Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Kategori: Vi og dem – og midt i mellom

  • Om skole

    En av de fine tingene med å være i 50-årene er at man med en viss rett endelig kan sitere – sånn omtrentlig, riktignok –  Al Pacino fra filmen «Scent of a Woman»: I’ve been around. I’ve seen things.  Jeg har ventet en del år på å kunne bruke nettopp den setningen.

    Og jeg har tenkt en stund på et innlegg i skoledebatten – den evigvarende skoledebatten –  om hvorvidt norsk offentlig skole er bra eller dårlig. Og som en konsekvens av den debatten: Om hvorvidt privatskoler er bra eller dårlig.

    Og som sagt: I’ve been around. I’ve seen things.

    Jeg har gått på norsk offentlig skole i en norsk småby. Jeg har gått på fransk privatskole. Jeg har gått på norsk universitet.

    Min barne- og ungdomsskole i Larvik tror jeg var helt alminnelig. Ikke veldig bra. Ikke veldig dårlig. Jeg var skoleflink, men ikke ualminnelig skoleflink. Gymnaset i Larvik var definitivt ikke spesielt bra for 1980-avgangskullet. Vi var siste kull med gammel gymnas-løsning i Larvik, så vi ble ikke satset på. Vi var en slags parentes. Det skulle imidlertid vise seg at jeg havnet på motsatsen av Larvik gymnas – nemlig fransk privatskole – en elitistisk pikeskole, til alt overmål – i Strasbourg, da jeg var utvekslingsstudent der et år. Jeg tok le baccalauréat – fransk eksamen artium – med mention. (For de som er opptatt av den slags, så vet de hva mention er, for alle andre er det ikke viktig her, så jeg forklarer ikke noe videre.) Min relative suksess i det franske skolesystemet tilskrev mine franske lærere min evne til å tenke selvstendig og modent. Der overgikk jeg alle mine franske klassevenninner, til tross for handikap med morsmål. Og dette på grunn av bagasjen min fra 12 år i norsk offentlig skole, i en småby på 70-tallet.  Tilbake i Norge og universitetsstudier på dengang NTH, nå NTNU. Det var det mange kinesiske medstudenter på geofaglig institutt. De studerte på NTH fordi dette var et av de mest relevante og beste universitet i verden for ingeniør-geofag.

    Så – på bakgrunn av min egen utdanningserfaring: Det er tull at norsk skole og universitet ikke hevder seg internasjonalt.

    Men på den annen side: Det er ikke like kult å endelig kunne sitere Al Pacino, når alt kommer til alt. Det er 2014 nå, og min egen utdanningserfaring og barne- og ungdomstid er ikke relevant i debatten. Jeg må huske det. Jeg kjenner for mange som ikke husker det, og det er i tillegg til ikke å være relevant, uhorvelig kjedelig å høre på.

    Mine barns erfaringer er nærmere nåtida. Barna mine har gått på norsk offentlig skole i en norsk storby. De har også gått på utenlandsk privatskole. De har gått på norsk universitet. De har gått og går på utenlandske universiteter.

    Begge har tatt og tar master på det vi her i Norge kaller –  litt kleint –  prestisjetunge universitet i utlandet.  For å komme inn på de universitetene har de hatt en norsk bachelor-grad i bunnen. Det har vært godt nok. De norske studentene har en evne til å tenke selvstendig og modent, norske studenter er ettertraktet, sier professorne der i utlandet. En god norsk bachelor er en god internasjonal bachelor, sier de. Og grunnlaget for den norske bacheloren ble lagt i norsk offentlig skole. Selv om eldstemann begynte sin skolegang på Den Internasjonale Skolen i Windhoek i Namibia, hans 3 første skoleår hadde han der. Så var det et lite avbrekk tilbake til Norge. Og til norsk offentlig skole. Litt dårlig skole, tenkte vi foreldre- vi var godt vant til stadige foreldremøter og karakterkort og en-til-en-samtaler med alle lærerne. Hver uke, dersom vi ønsket. Fra den norske skolen fikk vi jo ingenting av dette. Må være en dårlig skole, konkluderte vi. Så, etter 2 norske skoleår dro vi igjen til Windhoek og Den Internasjonale Skolen, der eldstemann kom tilbake til den samme klassen han forlot. Etter en måned ble han flyttet opp et trinn. Han tenker så selvstendig og modent, sa lærerne.

    Det var hans bagasje etter 2 år i norsk offentlig skole. Til og med ikke en så veldig god norsk offentlig skole, spør du oss foreldre.

    Igjen- og denne gang på bakgrunn av mine barns egen utdanningserfaring: Det er tull at norsk offentlig skole og universitet ikke hevder seg internasjonalt.

