Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Kategori: Vi og dem – og midt i mellom

  • Trøste og bære

    Det må jo sies at sørafrikanske myndigheter ikke alltid gjør det helt enkelt for seg selv – ta den 2 siders annonsen som landets myndigheter har latt trykke i bladet HENNE nå i februar.

    I annonsen promoteres  Sør-Afrika som turistmål – med målgruppe norske kvinner som ønsker å besøke landet med hovedaktiviteter shopping og det å nyte livet. Sånn sett helt i tråd med HENNES målgruppe – i følge bladet selv er HENNE til for kvinner som kan svare bekreftende på følgende 3 spørsmål: Liker du å nyte livet? Er du glad i shopping? Ønsker du å være oppdatert?  Det å være oppdatert er jo et relativt begrep, men her har både Henne og annonsen mye til felles. Man kan absolutt påstå at man er oppdatert, bare man definerer verden og interessefeltene smale nok.

    For hva kan Sør-Afrika lokke med i denne annonsen? Jo, kort sammenfattet: At du kan shoppe og besøke 4 ulike moteuker i landet, samt dra på spa, spise og bo luksuriøst. Det minner  umiskjennelig om internasjonal tv-propaganda fra 60- og 70-tallets apartheidstyre, som gjennom å promotore Sør-Afrika som det beste sted  i verden for hvite mennesker å bo, håpet på at flere hvite mennesker skulle komme flyttende.

    Annonsen i HENNE er  svært tekstrik – her er noen eksempler  – jada, teksten er på norsk: «Bare en 40 minutters kjøretur fra Johannesburg finner du Sterkfontein og Menneskehetens Vugge, et fossilt område på 470 000 mål som har fått verdensarvstatus. Sterkfontein er et hulekompleks hvor et 3.3 millioner år gammelt skjelett ble funnet i 1998. I nærheten finnes også Magaliesberg Mount Grace Country House and Spa. Her må du prøve hotellets Hydroterapi Spa Garden som har et såkalt Liquid Sound Flotation Pool».

    Og om Cape Town står det: «Her kan du feste med byens velstående innbyggere og spise på kontinentets aller første Nobu-restaurant. () I tillegg har du et sjenerøst utvalg av smakfullt innredede luksushoteller eller gjestehus å bo i. Husk at Cape Town også tilbyr noen fantastiske vinturer, for å ikke å glemme en halv dags båttur til Robben Island, hvor Nelson Mandela satt i fengsel».

    Og om Durban: «Durban Fashion Week er en ekstravagansa av nytt og spennende designertalent og er den eneste moteuken bortsett fra Miami som utfolder seg rett på stranden, på Sundeck at Suncoast Casion and Entertainment Centre.»

    Og for å reise mellom disse byene så anbefales det å ta luksustog. «Alle tilbyr vakkert innredede, romslige suiter, gourmetmat og alt annet du kunne ønske deg, for eksempel plasmaskjermer og DVD-spillere. Premier Classe tilbyr også Armani African Spa, Afrikas første spa på tog. Men mest spektakulært av alt er opplevelsen av Sør-Afrikas legendariske natur i all sin variasjon og prakt som ruller forbi – kanskje mens du nyter en massasje eller pedikyr?»

    Oppsummert – norske damer skal la seg lokke til Sør-Afrika fordi de ønsker Gucci, vin, fest, pedikyr og Mandela-romantikk i en pakke.

    Det er ikke først og fremst en moralsk indignasjon over at annonsen ikke viser et mer riktig bilde av det sørafrikanske samfunnet,  som gjør meg så oppgitt. Det er bare det at det er så utrolig lite musikalsk gjort. Ikke kan de kjenne sin norske målgruppe, og ikke kan de kjenne sitt eget lands store turistfortrinn, nemlig HÅPET. Det minner umiskjennelig om utopisk propaganda jeg fikk i posten på 80-tallet fra Nord-Korea. På klønete vis later man som om landet er noe annet enn det er. Ja, det er jo egentlig ikke klønete, det er bare trist.

