Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Kategori: Vi og dem – og midt i mellom

  • Om frivillighet

    Vår nye kulturminister, Torhild Widvey, slår et slag for frivilligheten. I et intervju med Aftenposten sier hun at frivilligheten skal få bedre kår når hun bestemmer – hun har nemlig selv vært frivillig hele sitt liv. Dessuten er hun rik, men har jobbet hardt for hver eneste krone, og hun har også utrolig gode samtaler med Gud når hun sykler.

    Alt i følge Aftenposten.

    Det er litt uklart om hvorvidt Aftenposten hadde sjekket med Gud og bedt ham gi sin vurdering av samtalene, men ok –  det er ikke sikkert det er nødvendig. For Torhild har nemlig et uproblematisk forhold til det å tro, står det.

    Samme dag som jeg leste intervjuet med kulturministeren hentet jeg en pakke på Posten. Den var fra Namibia. Det har seg slik at Isandi samarbeider med en gruppe damer nord i Namibia, som broderer motiver fra livet på den namibiske landsbygda. Mønstrene skaper de selv, og broderiene er fantastiske skildringer av lokalsamfunnet og livet som leves der.

    Pakken som kom i Posten denne lørdagen inneholdt 40 stoffstykker, hver på 30×30 cm, fulle av broderier i vakre avstemte grønnfarger. Fortsatt er jeg ikke ferdig med å lese historiene i broderiene, og man blir egentlig aldri ferdig med å tolke dem.

    Maria, Justine, Salinda og Marcella  tjener sårt tiltrengte penger gjennom å brodere disse stoffstykkene. Akkurat som kulturministeren har de jobbet hardt for hver eneste krone. Men i motsetning til henne har de forblitt fattige.

    I alle årene jeg har samarbeidet med Maria, Justine, Salinda og Marcella har det vært et tilbakevendende problem at de får altfor lite betalt for broderiene sine. Og løsningen på det problemet er ikke bare å betale mer, da hadde det vært enkelt. Det viser seg at det er umulig å finne en relevant timepris, fordi de aldri egentlig kan sitte stille en hel dag og brodere – det må hentes vann og ved, kokes mat, unger må passes, klær må vaskes – så ingen kan egentlig svare på hvor lang tid det tar å brodere 30×30 cm. Men akkurat det hadde vi nok kunne løse på et vis – med det vanskeligste med å prisfastsette broderiene er at det handler ikke om hvor lang tid det tar å brodere, det handler om hva de vil uttrykke. Hvis jeg for eksempel spør om de ikke kan brodere litt mindre pr stoffstykke, for dermed å kunne bli ferdig fortere, og sånn sett få bedre betalt – så er svaret at det går ikke. Det handler ikke om tid, det handler om en historie de vil fortelle. Og det må ta den tid det tar.

    Så vi ender på en slag pris per stoffstykke, og damene er fornøyde, fordi det er mer enn hva andre betaler. Men sannheten er at det er altfor dårlig betalt.

    Men penger er tydelig ikke den eneste motivasjonen for å brodere. De har en viktig historie de vil fortelle, og den får de fortalt gjennom å brodere. De uttrykker, kommenterer, bearbeider og formidler –  sorg, glede, opplevelser, drømmer.  Disse broderiene er deres genuine kulturuttrykk. Og derfor broderer de mer enn hva de kan få betalt for. De jobber frivillig.

    Jeg tror at damene nord i Namibia forstår dybden i begrepet frivillighet bedre enn vår kulturminister, som ”irriterer seg over frivillighet som supplement til det offentlige ” og mener at tvert imot –”frivillighet skaper ”bæring” i samfunnet.”

    Sånt kan bare en med snever kulturforståelse og innsikt uttrykke seg.

    For ja, nettopp – i fraværet av en stat som alltid har sviktet slike som dem, en stat som kan sørge for jobb, hus, utdannelse, helsevesen og sosial trygghet, så betyr frivilligheten alt for de fire namibiske damene. Den opprettholder deres verdighet, rett og slett.

    Men den opprettholder samtidig deres fattigdom.

    Det er essensen av hva som skjer når frivillighet ikke lenger er supplement til det offentlige.

  • Om #KjoleForSkole, nordmenn i Kongo og Aftenposten

    Det er jo godt over en uke siden nå – #KjoleForSkole-aksjonen – der innsamlede kjoler ble auksjonert bort med det formål å bygge en jenteskole i Kenya. Og Erna Solbergs kjole innbrakte mest – kr. 10.000,-.  Og @høyre tvitret: «Den kommende statsministeren har støtte fra mange hold. Rekord under kjoleaksjon.»