    Men også dette er jo ikke 2014. Yngstemann kom inn på masterstudiet der langt av gårde i utlandet i 2013.  Og mye kan ha endret seg på et år, som vi vet. Og snart er det 2015. Så fortsatt kan jeg jo ikke si med rette at det er tull at norsk offentlig skole og universitet ikke hevder seg internasjonalt.  Som det virker er det viktigste for de største skolekritikerne.

    Jeg skjønner imidlertid ikke det fokuset. For meg er det viktigere at skolen er relevant i forhold til det samfunnet man er en del av. Og det er her at jeg endelig synes jeg kan sitere Al Pacino med en viss rett : I’ve been around. I’ve seen things.

    I Sør-Afrika har de et svært klassedelt skolesystem. Den offentlige skolen er jevnt over dårlig, for ikke å si elendig, den private er bra. Mange norske skolekritikere hadde blitt eufroiske i sitt møte med de private sørafrikanske skolene: De er på full høyde med de beste i verden.  Hva nå enn det vil si.  Til sammenlikning er det fortsatt over 1.300 offentlige skoler i bare Eastern Cape-provinsen  som ikke en gang tilbyr elevene en stol å sitte på.

    Det skal ikke veldig mye fantasi til å skjønne at det er bare fattige sørafrikanere som har barna sine i offentlig skole. Og fattige sørafrikanere er det mange av. De er i overveldende flertall. Alle andre, i det de har beveget seg så mye som en milimeter opp den økonomiske stigen, sender barna på privatskoler dersom de har råd.  Det skjønner man utmerket godt at de gjør.

    Den sørafrikanske tragedie er de fortsatte parallelle samfunnene som kolonitid og apartheid la grunnlaget for. Og på mange måter bare forsterkes år for år avstanden og de vanntette skottene mellom disse samfunnene. Realiteten er at det sørafrikanske samfunnet aldri kommer seg videre på en positiv måte før denne avstanden forsvinner, eller i det minste avtar. Og der kunne en god offentlig skole for alle ha spilt en nøkkelrolle.

    Jeg har gode venner med barn i den offentlige sørafrikanske skolen, og jeg har gode venner med barn i private skoler. I begge leire – og under her igjen er det mange parallelle samfunnn – er barna omgitt av medelever med overveldende samme sosio-økonomiske bakgrunn. Ingen, verken privatskole-eleven eller den offentlige skoleeleven, omgås noen utenfor sin egen stand. De andres verden er fullstendig fremmed. Privat-skoleeleven vil riktignok, i veldedighetens navn, antakelig besøke et fattig boområde i løpet av sin skoletid, omtrent  som et besøk i zoologisk hage – og det er helt sikkert delt ut et par skolestipend til noen verdig trengende.  Den offentlig skoleeleven vil , takket være det samme veldedighetens navn, kunne besøke en ekte zoologisk hage, og kanskje hun en eller annen gang har lekt med noen rike barn, og til og med vært inne i deres hus. Men et par svaler gjør ingen sommer. Sør-Afrikas tragedie er alle de million barna som vokser opp uten å kjenne sitt lands mangfold, og uten erfaring i hvordan møte «de andre».

    Det er mest nærliggende for en nordmann å identifisere seg med foreldrene med barn på de sørafrikanske privatskolene. Det handler noe om  – ja, nettopp – samme sosioøkonomiske bakgrunn. Vi forstår lettere disses angst for at deres barn ikke skal få en god utdannelse, enn den identiske samme angsten hos en enslig arbeidsløs mor uten utdannelse i et falleferdig skur i en township. Så la oss se dette fra de priviligertes side:

    Mitt barn er unikt. Mitt barn fortjener det beste. Mitt barn må ha en solid og god utdannelse. For mitt barn må ha en jobb en gang der i framtiden. Mitt barn må leve av noe. Jeg må derfor sende mitt barn til den beste skolen, og det er ikke den offentlige.

    Og så gjør man det. Helt forståelig. Men hva hjelper det at dine barn har gått på de beste skoler og de beste universiteter i verden, når de ikke kjenner det samfunnet de skal være en del av? Hva hjelper det om ditt barn sitter med verdens beste utdannelse, når hverdagslivet hans eller hennes blir et fengsel bak høye murer, av frykt for «de andre» der ute? Hva hjelper ditt barns karakterkort når ulikhetene i samfunnet gjør at samfunnsutviklingen går feil vei, og kvaliteten på samfunnet synker?

    Når jeg forteller sørafrikanere  – både rike og fattige – at mine barn har gått på offentlig norsk skole, og at det har vært grunnlag godt nok for å kunne gå på gode universiteter, så blir det helt målløse og sier at det må Norge aldri, aldri gi slipp på. Selv er de fanget i et skolesystem som bidrar til fortsatt økende segregering, og selv de mest progressive foreldre kan ikke kjempe i mot dette. I hvertfall ikke alene.