    Og ikke kan tekstforfatteren vite særlig mye om sørafrikansk mote, heller. Da hadde han eller hun for eksempel fått med seg at den for tiden hippeste klesbutikken i Sør-Afrika faktisk ikke befinner seg i noen av de stedene som er nevnt i annonsen – men i Soweto. Burgundy Fly heter den. Men Soweto og andre township’er er jo utenfor annonsen geografiske interessefelt – det får da være måte på å være oppdatert. Selv om det muligens hadde vært en slik opplysning som nettopp hadde fått noen norske moteinteresserte kvinner til å ta turen til Sør-Afrika.

    Mitt spørsmål er: HVEM har forfattet denne glitrende teksten, og HVEM har godkjent den? Og hvor dum går det an å være, og allikevel ha jobb i South African Tourism? Eller er det fortsatt noen i 60-tallets propaganda-ministerium som ikke har gått av med pensjon?

    Trøste og bære.

  • Kremmerånd i ubuntus tid.

    I forbindelse med jordskjelvet på Haiti var det i dag en reportasje i Aftenposten om hvordan det lokale næringsliv i de verste katastrofeområdene opplevde gode tider. Vi kunne lese intervju med en mann, selv rammet av jordskjelvet, som tjener penger på å selge diesel i små mengder til andre jordskjelvsrammede. Dieselen brukes så til strømaggregatet, som samme mann eier – slik at kundene, dvs andre jordskjelvsrammede, kan lade mobiltelefonene sine.

    Dette er jo den førende globale forretningside og således ikke noe oppsiktvekkende egentlig. Hele prinsippet bak all slags kjøp og salg er å selge videre noe du har som andre er villig til å betale mer for enn hva du i utgangspunktet betalte. Tilbud og etterspørsel. Alle butikkjeder er basert på dette prinsippet – fordi du kan kjøpe inn i store kvanta og derfor får gode innkjøpspriser – så blir du enda mer interessant for kundene, fordi de aldri kan matche din innkjøpspris. Så det er selve det å kjøpe inn som er cluet, samt at du kjøper inn noe kundene vil ha, selvfølgelig.  Og jo mindre organisert kundene er seg imellom, dess større mulighet har du til å øke avansen på det du selger. Og omvendt – dess større kunden er, dess større påvirkningskraft på selgerens avanse. Kjøp og salg handler i bunn og grunn om maktforhold – iblandet basale menneskelige behov for å overleve.

    Og på Haiti nå er det veldig mye som handler om maktforhold, og enorme basale menneskelige behov for å overleve. Så selvfølgelig blir dette et sted der kremmerånd får gode vilkår  – også blant de fattigste.  Guiden i reportasjen, som jobber for Frelsesarmeen – sier at det denne kremmerånden er av det gode, og det skulle gjerne ha vært mer av den. Noen reagerer på dette – at fattige tjener penger på andre fattige. Det gjør vel strengt tatt veldig mange andre også – tjener penger på de fattige, med det er en annen debatt.

    Men tilbake til de fattige som tjener penger på andres nød – kremmerånden finner du i enhver slum, sammen med en utrolig oppfinnsomhet og energi når det gjelder det å få dekket de basale behov for å overleve. På mange måter er lokalsamfunnene i slum og fattige townships de mest kapitalistiske samfunn jeg kjenner til. Det er selvfølgelig fordi folk som bor der ikke har noe annet valg, dersom de har tenkt å overleve. Og det har de aller fleste av dem.

    Fattigfolk har rett og slett en enorm kompetanse på området – det å overleve uten velferdsstat. Men den kompetansen blir sjelden eller aldri etterspurt og anerkjent når hjelpeprogrammer og sysselsettingstiltak for de fattige igangsettes.

    Ubuntu – dette uendelig sarte og samtidig livskraftig vakre sørafrikanske begrepet: jeg er fordi dere er, og dere er fordi jeg er – altså, ubuntu – ser ut til på mirakuløst vis å overleve de mest nedverdigende levevilkår i de fattigste lokalsamfunn, som har vært fattige og nedverdigende i all sin tid. Sett utenfra er jo ikke det noen selvfølge – det er noe platt over utsagn som «i vanskelige tider holder folk sammen og bryr seg om hverandre», når de vanskelige tider er kroniske og ingen kjenner til noe annet. Men altså – ubuntu lever og kremmerånden lever – om ikke akkurat alltid i en idyllisk symbiose, ofte tvertimot. Men jeg tror mye hadde sett annerledes ut med hensyn til bærekraftige resultater av lokale bistandsprosjekter dersom vi hjelpere som kommer utenfra hadde brukt tid til å lære og forstå dette med kremmerånd i ubuntus tid.