    Også jeg som trodde at man støttet fattige jenter i Kenya. Ikke den kommende statsministeren.

    Selv har jeg ikke tenkt å tvitre, men skriver i stedet: «Den kommende statsministeren viser foruroligende liten forståelse for bistand. Hadde hun forstått noe, så hadde hun ikke donert kjole.» (det var 135 tegn)

    Og det vi alle selvfølgelig lurer på, er hvorfor kjolen til Siv ikke var med i auksjonen.

    Jeg leser på nettsiden til #KjoleForSkole at når auksjonen avsluttes om litt, så overføres alle penger til organisasjonen Cigiit Manyatta. Det er jo litt uklart hvor mye penger som trenges for å bygge en skole, og er det egentlig en skole som skal bygges, og hvor er egentlig Wamba – hva med et kart, #KjoleForSkole?  Og hvem er disse få utvalgte jentene som skal gå der, og hvorfor nettopp dem, og hvordan skal det hele driftes, og skal nordmennene virkelig bygge alt dette i juleferien, og det mangler da fortsatt noen millioner – men pytt,pytt – det viktigste er #KjoleForSkoles eget slagord:  «Gjør en forskjell!»

    Og jeg tenker på en afrikansk venns hjertesukk om at det slitsomt nok å være fattig, men enda mer slitsomt å bli utsatt for alle disse som skal hjelpe deg. Og jeg tenker også på en annen venns underfundige ord om at det ikke er de late her i verden som har skylda for alle problemene.

    Det er jo også godt over en uke siden vi har hørt noe om nytt om arbeidet med å få Joshua French ut av Kongo. I forbindelse med det tragiske dødsfallet til Tjostolv Moland var det massiv medieoppmerksomhet rundt alt som har skjedd og ikke skjedd i forbindelse med arbeidet med å få de to dømte nordmennene hjem til Norge. Jeg prøvde å følge med i mediedebatten da den stod på som verst nå på sensommeren, og å følge med innbefatter også å følge med i kommentarfeltene. De var særs aktive. Og gjennomgangstonen var at nå må nordmenn selv dra ned og ordne opp i sakene, trekke ut bistandsmillioner, og slå hardt i bordet. Og at problemet  kun var særs inkompetente Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre som egentlig ikke ville få nordmennene ut – for på en eller annen måte var det en sammenheng mellom dette og at Jens og Jonas flyr business class når de er på jobb. For det kan da ikke være så vanskelig å ordne opp i Kongo, hvis man vil, og Tjostolv og Joshua var jo bare to nordmenn som gjerne ville hjelpe Kongo. Gjøre en forskjell, for å si det sånn.  Opptil flere i kommentarfeltene tilbød seg selv å dra ned, mange hadde militær erfaring de mente ville komme til nytte i en befrielsesaksjon. Flere hadde også gode generelle råd til landet Kongo, om hva myndighetene burde gjøre for å få skikk på landet. Kommentarene stod på ingen måte tilbake for advokat Morten Furuholmens merkelige innlegg på nrk.no om at han blant annet hadde vært korrekt antrukket i Kisangani.

    #KjoleForSkole oppstod i sommer –  i juli, var det vel. Samme måned skrev Aftenposten nok en artikkelserie om mislykket norsk bistand til Tanzania. Det var egentlig ikke om Tanzania – det var en artikkel om at UD hadde gransket bistandsprosjekter og funnet ut at av 309 innvarslede prosjekter der det var mistanke om korrupsjon og underslag, så fant man at dette stemte i 150 av dem. Aftenpostens overskrift var litt tendensiøs, for å si det forsiktig, for den fikk deg til å tro at det var vilkårlige 309 prosjekter som var gransket. Og det var det jo ikke. Men det skal jeg la ligge her – for det var illustrasjonsbildet med undertekst jeg hang meg opp i. For det bildet har Aftenposten brukt før. I 2011. Da hadde avisen en bredt anlagt reportasje om mislykket bistand til Tanzania. Og der dukket samme bilde opp – med undertekst: «De norskfinansierte patruljebåtene på Mafia Island er havnet på felgen etter at Norge trakk seg ut.» I 2013-versjonen står det: «To patruljebåter, finansiert av norske bistandspenger, står uvirksomme på Mafia Island i Tanzania. Båtene og bygningene omkring skulle inngå i en marin naturpark, der man drev bærekraftig fiske og utviklet alternative arbeidsplasser. Dynamittfisket avtok. Korallrevene og fiskebestanden fikk bedre livsvilkår. Men de alternative arbeidsplassene uteble i stor grad. Og nå sprenges det igjen. På prosjektet ble det avdekket omfattende korrupsjon.»