    Den norske offentlige skolen har mange mangler. Og for all del – det er sikkert fint om norske elever blir bedre i matte. Men det viktigste må være at skolen for alle fortsatt speiler det norske samfunnet. At det er en skole der alle går, både svake og sterke elever, både fattig og rik, både muslimer og kristne og ateister. For nettopp dette gjør den offentlige skolen relevant. Når du har gått i den norske offentlige skolen, så har du lært mye om hva det norske samfunnet består av, i all sitt mangfold, på godt og ondt. Og kunnskap om det samfunnet vi er del av er en forutsetning for å kunne forbedre det. For det er vel det vi setter vår lit til, er det ikke? At det er neste generasjon som skal redde verden.  For hvordan skal det ellers gå?

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

  • You go, girl!

    Som varslet i forrige innlegg så skulle jeg jo nå skrive om David Benade. Et begeistret innlegg. Men så var det disse kvinnelige heia-ropene som gjaller i sosiale medier – de forstyrret planen.

    Altså – en del synlige kvinner i den norske sosiale medie-offentligheten liker å heie på hverandre med et noe begrenset vokabular. Og de liker å gjenta heiingen. Og de liker også å heie på heiingen.

    Noe synes dette blir litt vel mye, nærmest parodisk, og at all denne heiingen viser at sosiale medier er blitt den nye skolegården, også for voksengenerasjonen.

    Mens andre – og særlig de synlige damene dette gjelder – synes rosa-rosen tveritmot er et stort framskritt, fordi det visstnok er med på å gjøre den offentlige debatten mer vennlig, positiv og oppbyggende.  Og derav følger at verden og samfunnet også blir mye bedre, er visst tanken. Det hele er nærmest uangripelig, for disse kvinnene har og har hatt sine vansker her i livet, så disse ‘you go, girl’ og smilefjesene er ikke lettvinte, men tvertimot dyrekjøpte meldinger. Et slags frigjøringsprosjekt.  De er i det hele tatt vår tids Pollyanna’er – hovedpersonen i den over 100 år gamle barneboka som hadde mange utfordringer og intet enkelt liv, men som lærte seg å smile og være hyggelig og positiv. Hun klarte seg fint, Pollyanna. Bokas tittel er da også «Pollyanna – en glad bok».

    Og ikke nok med det –  sjefs-Pollyanna Kathrine Aspaas har utviklet en slags ledelsesfilosofi rundt dette – den lekne kvinnen er den nye sterke mannen, skriver hun denne uken i Aftenposten, og de som er skeptiske til heiing må bære på noe smertefullt og uforløst – og dessuten mener hun blant annet at det blir stadig vanskeligere å oppføre seg som en kødd her i verden. Vi vanlige borgere bør oppmuntres til å være rause og feiltastiske. Vi bør ønske raushetens tidsalder velkommen.

    Det er når det går fra å være en slags sjargong i et tross alt bittelite miljø –  som riktignok tar og krever mye plass, men dog, de er få – og det attpå til i et bittelite land – det er når deres omgangsform i cyberspace predikes å skulle være noe almenngyldig som vil bedre verden, at en ny tid er i emning – at min irritasjon tennes, og jeg sitter med åpen munn i ren forundring over en selvsentrering som helt klart burde gjøre avsenderne rosa. I forlegenhet. (og hadde det ikke vært fordi vi nå lever i raushetens tid, så hadde jeg også skrevet: I skam)

    Dette er et av premierte bildene i World Press Photo 2013. Det er tatt av Rodigro Abd og viser den sårede unge syriske kvinnen Aida, som mistet sin mann og sine to barn i det samme bombeangrepet som hun var utsatt for.

    Da får vi vel bare stemme i, da: Aida – you go, girl! <3 <3 <3

    BPH_World_Press_Photo_3_2013-1177x663

  • Om kvinneprosjekter og sånt – og homofobi.

    For noen uker siden skrev Aftenposten-journalist Ole Mathismoen en kronikk om at nå var det kanskje på tide å la Afrika seile sin egen sjø – Skal vi gi beng i Afrika? – het hans kronikk. Spørsmålet hans handlet om Afrikas manglende utvikling, tross milliardene med bistand, og det vanskelige spørsmålet om hvorvidt bistand opprettholder despotiske regimer og faktisk hindrer, i stedet for å fremme, utvikling. Hans hovedkritikk var rettet mot såkalt stat-til-stat-bistand, dvs at staten Norge støtter for eksempel staten Uganda – altså norske bistandspenger går til tiltak som den ugandiske regjeringen på en eller annen måte er involvert i. Og det er problematisk ettersom Norge er skeptiske til president Musevenis politikk.