  • Cabinda er ikke Cape Town – og 49.000 arresterte

    Jeg har altså prøvd å følge med på hva sørafrikanske aviser skriver om attentatet på Togos landslag i fotball i forrige uke i forbindelse med Africa Cup of Nations i Angola – på mange måter en slags oppvarming til fotball-VM seinere i år.  Og her er oppsummeringen, sammenfattet i ett punkt:

    1. Man er oppgitt – to put it mildly – over vestlige mediers dekning av saken.

    Og dersom du tror det er bare svarte sørafrikanere som er irritert over  nok en bekreftende stereotypi av Afrika, så tar du feil. Den mest irriterte av alle er spaltisten i Mail & Guardian, Chris Roper – anbefaler å lese hans kommentar: » There is no Pea » . Adrenalinet tyter ut mellom linjene i hver setning.

    Men det skal også sies at Cabinda-saken har fyret opp under landets egne mediers fokus på lokal kriminalitet under fotball-VM – to journalister må stille i retten i neste uke for å ha intervjuet to kriminelle som sier de vil fortsette å være kriminelle også under VM. Dette går helt klart på pressefriheten løs. Les om det her i Business Day . Og Business Day, som jo er kjent for bare å være seriøs, har også hatt en sak om mulighet for AlQaida-grupper i Sør-Afrika. Men landet er først og fremst veldig opptatt av å bekjempe den «vanlige» kriminaliteten – og myndighetene ønsker og trenger å framstå med handlekraft. Leste i dag at  i KwaZuluNatal-provinsen, med ca 9,5 mill innbyggere   – arresterte politiet over 49.000 (altså førtini tusen) mennesker i løpet av det som kalles Festive Season. (midten av desember til begynnelsen av januar). Det var jo et imponerende tall – dersom man fortsetter i samme tempo, så betyr det at man i løpet av ett år vil ha arrestert nærmere 600.000 i KwaZulu Natal.

    Nå er det jo mye gjenganger- og seriekriminalitet, så det er ikke slik at hver 15. person du møter på gata, uavhengig av alder, er en kriminell . Men alle i Sør-Afrika er fullstendig klar over utfordringene og problemene knyttet til den høye kriminaliteten – og de, både enkeltpersoner og myndigheter, er veldig klar over at fotball-VM kan bli ødelagt av dårlig rykte – så da får heller pressefrihetsprinsipper vike. Fant en rapport som er lite hyggelig lesning: Crime Statistics . Tallene der forklarer mye av adrenalinet over vestlige mediers dekning av Cabinda-attentatet og koblingen mot fotball-VM.

    Sør-Afrika har nemlig nok som det er.

  • Har noen sett Tiger?

    Den ufattelige tragedien på Haiti topper ikke statistikken over mest lest på nettavisene. I skrivende øyeblikk er «må selge mer ekstrem sex», «haien var lengre enn en minibuss» og «her skyter norske skarpskyttere opprørere» mest leste oppslag  på hhv aftenposten.no, dagbladet.no og vg.no. 

    Så da kan jo jeg gi mitt bidrag til å differensiere nyhetsbildet ytterligere: 

    Har noen sett Tiger?

    For best som det var – på min lille research på sørafrikanske nettaviser om reaksjonene på angrepet på Togo-spillerne i Kabinda – så kom jeg over nyheten om at Tiger Woods –  som ingen har sett offentlig siden han trakk seg som aktiv golfspiller på ubestemt tid en gang i november og som hele verdenspressen nå  jakter på –  er observert i Cape Town. I Bishopscourt, mer nøyaktig – for den mer lokalkjente, det er området der Kirstenbosch botaniske hage ligger.  Der er det nemlig et rehabiliteringssenter, og pålitelige kilder sier at Tiger er pasient her. Tiger er dessuten observert mens han handlet solkrem av merke Clinique på Stuttaford-butikken på Waterfront.

    Og vil du lese mer detaljer om dette  – så gjør du det her:   http://www.mg.co.za/article/2010-01-13-spot-the-tiger  Og for ordens skyld – saken kjøres ikke som toppnyhet.