    Jeg mistenker at Aftenposten ikke har undersøkt hva som har skjedd med båtene siden de var der i 2011. For de er ikke uvirksomme. De er i bruk, nemlig. De brukes i Tanzanias oljevernberedskap, de skal trekke oljelenser ut i sjøen, i tilfelle utslipp. Men Aftenposten har regnet med at når de ikke var i bruk i 2011, så er de sikkert ikke i bruk i dag heller.

    Aftenposten-journalistene har gjort akkurat det samme som #KjoleForSkole og alle forståsegpå’erne i Kongo-saken: De tror at Afrika sitter helt stille og at ingenting skjer, så sant ikke vi kommer og ordner opp.

    Og i bistandskretser gremmes man. Med rette. Men sannheten er at det er bistandsmiljøenes egen feil at det er blitt sånn. Bildet av det passive Afrika er skapt av bistandsmiljøene, og når alt kommer til alt tror jeg ikke at de er så veldig interessert i å endre det bildet. Det ligger nemlig penger i nordmenns behov for å gjøre en forskjell.

    Og hvem som helst kan skrive og mene og styre i vei. Ingen sjekker sannhetsgehalten i historiene om det passive Afrika.

  • En hyllest til motet

    Det var altså Steve Bikos liv og tanker, som jeg de siste månedene har lest meg opp på. For meg var det helt ukjent at bare noen dager etter den fatale veisperringen som politiet satt opp 18. august 1977, den som førte til at Steve Biko ble torturert ihjel, så skulle han ha dratt til Botswana for å møte ANCs leder Oliver Tambo. Hensikten med møtet var å ta et første skritt, for å se om det var mulig med et samarbeid mellom BC-bevegelsen og ANC. Det var en annen person som også skulle ha vært på det møtet i Botswana, og det var Oluf Palme. Sosialdemokratene hadde tapt valget i 1976, og Palme var ikke lenger statsminister. Dette gjorde at han kunne bruke tid på det som vel antakelig lå hans hjerte nærmest –  internasjonal solidaritetskamp – og han var allerede kjent som en aktiv apartheid-motstander som sympatiserte med ANC. Det var ikke så mange av dem i den vestlige verden på 70-tallet.

    Nå har det seg sånn at jeg den siste måneden opp til flere ganger har sett en fantastisk bra svensk dokumentar om Oluf Palme. (takk for den, Are!) Dokumentaren gir et unikt tidsbilde av Sverige, særlig på 60,70 og 80-tallet, fram til Oluf Palme ble drept på åpen gate i Stockholm. Og det er mye som kan overføres til norske forhold. Dokumentaren har for meg vært en «oppvarmer» til     krimserien «Palme – en pilegrims død», som jeg skjønner at skal begynne å gå på NRK i kveld. Se den! Men dokumentaren bør du også se –  den har vel allerede gått på NRK?

    Det er en kostelig scene i den dokumentaren. Vi er i 1968, og studentopprøret har nådd Stockholm. Palme er på den tiden utdanningsminister. Studentene har gått til det skritt å okkupere Studentersamfunnet,og krever at Palme skal komme å snakke med dem.

    Og Palme drar ned til studentene. Det er smekkfullt i salen. Og studentlederne har allerede satt tonen ved å erklære: » Vi är förbannad på hela skiten. Hvem faen vil anpassa sig??» Palme får så mikrofonen og sier rolig: «Jeg hører dere har okkupert deres eget hus».

    Det blir deretter litt fram og tilbake om «samhället» og «demokrati», men lufta er liksom gått litt ut av studentene. Det er kanskje ikke så heltemodig og revolusjonært når alt kommer til alt, å okkupere sitt eget hus.

    Og etterpå skal studentene ned og solidarisere seg med noen fabrikkarbeidere – og de marsjerer taktfast av gårde i tog. Men stopper lydig underveis på rødt lys.

    Kronikken om Utenforskap ble ikke trykket i Vårt Land, men den kom på vg.no, som selvfølgelig har gjort at den har nådd mange flere. Umiddelbart tenkte jeg at nå blir det et salig styr med usaklige kommentarer og harselering med Kirka. Men det har det ikke blitt. Riktignok er det blitt en liten debatt som drives helt av seg selv om litt sånn religion i sin alminnelighet, helt fristilt fra kronikken. Men folk har vært nyanserte, skrevet at Den Norske Kirke er vel som alle arbeidsplasser, litt av og på med dagsformen er vi jo alle, og at det er så trist at sånt skjer, og at det må da være mulig å lage rutiner så det ikke gjentar seg? Noen har skrevet om vonde opplevelser med Kirka, men andre har skrevet om gode opplevelser, selv om de selv ikke oppfatter seg som «innafor». Men det som har gjort mest inntrykk på meg, er kommentarer og reaksjoner, både på kronikken og på «Den grå fargen», (se der, ja – der kom den igjen.), fra folk som har Den Norske Kirke som arbeidsplass. De ber om unnskyldning, de uttrykker medfølelse og sympati. De trengte ikke å gjøre det. Men de har gjort det, og det har gjort stort inntrykk.