    Jeg antar at kronikken var inspirert av de nylige vedtatte anti-homofile lovene i Uganda, som har medført at Norge har kuttet deler av bistanden til landet. Selv hang jeg meg først og fremst opp i illustrasjonsbildet til kronikken, som hadde undertekst «Etter 50 år med bistand lever fortsatt halvparten av 1,1 milliard afrikanere i «absolutt fattigdom». i 2050 er det blitt nesten to milliarder. Er det på tide at de får finne sin egen vei?». Men bildet var da vitterlig World Press Photo of the Year 2013, som viser en sørgende ung sørafrikansk kvinne som venter på å komme inn til Mandelas lit-de-parade. Hva hadde det med underteksten og bistand å gjøre? Var det på grunn av hudfargen bildet passet? Så hun passe trist ut? Og det illustrerer vel noe av problemet til Mathismoens kronikk – han behandler Afrika som ett land, og afrikanere blir kraftig generalisert.

    Samtidig skriver Mathismoen at vi selvfølgelig må fortsette med å støtte små kvinneprosjekter og den slags.

    Og nesten samtlige i kommentarfeltet var enige med Mathismoen, og samtidig var alle enige med Mathismoen om at vi bør støtte små kvinneprosjekter og den slags. Det er ekte bistand til ekte fattige, sånn som det er ment å være. Å, grasrot er fint.

    I dag våknet jeg til et nyhetsinnslag på NRK om en menighet i Uganda – eller en kirkelig basert organsiasjon er vel mer riktig å si  – Watoto Church. Grunnleggeren, Gary Skinner, er kjent som en homofob med stor politisk innflytelse i landet, og en av arkitekten bak de nye lovene. Gary Skinner er hvit konservativ amerikaner, og har bygget et imponerende imperium rundt sin menighet, ikke bare i Uganda, men i mange vestlige land. Blant annet i Norge. På Sandnes finner vi organisasjonen Watoto Scandinavia med 7 ansatte. Og med KrFs stortingsrepresentant Olaug Bollestad i styret. Og hun virket veldig overrasket over NRKs sak, som gikk ut på at lederen i  LLH, Bård Nylund,  forventet at stortingsrepresentanten måtte trekke seg fra styrevervet umiddelbart. Hun på sin side måtte sjekke saken litt ut, og så ville hun gi et svar.

    Ja, sånn kan det gå, når man skal støtte små kvinneprosjekter og den slags. Det viser seg at man samtidig støtter forfølging av homofile.

    Jeg har lest litt i dag på nettsida til  Watoto Scandinavia  – www.watoto.no. Det ser jo helt strålende ut. Du får virkelig en følelse av at du kan dra ned til Uganda nårsomhelst og hjelpe dem med deres verdige formål. Og kan du ikke dra ned selv, så kan du gi penger. Eller du kan arrangere konsert med Watotos beste ambassadører – barnekoret. Men som jeg har skrevet før på Craftprat – stol aldri på en bistandsorganisasjons hjemmeside.

    For hadde stortingsrepresentant Bollestad  for eksempel sjekket ut afrikanske artikler om Watoto –  det er nok med et Google-søk – før hun sa ja til styreverv, så hadde hun fått med seg at Gary Skinner er en svært aktiv homofob. Faktisk er det de som hevder, med solid bevisføring, at Ugandas forferdelige anti-homofil-lover er først og fremst drevet fram av amerikanske karismatiske kirker og deres ledere, som har fått et solid fotfeste blant grasrota i landet. Det er disse som har pisket opp hatstemningen mot homofile. President Museveni har sittet ved makten i 28 år, og hans tapende popularitet på hjemmebane var egentlig årsaken til at han gikk med på lovene. Han trengte en hjemmeseier, han trengte en felles fiende landet kunne samles om – denne fienden ble erklært å være umoral – og for å understreke dette: Underskrivingen av loven ble direktesendt på tv i primetime. Samtidig kunne han peke nese til Obama og vestlige liberale lands «social imperalism»,  og det synes nok også de erke-konservative amerikanske støttespillerne til disse kirkene også at var helt flott og på sin plass.

    For deg som vil lese litt mer grundig om koblingen med de amerikanske kirkene  – sjekk ut denne artikkelen: US preachers lit homophobia fuse  . Og bare så det er nevnt – samtlige av kommentarer og artikler jeg har lest fra homo-aktivisthold i Sør-Afrika og Uganda mener at det norske kuttet i bistand bare gjør ting verre for de homofile, og de er også svært skeptiske, for å si det mildt, til en ny trend som noen vestlige gode hjelpere har satt i gang – et slags fadderprogram. (Jada, du kan «adoptere» en homofil ugander, og få bilde på kjøleskapet.)

