikke har denne kapitalistiske tankegangen automatisk inne. Ikke det at de ikke ønsker seg tv og klær og fancy mobiltelefoner, for det gjør de som regel – men ting, opplevelser, meninger, samtaler måles ikke nødvendigvis på en skala som heter ”bedre eller dårligere enn forrige gang”. Og mange uttrykker en skepsis overfor argumentet om at dersom de jobber mer, så får de mer penger og bedre råd. Det  veies opp mot hva man mister dersom man jobber mer. Og mange er egentlig ikke så veldig opptatt av vekst. Grunnen til at de driver med håndverk er rett og slett ikke kun for å tjene penger, selv om det er nettopp det de trenger i et kapitalistisk samfunn. Nå skal jeg ikke idyllisere dette, for det kan virkelig være problematisk med slik ”annerledeshet” blant en gruppe som allerede er marginalisert nok som det er, når resten av storsamfunnet er på kapitalisme-pakka – i Norge og Europa har vi jo en parallell med romfolket. Men altså – det finnes faktisk mennesker som tenker annerledes. Om det er bærekraftig eller ikke, får være en annen debatt.

    Det begynte i september. Jeg var på besøk hos mor på sykehjemmet i Larvik, som så mange ganger før. Mor har vært syk i mange år, og ikke ante jeg hvor detaljert et menneske kan forsvinne og oppløses. Du tror at nå er det ikke flere trappetrinn nedover, men så er det ett til, viser det seg. Og ett til. Og ett til. Og sånn har vi tenkt i mange år nå – på vår kapitalistiske skala for bra og dårlig – at nå går det ikke an å bli verre. Og ikke går det an å bli tristere heller. Men så – en dag i september tenkte jeg, mens jeg satt ved siden av sengen til mor – at nå er vi utenfor skalaen. Nå gjelder den ikke mer. Nå finnes det ingen ord lenger som kan beskrive hva vi opplever, hva vi føler, hvordan hun har det, hvordan vi har det., om hvor mye dårligere dette kan bli. Nå er det ingen ord igjen. Ingen skala. Nå er det hudløst. Nakent.

    Og det opplevdes rett og slett frigjørende. Å ikke skulle måle og beskrive relativt – men i stedet bare ta innover meg at at mor bare ER.

    Og en regnfull lørdag ettermiddag i oktober dro jeg ned til mor igjen, en siste tur før mitt månedsopphold i Afrika. Og så bare satt jeg der ved siden av sengen hennes. I 4 timer. Det er ikke noe å fortelle om opplevelsen, som sagt, ord er brukt opp, og ikke finnes opplevelsen på noen målbar skala. 4 timer hvor jeg bare var. Sammen med mor.

    Og etterpå kjørte jeg innom Statoil i Nansetgata, fylte på kaffekoppen, og kjørte tilbake til Oslo. Det regnet fremdeles.

    Og det var da, i tunnelene ved Holmestrand, at jeg fant ordene: Jeg har hatt en ikke-kapitalistisk opplevelse. Rett og slett.

    Skal du hjem til Norge nå? Spør venner her i Sør-Afrika. Ja, jeg må det, svarer jeg. Jeg må besøke mor. Og så legger jeg til: Dere vil kanskje ikke forstå det, men jeg gjør det ikke av plikt. Ikke nå lenger. Men saken er at jeg føler meg fri hos henne. Fordi hun liksom ikke er av denne verden mer. Hun gir meg rett og slett en ikke-kapitalistisk opplevelse. Og jeg visste ikke at det var det jeg lengtet etter.