    I morges har jeg lest i sørafrikanske medier et åpent brev fra to lærere i den offentlige skolen som ber om lønn. De har ikke blitt betalt på over et halvt år. De jobber i Eastern Cape, den regionen som på alle plan er verst stilt i Sør-Afrika. Også når det gjelder udugelige administratorer og en korrupt regionsregjering. Og er en region med mange dårlige lærere, det er ikke til å underslå. Og mange lærere som aldri underviser fordi de er mest opptatt av å streike, eller å være på seminar. Den offentlige skolen i Eastern Cape er i fullstendig krise.  Over 400 skoler i regionen har ikke en gang et hus, langt mindre stoler og pulter, selv om det i prinsippet ikke står om penger. Det hagler med spydige kommentarer på nettet til disse to lærerne. Av type: «Visste ikke at lærere i Eastern Cape kunne skrive? Har de skrevet dette i arbeidstida? De har sikkert stemt ANC, de har seg sjøl å takke». Jeg synes disse lærerne er modige, for det de også skriver er at det er ingenting de ønsker mer enn å kunne fortsette å undervise i den offentlige skolen i Eastern Cape.

    Det er de færreste som er en Biko eller Palme. De fleste av oss, vi driver også og okkuperer våre egne hus. Vi holder oss innenfor systemet. Vi stopper på rødt lys.

    Jeg synes faktisk at det er flott.

    Så dette er en hilsen til alle som står på i sine jobber og i sine lokalmiljøer, selv om «systemet» virker lammende og er full av feil og mangler, og målet noen ganger mistes av syne, og motbakkene er mange. Fordi du vet at det betyr noe for noen at nettopp du er der. Og en spesiell hilsen til alle prester som på søndag skal holde nok en preken til de få som møter opp, og til alle ansatte i Den Norske Kirke som til uka skal møte mennesker som har opplevd meningsløs død og smerte, og til alle som skal møte mennesker som trenger så sårt å bli sett.

    Eller som en annen svenske, Michael Wiehe, skriver:

    Här är en sång till modet
    Den är till alla dom
    som vågar tro på morgondan
    fast natten är så lång

  • Kjære supermodell Aleksandra

    Noen anbefalte meg å lese Dagbladets artikkel – «Aleksandra Ørbeck-Nilssen er supermodell og administrerende direktør»  med undertittel: «Designer skjerf for å finansiere reservatet hun driver i Namibia» –  og noen lurte på hva jeg mente om den. Artikkelen, altså. Og jeg mener vel litt om den, og derfor skriver jeg til deg nå.

    Jeg titulerer deg som «supermodell Aleksandra», det er jo på en måte samme triks som Dagblad-journalisten benytter seg av – «supermodell» selger. Nå har jeg en bare liten blogg, men det er rart med det, selv om man trives med å ha en liten blogg, så er man allikevel opptatt av å ha en litt fengende overskrift.

    Så du får ha meg unnskyldt at jeg benytter meg av Dagblad-trikset.

    Jeg har lest om arbeidet ditt i Namibia –  et land jeg kjenner nokså godt – og jeg synes det er veldig flott med ditt engasjement, stå-på-vilje, idealisme – og ikke minst, at du tenker ut av boksen. Og så kjenner jeg en del folk som også har lest artikkelen og som himler med øynene – og for å være ærlig: Jeg gjør det samme. Men muligens ikke av samme grunn – noen vil si at du er ekstremt naiv, at du forfekter forenklede løsninger på kompliserte utfordringer, og at denne blandingen mellom glamour og fascinasjon for naturfolk og kattedyr i bokstavelig talt skjønn forening ikke er noe annet enn en ego-trip. Jeg på min side himler med øynene først og fremst fordi du rett og slett må ha blitt utsatt for en forferdelig dårlig journalist. Og det er ikke din skyld.