    «Det eneste jeg er opptatt av er å hjelpe disse kvinnene og barna», sier Olaug til sitt forsvar. Jada, det er lettsolgt å støtte de verdige fattige. Men man skulle kanskje forvente mer av en stortingsrepresentant? For dersom man tror at å støtte lokale kvinneprosjekter og den slags er så enkelt og så ufarlig og automatisk bare godt, så skjønner man veldig lite, muligens ingenting, av hva som rører seg av krefter når det kjempes om penger fra vestlige givere. Også på den berømmelige grasrota. Og om hva slags drivkrefter som finnes blant alle de gode hjelperne som kommer utenfra og skal ordne opp.

    Kjole for Skole, Geit for Fred, Homofadder for Verdighet, Barnekor for Håp. Det er som sagt lettsolgt å støtte den verdige fattige. Hun som sitter bøyd over sin hånddrevne symaskinen i den enkle hytten. Barnet som bare smiler og er takknemlig, på tross av at det har så lite. Den edle homofile som mest av alt vil jobbe på suppekjøkken. Som om de verdige fattige lever helt adskilt fra samfunnsdynamikken rundt dem.

    Man kan gjerne mene at det er slike grasrottiltak som norsk bistand skal brukes til. Men ikke tro at det dermed blir mer utvikling.

  • Om en tekst i Trøndelag og et spyd i Johannesburg

    Om en tekst i Trøndelag og et spyd i Johannesburg

    En museumsdirektør i Trøndelag har skrevet noe om FrP i en kunstnerisk sammenheng som fikk Kulturministeren til å gripe til telefonen og ringe. Litt uvisst hva Kulturministeren egentlig mente med den telefonen, i følge henne selv liker hun bare å snakke med folk. Og twitre. FrPs Christian Tybring-Gjedde, derimot, føler seg som et offer på grunn av denne teksten.

    Det er hans parti som museumsdirektøren har ment noe ufordelaktig om, altså er det han som person som er angrepet. Han er såret.

    I mai 2012 var det et voldsomt rabalder i Sør-Afrika, også det i kunstens verden. På Goodman-galleriet i Johannesburg hadde kunstneren Brett Murray en utstilling han kalte ”Hail to the Thief II ”. Et av maleriene i utstillingen het The Spear – Spydet, altså – og viser president Jacob Zuma i Lenin-positur, med blottet penis. Det ble som sagt et rabalder uten like, som vakte oppsikt langt utenfor landets grenser og langt utover kunstens verden. Regjerningspartiet ANC og Zuma anmeldte galleriet, en avis som publiserte bildet ble fra topptungt ANC-hold oppfordret boikottet av annonsører, ANC busset inn 4.000 tilhengere for å protestere foran galleriet, rettshøringene som fulgte måtte avbrytes fordi advokaten som representerte ANC begynte å gråte, fordi det hele minnet ham om apartheidtida.

    I tillegg ble selve bildet vandalisert av Zuma-tilhengere, sensur-myndighetene grep inn, som først gav det 18 års aldersgrense, som siden ble senket til 16 år – og til slutt fjernet. Sensur-myndighetene hadde visstnok ikke noe med dette å gjøre, når alt kom til alt.

    Og det var ikke bare ANCs medlemmer som var sjokkert – blant annet den kristne konservative delen av befolkningen – og de er gjerne hvite  og stemmer i hvertfall ikke ANC – var i sjokk over denne vulgære framstillingen av landets president. Det var et tegn på landets moralske forfall.

    Og for den som lurer: Bildet ble også solgt. Til en tysker. Men det var før utstillingen åpnet og rabalderet startet.

    Her er bildet:

    The_Spear_-_a_portrait_of_Jacob_Zuma,_by_Brett_Murray

    Det var selvfølgelig den blottede penisen som utløste rabalderet – ANC og Zuma kunne øyensynlig fint leve med både Lenin-sammenlikningen og de andre maleriene i utstillingen – som viste Zuma og ANCs vulgære appetitt på livets materielle goder, korrupsjon og moralsk degenerering. Penisen, derimot, var en direkte hentydning på Zumas privatliv og hans patriarkalske syn og oppførsel,– med sine 4 koner og minst 22 barn med noe sånt som 10 kvinner, hans famøse voldtektssøksmål og hans stadig patriarkalske kommentarer om kvinners rolle. Og der gikk grensen for ANC. For dette handlet om kultur og bevaring av tradisjonelle gode sørafrikanske verdier. Og Zuma hadde derfor all grunn til å være krenket og såret.