    Og nå begynner jeg å grine, sier jeg. For ikke hadde jeg trodd at det er sant som det står skrevet: At kjærligheten aldri vil forgå. Ikke hadde jeg trodd at min mor, som ikke kan snakke mer, nesten ikke ser og hører, ikke kan bevege seg, bortsett fra en hånd, at mor, som ligger som en liten fugleunge opp i sengen og ser ut som et skjelett – at hun som ikke bidrar med noe synlig og målbart, hun som trenger hjelp til absolutt alt, hun som ikke lenger tilhører skalaen bra eller dårlig, trist eller morsomt, at nettopp i samvær med henne får jeg det jeg lengter etter i all min travelhet og alle mine gjøremål og alt mitt engasjement: Følelsen av å være fri. Av å ha kommet hjem.

    Og jeg tenkte på henne i dag morges. Som alle morgener. Og kvelder. Jeg tenker på henne hver dag. Jeg kommer snart, mor – vær snill å ikke dø før det. Så jeg bare får oppleve dette en gang til: Å være sammen med deg som bare ER.

    __________________________________

    ”…..Fantes det da noe bedre?

    Nei, i døden vil du minnes,

    hvis du minnes, – dette ene:

    Være ventet, – komme hjem.

    …….

    Hvis de døde savner noe,

    er det dette de må savne.

    Ja, jeg vet at det er dette

    – og er ennu ikke død.

    fra «Livets Lys» – 1934 – G.Reiss Andersen

  • Lady Gaga er død

    Og mens VG Nett har som overskrift at en eller dame  i «Skal vi danse» har fått veldig mange poeng i dansestilen Quickstep, og Dagbladet har den samme nyheten – så kan det meldes her fra Sør-Afrika, der ingen, absolutt ingen, er interessert i norske «Skal vi danse»,  at Lady Gaga er død.

    I alle fall i henhold til den nyeste videoen til Die Antwoord, som kom ut for et par dager siden.

    Historien er som følger:

    Altså – Lady Gaga skal ha konserter i Sør-Afrika neste år. Dama har vel tenkt at hun trengte noen kule local warming-up acts, og spurte Die Antwoord om de var interessert i jobben.

    De tok på sin side henvendelsen som en fornærmelse. For det første synes Die Antwoord at Lady Gagas musikk er annenrangs. Så det å bli spurt om å være oppvarmingsband for henne er i seg selv er en fornærmelse og nedgradering. Og så har de ikke noe til overs for vestlige artister som kommer til Sør-Afrika. Eller til Afrika generelt. Og så vil de gjerne være stjernene selv.

    Så da laget de denne videoen – som et svar, ettersom det å svare er det Die Antwoord er forpliktet til, for å leve opp til navnet. Fatty Boom Boom, heter den.

    Dette likte ikke Lady Gaga. Verken videoen eller tittelen. Sistnevnte fordi hun visstnok har lagt på seg i det siste, og  tittelen henspeiler på dette, men mest fordi hun blir tatt livet av i videoen, etter å ha oppført seg som en idiotisk vestlig turist og dernest født en reke i Johannesburg. Og for å forstå noe som helst av dette må du ha sett  filmen District 9, sett litt av andre ting Die Antwoord  har gjort, og kjenne til begrepet zef. (Og gjør du alt dette, så ser du antakelig ikke på «Skal vi danse» – så hvorfor  har jeg i det hele tatt nevnt dette programmet??)

    Og så ble det litt  twitter-krig mellom Die Antwoord og ladien.

    Hun skrev:

    “i fink u freaky but you don’t have a hit. hundred thousand tickets sold in SA. #thatmyshit,”

    De svarte:

    “lady… even tho u r ‘larger’ than us… we still cooler than u… plus we don’t have prawns in our private parts.”

    Opplagt: Die Antwoord vant den krigen. Og i kjølvannet av dette masse skriverier og uttalelser fram og tilbake på ymse nettsteder rundt om i verden. Die Antwoord Lady Gaga er det nye å google.

    Her har du videoen: Lady Boom Boom

    Og  mens jeg skriver dette melder VG og Dagbladet at Vebjørn Sand er ute av «Skal vi danse».

    _____________________________________________________________________________

    Og om Die Antwoord leser du her, for eksempel – eller her. Og District 9? Du må rett og slett bare se den filmen.