    Det er ikke din skyld at journalisten hverken kan noe om  San-folket og deres historie, og tydeligvis ikke noe særlig om Namibia, heller. Men som du og jeg vet, så er jo Namibia et kjempeland, sånn arealmessig, faktisk like stort som Tyskland og Frankrike tilsammen. Så det å skrive at du skal starte «et naturreservat i Namibia» er omtrent som å skrive «et naturreservat et sted i Europa» – og det synes vi jo ville være litt upresist – ja, til og med useriøst.

    Og det er jo ikke din skyld at journalisten ikke nevner at Namibia er et foregangsland når det gjelder natur-reservater og vern, og at landet fikk nasjonalparker lenge før Norge, og at neste 20% av landets areal er naturreservater, enten privat eller offentlig.

    Og det er heller ikke din skyld at journalisten skriver som om det er kun du som driver på i Namibia, med San-folk og naturvern, slik at Namibia selv bare framstår som en bakgrunnskulisse.

    Jeg vet hvordan det er – skal noe fra Afrika ha noe journalistisk interesse i Norge så må det norske understrekes og framheves. Det gjør nesten alle journalister – det er vel en eller annen vedtatt sannhet om at nordmenn liker best å lese om andre nordmenn. Men derfor tror jo mange nordmenn at det ikke foregår noe i Afrika, at det er ingen i Afrika som selv driver gode og egen-initierte prosjekter, bekjemper fattigdom, jobber for de marginaliserte og utstøtte, er opptatt av naturbevaring og bærekraft.

    Men både du og jeg vet at det er bare tull, og både du og jeg vet at den norske innsatsen er minimal sammenliknet med hva afrikanere selv gjør for å skape en bedre framtid på sitt kontinent. Og ikke bare for Afrika, veldig mange afrikanere har også et globalt perspektiv i det lokale idealistiske arbeidet de driver. Du og jeg vet dette.

    Det er jo derfor ikke din skyld at journalisten ikke har nevnt  Omba Arts Trust, Pambili Young Designers, Hui-a Khoe, Namibia Nature Foundation, Africat Foundation, – noen eksempler på lokale namibiske organisasjoner som jobber uutrettelig og har gjort det i mange år, for samme gode formål som du engasjerer deg i. Du kjenner jo helt sikkert til alle disse, kanskje du til og med har noe samarbeid med dem.

    Og så skal jeg hilse fra noen i Namibia- de hadde også fått høre om artikkelen, jeg tror noen har oversatt den. Namibia og Norge har jo relasjoner fra langt tilbake, fra frigjøringskampen og seinere med utveksling og samarbeid av ymse slag. Og vi er begge små land i folketall, så det er mange som følger med når det er noe norsk-namibisk i media, her som der. Disse i Namibia er svært imponert over at du snakker et av Khoisan-språkene flytende. Og det etter bare 3 år. Det er første gang i historien de har hørt om noe sånt, du må jo være et lingvistisk talent i særklasse, og de håper du kan komme til Windhoek og holde et foredrag ved anledning. Mye de lurer på angående Khoisan-språket og som de håper du kan gi dem svar på!! Jeg må innrømme at jeg har hintet om at det kan være journalisten, dette også. At du kanskje kan noen klikke-lyder og er interessert i språket, men at det ikke er det samme som å «beherske språket til fulle», som det står i artikkelen.

    Jeg vet ikke om jeg er enig med deg i dette du beskriver med de to separate verdenene, den som vi lever i, og den som San-folkene du kjenner, lever i. For du legger som et premiss, dersom jeg forstår deg rett, at vår verden skal og må kunne utvikle seg, de andres ikke. Men det er kanskje ikke det du mener, for det kan jo være journalisten, det og.

    Du uttrykker stor respekt og beundring for San-folket. Vi er enige der. Og fordi det nettopp er San-folket det handler om – urbefolkningen som har overlevd, trass i alt – så synes jeg at du skal vise skjerfet ditt til Kasopi, San-kvinnen som er motiv på skjerfet som i høst skal selges i Norge. For den gamle kvinnen har så mye livserfaring og visdom, så hun vil forstå hva dette skjerfet går ut på, hva ideen din med dette er. Så det at du viser henne skjerfet, er ikke noe trussel mot hennes identitet. (og så regner jeg med at hun får en royalty – Omba Arts Trust er foregangsorganisasjon når det gjelder å etablere royalties-systemer for San-relatert kultur og kunst. De hjelper deg helt sikkert, dersom du trenger noen råd. Men du har helt sikkert tenkt på dette allerede, og så glemte journalisten å spørre.)