    Det er høyst delte meninger om ”The Spear” er et godt maleri, om det er god kunst. De aller fleste synes vel ikke det. Og hadde det ikke vært for at ANC oppførte seg som de gjorde, så hadde maleriet ikke vært kjent utover de indre kunstsirkler i Sør-Afrika. Det var, når alt kommer til at, bare ett av flere i en litt plump utstilling uten særlig brodd. Det imidlertid de fleste er enige om, sånn i ettertid, er at oppførselen til ANC var i overkant hårsår, og ganske på grensen reint konstitusjonelt.

    Men man er også enige om at Zuma selv kom ut av affæren ganske bra, og han mistet ingen tilhengere på dette. Tvert i mot. For hans skarpeste spyd er nok ikke kjønnsorganet, når alt kommer til alt. Hans skarpeste spyd er fortellingen om hans folkelighet og troskap mot egen kultur, som han dyrker og utvikler og vet så inderlig godt å bruke.

    Han kommer fra fattige kår på landsbygda, slik de aller fleste sørafrikanere gjør. Han har ingen utdannelse, men han ender opp som nasjonens mektigste, med rikdom og makt. Og like viktig: Uten å glemme sin kultur. Zuma holder seg med 4 koner, han bruker tradisjonelle klær som lendeklede i leopardskinn og spyd når det passer ham, og under voldtektsrettsaken insisterte han også på å bli tiltalt på iZulu, ikke engelsk –  han var jo bare en tradisjonell zulu  og skulle ikke bli dupert av «clever brains» som snakker engelsk og tror at de derfor er bedre enn andre.

    ANCs grunnfjell – folk på landsbygda –  elsker den fortellingen.

    Zuma liker å framstå som en anti-intellektuell. Hans taler er viden berømte – ikke fordi de er gode, men fordi han for det første har problemer med å lese dem, og de blir avlest med så lite innlevelse og engasjement at de er rett og slett kjedelige.

    Men den gjengse sørafrikaner, som skal stemme ved parlament- og presidentvalget nå i mai,  de bryr seg ikke om talene hans. For dem er det mye viktigere at han er kultur-konservativ. For også i Sør-Afrika mener mange, nokså paradoksalt, at alt var bedre før. Den gangen man levde et rolig liv i landsbyen og de eldste ble respektert og lyttet til, fordi de var de klokeste. Den gangen ungdommen ikke dro til de store byene, men forble lojale til landsbyen og høvdingen, og fulgte skikker og regler. Den gangen en mann var en mann.

    Og disse sørafrikanerne føler seg krenket når Zuma er krenket. Når de med utdannelse og kunstsmak ler av ham eller latterliggjør ham, så er det dem de ler av. Og kommer kritikken fra svarte sørafrikanere så har Zuma gitt dem eget navn: ”those clever blacks” – og kan følge opp med intense argument om hvordan ”those clever blacks” har solgt sin kulturelle afrikanske sjel og har glemt hvor de kommer fra, i sin higen etter modernitet og urbanitet. Så når disse «clever blacks» kritiserer Zuma, så kritiserer de samtidig den fattige, tradisjonelle landsbybeboerens kultur. Zuma klarer det kunststykket å få formidlet til sitt politiske grunnfjell at  media, akademia og kulturlivet er i mot sånne som dem – fordi de ikke respekterer de tradisjonelle afrikanske verdier og kulturer, slik som han gjør. Uten ham vil det tradisjonelle Afrika, de gode gamle dagene, gå tapt.  Denne mannen, med sin anti-intellektuelle image og sine stotrende taler, gjør seg ynkelig med vilje. Slik at «those clever blacks» ler av ham. For der ligger hans makt. Han vet at mange blir sinte på hans vegne, hans sårethet er deres sårethet. Zuma er en mester i å samtidig være offer og landets mektigste.

    Det er også høyst delte meninger om katalog-teksten til museumsdirektøren i Trøndelag var god, eller nødvendig. Og antakelig var det ikke meningen at kulturministerens famøse telefon skulle bli kjent. (i det hele tatt kan man jo lure på om det var meningen at hun skulle bli kulturminister)

    FrP har de siste ukene luftet både Carl I Hagen og Per Sandberg i offentligheten – med den vante miksen av påstått folkelighet og angrep på akademia, media og kulturlivet. Denne miksen som snakker til partiets grunnfjell.

    Og da teksten i Trøndelag ble kjent, så fikk FrP nok et kort på handa. De visste hva som nå måtte gjøres – nemlig bruke Zuma-trikset og snu det hele til FrPs fordel: Gjør plass for den krenkede Christian Tybring-Gjedde.

     

     

     

     

     

     

  • Døvetolken i Johannesburg

    Døvetolken i Johannesburg

    memorial-signerHusker du døvetolken? Han fra minnestunden for Mandela i desember? Han som på uforklarlig vis hadde klart å bli leid inn som tolk – riktignok billig, viste det seg – og stod på armlengdes avstand til all verdens dignitærer mens han tolket i vei høyst originalt foran millioner av tv-seere verden over.