    Verdenspressen venter i spenning på et ferskt bilde av det forsvunne golf-esset, og et slikt bilde er verdt MYE PENGER. Visstnok USD 500.000, eller så. Jeg har sjekket med ymse venner i Cape Town og omliggende områder, men ingen har  sett Tiger. Men de jobber med saken, og jeg venter fortsatt svar fra venner i Khayelitsha township. Kanskje de har sett ham? Kjente personer – og andre –  har det jo med å dukke opp i townshiper når de er på besøk i Sør-Afrika, medbragt en liten donasjon. Og det kan jo hende det finnes  kjendiser som gjør dette, uten media på slep?? 

    Da Tiger-saken sprakk i media, så leste jeg en seriøs aviskommentar om at det Tiger nå trengte, var å offentlig opptre i et talk-show, sammen med sin kone – da ville verden tilgi ham og sponsorverdiene ville kunne reddes. Og det tv-showet som var best egnet for dette, var Skavlan – ettersom dette er verdens beste talk-show, sett fra denne kommentatorens ståsted, kombinert med det faktum at Tigers kone er svensk.

    Tiger Woods fulgte ikke dette rådet og har ikke opptrådt i noe talk-show, men tvert i mot har han gjemt seg omtrent så langt unna Skavlan man kan komme – i Sør-Afrika.

    Det er bare å innse det – Norge og våre synpsunkter på ymse verdensbegivenheter er og blir for spesielt interesserte. Og det er stusselig få verdenskjendiser som besøker oss, og det er veldig få andre enn oss som synes at det vi finner på her med mote, kultur og design er noe kult, som regel har vi dessuten heller ikke funnet på det selv, vi hermer mest.  Sør-Afrika derimot, virker som en magnet – både på verdenskjendiser og folk opptatt av mote, kultur og design. 

     Og det er da jeg forundrer meg over at det blir her i Norge sett på så veldig SPESIELT  – og for den saks skyld – MORALSK HØYVERDIG – å forhandle produkter fra Sør-Afrika.  «Isandi er så annerledes og idealistisk som satser på Sør-Afrika,» får jeg høre. Ja, mulig Isandi er både annerledes og idealistisk. Men det er IKKE fordi vi satser på Sør-Afrika. Sør-Afrika er et viktig land i verden på nesten alle samfunnsområder, for de som ikke visst det:  Sør-Afrika er  sett på som et av verdens ledende land innen  «creative industries», sammen med land som Japan og USA.

    Og altså – det er i Sør-Afrika de har sett Tiger.

  • En kul bunad

    Dette er et kult bilde:

    Bilde viser en Ndebele-kvinne i festantrekk – med egen høyst personlig touch. Jeg synes bildet og antrekket er helt fantastisk.

    Jeg fant bildet da jeg skulle holde et foredrag for noen år siden, knyttet til sammenheng mellom modernitet, tradisjon og gjenbrukstrend i håndverkssektoren i det sørlige Afrika. For dette henger selvfølgelig sammen – og er også noe av grunnen til at de afrikanske tradisjonelle kulturene er både dynamiske og konserverende på en gang. Og som igjen gjør dem spennende og interessante å følge med på – om det så enn bare er av interesse for mote, estetikk og design. Eller særlig derfor.

    Ndebele-kulturen i Sør-Afrika er verdenskjent for sine geometriske mønstre og kvinnenes sterke posisjon i kulturen – og altså deres tradisjonelle påkledning, med ringer rundt halsen og svære perleklaver, pleddkappe – og på beina svære perleringer.

    Sånn ser «ekte» Ndbele ut, slik turister liker å se dem og ta bilde av – og mønstrene i bakgrunnen er slik som de maler husene sine.

    Og dette er Ndebele-dukker, som du kan kjøpe overalt i Sør-Afrika:

    Masse symbolikk knyttet til disse dukkene også – og de er ikke i utgangspunktet kun laget for turister, de har sin egen funksjon i Ndebele-kulturen også, som fruktbarhetsdukker osv. – men fungerer altså som bunadsdukker for turister som skal kjøpe med seg souvenirer.