    Du vet, noe av det dummeste den hvite mann har gjort i Afrika var å tenke på vegne av afrikanere og bestemme hva afrikanere kan ha og ikke kan ha, hva de kan bli og ikke kan bli. Og den tendensen fortsetter vi vestlige med den dag i dag, særlig i hjelpearbeid. Det er ikke så lenge siden jeg opplevde i nettopp Namibia at ei norsk ung jente som jobbet som frivillig på et hjelpeprosjekt og var for første gang i Afrika – at hun omtalte en kvinne i prosjektet, som var på alder med hennes egen bestemor – som «my special little friend» – og for å understreke dette klappet hun den eldre damen på hodet, som om hun var et barn. Og damen var en av sjefene i prosjektet. Dette er et outrert eksempel – men et eller annet sted har den unge norske jenta lært denne holdningen, før hun kom til Afrika. At afrikanere er barn, og at vi er de voksne. Og den holdningen må vi bekjempe. Du snakker ikke sånn om Kasopi, langt der i fra. Men når man har en journalist som tydeligvis ikke er klar over dette med patronisering av afrikanere og hvor uendelig mye elendighet det har brakt – og bringer – med seg, så må man være ekstra på vakt.

    Og dersom du leser dette, så er det fint om du sender det til journalisten. Og hils henne fra meg og spør om hva hun har tenkt å gjøre med sin kunnskapsløshet.

    Eller – jeg kan jo gjøre det selv. Ja, jeg gjør det. In due time.

    Og helt til slutt: Lykke til videre, Aleksandra! Og 2 råd på veien: Vis fram det flotte skjerfet til Kasopi. Og sørg for at du får en bedre journalist neste gang.

  • Tragedien i Marikana

    Jeg var i Sør-Afrika i forrige uke, en omvei hjem til Oslo fra Dar es Salaam. I forrige uke gjennomlevde Sør-Afrika sin voldeligste uke siden apartheidtiden, med sammenstøt mellom politi og streikende arbeidere ved selskapet Lonmins platinum-gruver i Marikana, nordvest i landet. Dette er svært traumatisk for Sør-Afrika – ubearbeidede sår fra apartheidtiden kom brått til overflaten igjen, og som en kommentator skrev: Ja, vi hadde vår sannhets- og forsoningskommisjon. Den gav oss mye sannhet, litt forsoning, men ingen leging – no healing. We are still a wounded people.  Avisene var og er fulle av artikler og kommentarer og analyser, og alle jeg møtte snakket om dette. Nåja, ikke alle. Jeg var hos noen venner på fredag, dagen etter massakeren. Der i huset hadde ikke fruen fått med seg hendelsene – hun har mer enn nok i hverdagen med sine barn og sine makroner. Så da snakket vi om det i stedet. Barn og makroner. (Ikke så ulikt en del norske damer jeg kjenner, og dette er ikke en fordømmelse av sørafrikanske husmødre. Men jeg bare gjentar: Hvite damer gjør seg selv irrelevante)

    Nå vel. Hendelsene i Lonmin-gruvene har blitt behørlig omtalt i verdenspressen, og selvfølgelig også i norsk media, med tilhørende reaksjoner. En har vært at Oljefondet burde trekke seg ut av Lonmin, på grunn av de elendige arbeidsforholdene for gruvearbeiderne. Det kan godt hende at Oljefondet bør det – men for å ta den argumentasjonen litt videre:  Mener man dette på fullt alvor, så bør man egentlig trekke seg ut av all økonomisk samhandling med Sør-Afrika. Inklusive feltet jeg er involvert i, altså handel med håndverk.

    For dette er den økonomiske realiteten i Sør-Afrika: 2 parallelle økonomier, der flesteparten av landets befolkning tilhører den økonomien der lønningene er noen tusen i måneden, toppen. Og en økonomi for de få, der lønningene er som i det vestlige Europa – men der den effektive levestandarden er mye høyere, fordi man gjør seg i stor grad bruk av tjenestene som de i den fattige økonomien leverer. Og vil ikke de fattige levere eller begynner å bli plagsomt kravstore, så skaffer man andre fattige. Det er nok å ta av på det afrikanske kontinentet, for å si det sånn.