    Det har vært stille rundt ham i det siste, han er vel antakelig innlagt et eller annet sted, etter at han fikk tilbakefall av schizofrenien han lider av. Familien hans ønsker vel heller ikke at han skal holde så mange flere intervjuer, verken om englene han observerte på stadion, eller hans delaktighet i mord tidligere i livet.

    Han var jo en stund det latterligste menneske på kloden – over hele verden lo man av ham, og selv har jeg ledd og ledd av YouTube-klipp der ekte døvetolkere prøver å oversette det han sa, mens for eksempel Obama holdt sin mesterlige tale:

                good day. banana. many files. cigarette. good day.

    Og fulgte du den sørafrikanske Twitter-strømmen under sermonien så var det en feststund av de sjeldne – ganske enkelt på grunn av døvetolken:

               wiper blade. cheese. shiny duck. fisheries. jam angel.

               much cardboard.

    De som har greie på slikt har spådd at det er døvetolken som er den personen som kommer til å bli husket fra minnearrangementet for Nelson Mandela.

    Jeg tenkte igjen på døvetolken da jeg leste om den nye app’en til Facebook, som hvis jeg forstår det rett skal gjøre at du får inn på én gang både nyheter fra den store felles verden og nyhetene fra din egen lille verden.

    Så mens Obama taler og syriske flyktninger dør, skal du også kunne få inn good day, banana, cigarette, herlig søndagsmorgen med kaffe på senga og bilde av stearinlyset på hytta.

    Et sømløst grensesnitt – er det så det kalles?

    Og jeg tenker ofte på døvetolken når jeg leser norske nettaviser. Til høyre står det at jorden blir stadig varmere, til venstre leser jeg at Ronaldos kjæreste viste seg fram før OL. Og nedenfor der innrømmer døv komponist at han har jukset, og firebarnsmamma Edel Kristin er blitt Extra-millionær.

    Absolutt sømløst.

                    good day. magic lion everywhere. good morning.

    Men det er en annen side ved døvetolkens opptreden – nemlig at han var den eneste på stadion i Johannesburg som formidlet noe som liknet på sannheten. For sannheten var at ingen egentlig skjønte noe som helst av det som foregikk. Det var et komplett forvirrende arrangement. Og mens alle lot som om de var med, så var døvetolken den eneste som formidlet den forvirringen. Det var han som sa at keiseren ikke har noen klær.

                   biltong!

    Joda, han var åpenbart gal der han i høyeste grad bedrev sømløs tolkning i grensesnittet. Mens Facebook-oppdateringer og ikke-nyheter i norske nettaviser er tross alt ikke galskap. Ja, noen vil vel hevde at oppdateringer og nyheter fra den lille verden tvert i mot setter ting i perspektiv, og kanskje til og med kan avsløre forvirringen i den store felles verden.

    Jada, det er mulig det.

    Men når bikker det? Når er det at vårt fokus, våre prioriteringer og våre ’likes’ egentlig blir galskap?

    Hvem er egentlig keiseren?

    ____________

    skrevet sterkt påvirket av Richard Poplaks glitrende artikkel: Fog Donkey – the only honest man in a stadium of fools.

  • Når den enes frivillighet blir den andres tvang.

    Når den enes frivillighet blir den andres tvang.

    Det var denne lovpriste frivilligheten. Alle vi som har jobbet med samfunnslivets såkalte frivillige sektor vet at det er en sannhet med modifikasjoner at frivillighet er ubetinget bra. Jeg tror jeg snakker på vegne av flere enn meg selv når jeg sier at vi mange ganger har vi ønsket at profesjonelle gjorde oppgavene, folk som ikke hadde vikarierende motiver for sitt frivillige virke, folk som hadde greie på hva de drev med.  Særlig gjelder dette for oss som har jobbet med frivillig barne- og ungdomsarbeid.  Det ligger en del folk i grøfta rundt om på grunn av frivilliges selvoppofrende, men akk så skadelige, innsats. Og det bør det snakkes mer om.