    Veldig ulikt norske bunadsdukker – for å si det sånn – ved siden av vår Vestfoldsbunadsdukke er et bilde av en ndebele-engel. (norske bunadsengler finnes vel ikke?) Det er veldig mange som kan tenke seg å ha ndebele-engelen stående framme, uansett om man har vært i Sør-Afrika eller ikke, eller noensinne har kjent eller møtt en ndebele. Men jeg kjenner ingen som kan tenke seg å ha norsk bunadsdukke stående framme, så sant man ikke har laget den selv, vært turist i Norge, har familierøtter i Norge, eller arvet den av en kjær gammel tante. Og det er den utadvendte og dynamiske holdningen til tradisjon som gjør at sørafrikansk håndverk har et globalt marked og global appell  – mens norsk håndverk blir for spesielt interesserte.


  • Hva er så fint med bunad?

    Jeg får jo fullføre det som jeg begynte på i går – medieomtalen av den sørafrikanske presidentens siste bryllup. Det skal visstnok skje ett til litt seinere i år. Men her og nå hans bryllup med Thabika Mabida. (jada, hun tilhører Mandelas slekt – og de var selvfølgelig til stede under bryllupet, men altså ikke Mandela selv.)

    Kommentarene i sørafrikansk media er overveiende likegyldige positive. (i den grad det går an å være likegyldig positiv). Noe debatt har det selvfølgelig vært knyttet til dette med polygami i et hiv/aids-perspektiv, samt at lederen for  Christian Democratic Party  mener at polygami på høyeste plan er et tilbakeskritt for det sørafrikanske demokratiet – «return to the dark ages».

    Motsvaret kom i dag fra en politisk kommentator : «nowhere has it been proved that monogamy has outstripped polygamy in terms of financial achievement or social development” . Begge meningsytrere her er hvite. Men altså – debatten og synsingen har ikke handlet om den personlige moral og «initimitets-synsing» som vi i Norge er så tiltrukket av – men om de samfunnsmessige sidene, og at dette er en test på det sørafrikanske samfunns aksept for ulike kulturer og et mulig begynnende farvel til vestlig kulturell dominans.

    Men noe sladder er det jo selvfølgelig – i dag har det vært en sak om hvorvidt de to yngste konene egentlig er i tottene på hverandre, og om det er full krig mellom de to. Men de aller fleste synes det er en lite interessant debatt – og i motsetning til «den vanlige manns» kommentarer i norske nettmedier, så blir man faktisk ikke deprimert av å lese kommentarene i sørafrikanske medier, og man beholder troen på menneskeheten.

    Men uansett hva man mener, så er jo bildene fra bryllupet veldig visuelle, denne blandingen av tradisjonelle Zulu festklær og moderne vestlig design synes jeg er fascinerende og befriende. Og det er den siden av bryllupet jeg har vært mest opptatt av, må jeg innrømme.

    Her har du bilde av bruden:

    Tradisjonelle zulu festklær, med dyreskinn, perlebroderier, skjold – og hodeplagg av merke Louis Vuitton.

    Jeg synes det rett og slett er veldig kult.

    Hadde noe liknende skjedd i Norge, hadde det avstedkommet ramaskrik fra bunadspolitiet  – og mange andre. Se for deg 17. mai med Rondastakk og Hermes skjerf og Gucci veske. Det er rett og slett en umulighet.  Selv om vi ønsker oss alle 3 tingene og gjerne vil bruke dem når det er fint og fest og de absolutt kan såkalt fargematche, så er det altså KLARE grenser for hva vi kan kombinere av vår egen tradisjonelle kultur og globale trender. Her er det jo til og med feil å bruke solbriller til bunaden, ettersom solbriller ikke ble funnet opp samtidig med bunaden. Men det finnes jo egne bunad-solbriller, akkurat som det finnes egne bunad-paraplyer og egne små bunadvesker til mobiltelefonene. Og hvorfor bruker vi det flotte bunadssølvet kun til bunad? Den oppleves rett og slett litt bakpå, vår kulturelle konformitet – i møte med tradisjonell kultur fra f.eks. Afrika. So last year. Ikke noe rart at internasjonalt motepresse følger med på hva som skjer i Sør-Afrika – og kun i veldig veldig begrenset grad hva som skjer i Norge.

    Avslutningsvis – her er et bilde av brudgommen. Legg merke til joggeskoene. Har studert skotøyet på en del av de andre mannlige gjestene, og de har sandaler og mer neddempet fottøy. Så de hvite joggeskoene er overhodet ikke tilfeldig valgt – og som kjendismedia rapporterte : «The bride wore matching sneakers».