    Og gruvearbeiderne er blant de fattige som leverer. 28.000 jobber i platinum-gruvene til Lonmin. De tjener 4.000 Rand i måneden, (ca 3.000 kroner) – men ønsker seg 12.500, (ca 9.200 kroner.) Og derfor streiker de. Hvor de har fått 12.500 fra, vet jeg ikke – og de aller fleste vil vel si at det var et urealistisk tall. Men det er jo sannelig også 4.000, og hvor bedriftsledelsen har fått sitt 4000-tall fra som en rimelig betaling, kan man jo også lure på. TIl opplysning: Lonmin omsatte for 2 milliarder USD i fjor. Man skulle jo derfor tro at det på et eller annet vis var mulig å gi de 28.000 ansatte under bakken noe mer enn Nok 3.000 i måneden. (Jeg har regna litt på det – lønnsutgiftene, utenom sjefsnivået, blir vel da kanskje omtrent 200 mill USD i året, en sånn 10% av omsetningen.) Gruveindustrien er motoren i den sørafrikanske økonomien – litt som vår olje. Det er ikke akkurat en konkurranseutsatt sektor vi snakker om, for verden vil ha de edle metallene fra Sør-Afrika – landet har for eksempel 80% av verdens platinum-forekomster. Sånn sett skulle man tro at det var mulig for gruvearbeiderne å få bedre lønn – jamfør argumentene vi hører her i Norge om hvorfor oljearbeiderne kan ha så høye lønninger.  Men når det fortsatt kan holdes så lave lønninger i kritiske sektorer, så er det som før nevnt fordi man har nok folk å ta av. Vil ikke arbeiderne ha den lønna de får, så står det kø av folk som venter på muligheten til å få en jobb. Litt penger er selvfølgelig bedre enn ingen penger.

    Gruvearbeiderne har fagforeninger som jobber for saka si, som det seg sømmer i et demokrati. Problemet er at ledelsen i den mektige fagforeningen NUM (National Union of Mineworkes) har mer enn nok med maktkampen som pågår innad i ANC. Og egentlig har vel NUM vært mest opptatt av makt og posisjoner innad i ANC-regjeringen i mange år – og derfor har det kunnet vokse fram alternative og til dels populistiske fagforeninger – som AMCU -Association of Mineworkers and Construction Union. (det er de som får skylda for å ha plantet ideen om 12.500-kravet) Tidlig i forrige uke leste vi om streiker, uroligheter og drap ved Marikana-gruvene, og da ble det hele forklart med at det dreide seg om rivalisering mellom disse to fagforeningene, og ledelsen i Lonmin hadde ikke til hensikt å gripe inn, for dette måtte fagforeningene ordne opp i sjøl. Det ble heller ikke blåst så veldig opp i mediene at det allerede før torsdagens massakre hadde blitt drept 10 mennesker pga urolighetene, tildels svært bestialske drap, blant annet var 2 politimenn bokstavelig talt hakket til døde. Men både fagforeningene og gruveledelsen toet sine hender fortsatt, og regjeringen grep ikke inn. I stedet skjøv alle med makt og myndighet politiet foran seg, et politi som egentlig ikke har forandret operasjons- og reaksjonsmåte siden den gangen Sør-Afrika var en totalitær stat.

    Og så kom det fatale sammenstøtet, nesten som lyn fra klar himmel, i hvertfall for alle de som hadde toet sine hender. Politiet hevder de skjøt i selvforsvar, mens gruvearbeiderne forteller andre versjoner.

    Løssalgsavisene i Sør-Afrika var fulle av det med én gang – beskrivelsen av  «The Third Force» som også skal ha vært tilstede under sammenstøtene. Jeg lurte på om når dette kom også til norske aviser – og i ettermiddag kom det i Aftenposten: » Trodde de var udødelige etter kjøp av naturmedisin». Hvis du ser på videoopptakene fra massakrene, så ser du at gruvearbeiderne går mot politiet med en tilsynelatende intens fryktløshet. Og dette er ingen «We shall overcome»-marsjering – dette er noe annet, de virker ruspåvirka, rett og slett. En sangoma – en heksedoktor – hadde kommet til de streikende arbeiderne og tilbudt dem muti – som Aftenposten feilaktig kaller naturmedisin, som om det gjaldt solhatt eller kamille-ekstrakt. Muti, slik det brukes i dagligtale i Sør-Afrika er noe helt annet: visst er det ulike miksturer av naturlige ingredienser, og som kan være ganske så harmløst – men like viktig er trolldom, ritualer og magi. Mange sørafrikanere tror på ulike former for muti. Det er ikke så rart – når stat og myndigheter og alt som skal være rasjonelt og rettferdig ikke gir deg beskyttelse, ikke gir deg jobb, hus, utdannelse, eller helse – hva har du igjen for å kunne fortsatt håpe på en bedre morgendag? Mirakler og magi – førstnevnte representert ved stadig sterkere lokale karismatiske kirker – sistnevnte ved sangomaene og deres muti. Konfrontert med dødsfallene, tross muti’en, så svarte en av gruvearbeiderne: Ja, det er takket være muti’en at det ikke døde fler. Det svaret sier alt om hvor sterk troen er på sangomaene.