    Men de som uten sammenlikning har vært mest utsatt for frivillighet av ymse valør opp gjennom tidene er afrikanere. Her er en historie om det:

    Jeg var innom  Streetwires, en av Isandis leverandører i Cape Town, her om dagen. Lauren heter den eksport-ansvarlige der, og vi har kjent hverandre i mange år. Over en kopp kaffe snakket vi om løst og fast, blant annet et hjertesukk fra Lauren om alt byråkrati og utgifter og merarbeid som følger med å være medlem av World Fair Trade Organization. (og altså –dette er rettferdighetsversjonen i 2 ord, ikke til å forveksle med ettordsrettferdigheten som heter fairtrade. To vidt forskjellige ting,: Fairtrade – da er produktet rettferdig, Fair Trade – da er organisasjonen og menneskene rettferdige. Jepp, jepp – ikke enkelt. )

    Lauren vet godt om min skepsis til Fair Trade, så den var jo bare å gjenta – at Streetwires trengte i hvert fall ikke være med i en organisasjon som krever medlemsavgift og utfylling av vanskelige skjemaer – for at jeg skal synes de er mer verdige å handle med, mer verdige mine penger. For meg er dette passlovene på nytt – folk fra township’ene slapp bare inn i de rike områdene dersom de hadde papirene sine i orden. Og det var folka i de rike områdene som bestemte hva som skulle stå i de godkjente papirene.

    Jeg skjønner ikke hvorfor dere finner dere i det, sa jeg til Lauren. Denne ovenfra og ned holdningen. Dette godhetsregimet – dette med at vi vestlige vil dere så vel, og derfor bestemmer vi at dersom dere bare er gode og snille nok, så skal vi også muligens kjøpe noe av dere.

    Det er markedsføring, svarte Lauren. Vi får en del kunder på dette. Folk og butikker og organisasjoner som er opptatt av dette med Fair Trade. Men det krever som sagt sine akademiske ferdigheter, for de skjemaene er ikke enkle å fylle ut. I tillegg til at det koster penger å være medlem. Så det er liksom del av markedsføringsutgiftene.

    Ja, nettopp, sa jeg. Nettopp derfor, med slike rigide systemer så når Fair Trade aldri de mest marginaliserte produsentene. Vondeling og Rietbron, for eksempel,  disse små håndverksgruppene i Karoo, kommer aldri, aldri til  å kunne smykke seg med et merke om at de er rettferdige. Ikke har de råd til hva et slik merke koster, og ikke har de akademiske ressurser til å få dette til.

    Men jeg skjønner, fortsatte jeg, at Fair Trade kan fungere som markedsføring for Streetwires, som er en relativ stor og veletablert håndverksbedrift, der folk i administrasjonen har utdannelse. Og jeg skjønner at det er et marked for produkter med Fair Trade-merkelapp . Men jeg skjønner virkelig ikke hvorfor dere finner dere i at dere må bevise at dere er rettferdige og snille og greie.  Som om flertallet av afrikanske håndverksbedrifter egentlig er det motsatte. Det opprettholder jo bare systemene med hvem som vet best og er snille, og hvem som bør være takknemlige.

    Ja, apropos det, sa Lauren. Vi hadde besøk her om dagen av en gruppe med svenske ungdommer, pluss noen mer tilårskomne, som hadde booket seg inn for en guidet tur. (Streetwires ligger  midt i Cape Town sentrum og er internasjonalt kjent for ståltrådkunsten sin, og denne kombinasjonen gjør at de tilbyr guidede turer i produksjonen – ikke så ulikt andre håndverksbedrifter rundt om i verden). 

    Vi har jo et fast opplegg for disse turene, ganske så innkjørt. Men det viste seg at svenskene hadde egne planer. Plutselig begynte de å synge noe voldsomt og flerstemt.  Uten forvarsel. Og ikke nok med det. De begynte å danse også. Og tromme på bordet. Afrikanske sanger, må vite.  Lurer på om det var fra Lion King? Med en veldig intens dansing. Det var umulig for folka våre å jobbe – og det er ikke uproblematisk, kjempemye å gjøre for tida med deadlines for julebestillinger, flya ut av Cape Town går jo når de går, og rekker vi ikke å levere i tide, så mister vi hele bestillingen. Men disse svenskene og sangen deres brakte jo med seg et visst lydnivå, direkte sjenerende, må man vel kunne si – og folka våre kunne jo ikke unngå å ikke se på disse voldsomme bevegelsene som utspant seg rett foran dem. Men de oppførte seg jo høflig og klappet og smilte med – mens de kommenterte på Xhosa at dette var et skikkelig freakshow.

    Jeg vet ikke hva svenskene trodde – at vi skulle bli veldig glade for at de sang og danset afrikanske sanger for oss i arbeidstiden, sånn helt uten å spørre om det passet? Som om vi ikke hadde annet å gjøre. Som om vår arbeidsdag ikke var viktig nok. Det var sikkert et eller annet kor på tur – og det er jo helt flott, det. Men det som var frivillig for dem ble jo vår tvang.

    ____________________________________________________

    Det viste seg at en av Streetwires sine ansatte hadde filmet dette opptrinnet på mobilen, og de har lagt det ut på Facebooksida – sjekk her.

    SW-svenskedans