    Og før du rister på hodet over hvor dumme og enfoldige disse gruvearbeiderne må være, som tror at å skjære seg i huden og smøre seg inn med noe mystisk avkok skal gjøre dem udødelige – så er det vel greitt å minne på at de fleste av oss kjenner vel noen som blir veldig høye og mørke og uovervinnelige når de bare får seg litt alkohol eller annen dop?  Og hva er egentlig anticellulite-kremer, slankepiller, puppeforstørrelser og botox, om ikke muti?

    Jeg satt og leste en kommentar om Marikana-hendelsene i en av avisene på flyet ut fra Johannesburg på søndag. Helt tilfeldig flyttet jeg blikket til artikkelen på neste side. Den handlet om at tidenes dyreste ferieleilighet på 700 kvm nå var ferdig i Clifton, rikmannsstrøket langs Atlanterhavskysten i Cape Town – noe som beviste at den globale resesjonen ikke hadde nådd dette markedssegmentet i Sør-Afrika. Endelig noen gode nyheter. Uendelig mange millioner var brukt på bygging og finish – blant annet kjøkken med skinn-dører, kunne vi lese. Og arkitekten delte visjonene bak bygget med oss lesere: Man skal føle naturens sterke elementer i dette huset, samtidig som eierne ikke skal mangle noe: offering a lifestyle which only the select few have the privilege of experiencing. Og kjøperne? Et Australia-basert par, to av mange hvite sørafrikanere som har emmigrert til Australia i frykt for hvordan det skulle bli når de svarte tok over. Men nå har hjemlengselen blitt for sterk. Og hvor har de fått pengene fra til 700 kvm ferieliv i Clifton? Jo, forrige generasjon bygde opp en kjempeformue under apartheidtida på å selge bleke-kremer til svarte damer. De solgte dem drømmen om å kunne bli hvit, og solgte dem samtidig skammen over å være svart. Det er en slags muti, det også.

    Og 700 kvadratmeter i Clifton er også en del av historien og bakteppet for hva som skjedde i Marikana.

    ________________________________________________________________________

    Lesere av Craftprat har kanskje fått med seg min forkjærlighet for Hugh Masekelas «Stimela» – som nettopp beskriver gruvearbeidernes liv. ALLE bør se versjonen fra Graceland-konserten i Harare i 2007.

    For noen måneder siden hørte jeg tilfeldigvis på sørafrikansk radio en for meg ukjent versjon av Stimela. Det var et nokså nytt live-opptak med Masekela, der han introduserte Stimela slik:

    This song is dedicated to all the people in the world working for lousy pay

    Ja, drapene på 42 gruve-arbeiderne og 2 politifolk i forrige uke handler om at i kampen om og fascinasjonen for makt, posisjon, penger og profitt har ANC, regjeringen, fagforeningene, næringslivet, media, sviktet folk flest. Det handler også om et samfunn som er gjennomsyret av voldsbruk, et politi som egentlig ikke har endret seg siden apartheid-tida, et utdanningssystem som ikke makter å gi unge svarte en relevant utdannelse, et samfunn der modernitet og tradisjon lever side om side og til dels i konflikt, et samfunn der de økonomiske skjevhetene bare øker.

    Men man kommer ikke utenom: Drapene handler om fattigfolk som fortsetter å levere tjenestene sine til spottpris. Og det er ikke bare et sørafrikansk problem.

  • Fear Of Missing Out – del 1

    Jeg ble kjent med en ny forkortelse denne uka: FOMO. Sørafrikanske Mail&Guardian refererte til en undersøkelse som viste at så mange som 60% av sørafrikanerne i alderen 15 – 50 år lider av FOMO. Fear Of Missing Out. Frykten for å gå glipp av noe.

    Og sosial medier får skylda for den nye folkelidelsen. FOMO gjør at man aldri er helt lykkelig, helt til stede, helt med. Man blir fortere irritabel, rastløs og engstelig. For kanskje man går glipp av noe. En fest, en kommentar, en nyhet. Kanskje man går glipp av selve livet.

    Oppdragsgiver til den sørafrikanske statistikken var legemiddelindustrien. Man ville finne ut hvorfor det er så markant økning i salg av energi-boostere, multivitamin-tilskudd og andre tilskudd som lover økt utholdenhet. Og årsaken var altså FOMO. For det å følge med på og være del av sosiale medier krever energi og evnen til å holde ut. Til stor glede for legemiddelindustrien. Nå kan vi altså krysse av på nok en ting som gjør sosiale medier dumt: Den griske legemiddelindustrien tjener på det. (mer…)