Var innom en av Isandis leverandører her om dagen – Lisa Firer. Hun holder til i en gammel industribygning, som er under renovasjon. Vi parkerte foran dette skiltet:
Selv hadde vi hverken vernebriller, støvmasker, øreklokker, arbeidshansker, vernesko eller hjelm. Langt mindre pistol.
Men er helt enig i budskapet:
Skyt ikke på arbeidsfolk
I går kom det en veldig rar pressemelding her i Sør-Afrika, utsendt av ANC Youth League, altså ungdomsrørsla til ANC. Budskap: De krever at Twitter stenges.
Intet mindre.
Og årsaken til dette nokså uvanlige kravet – fra, av alle ting, en ungdomsorganisasjon – er alle de uekte twitter-kontoene som bruker identiteten til ANCYLs leder Julius Malema.
Jeg skrev tidligere i år en liten «greitt å vite litt om»-sak om Julius Malema, med kallenavn Juju, som altså er en av Sør-Afrikas mektigste politikere. Med et usedvanlig friskt språk, dersom man skal se litt stort og raust på det – eller en usedvanlig farlig demagog, som vel er en litt mer presis beskrivelse.
Ta for eksempel sist helg – da kalte Juju – under påhør av tusener av tilhengere – lederen av opposisjonen, Helen Zille, for en kakerlakk som det sørafrikanske folk måtte bidra til å jage ut av kontorene. Å kalle noen for en kakerlakk i en afrikansk kontekst er IKKE bra – det var begrepet som ble brukt av hutuer om tutsier, før folkemordet i Rwanda brøt løs. Så det er et ladet begrep, mildest talt.
Men Juju bryr seg ikke om den slags. Han ble tidligere dømt av ANCs disiplinærkomite til å skulle gjennomføre et kurs i «selvbeherskelse og temperamentskontroll», men det kan se ut som om han har skulket det kurset. Juju fortsetter i kjent stil.
På slutten av mitt tidligere skriveri om Juju nevnte jeg at han hadde dukket opp på Twitter. Jeg synes det var veldig rare twitringer da jeg sjekket, noe om Jesus – men tenkte at den mannen sier jo så mye rart uansett.
Men altså – det skjønte jeg i går: Jeg ble lurt av en falsk Julius Malema. Men til min trøst: De som mener noe om den juridiske siden ved ANCYLs krav om å stenge de falske kontoene – eller helst Twitter i sin helhet – diskuterer nå seriøst at det ikke er så lett å skjønne forskjellen på hva som kan være en satirisk twittermelding fra en falsk Malema og en twittermelding fra ekte Malema.
Så slik går nu dagan.
Nå skulle man jo tro at ANCYL selv ville være på twitter og denslags, slik alle moderne politikere er. Om ikke for noe annet enn å ville ta grep selv. Og i det minste kunne man tenke at de ville ha litt kunnskap om hvordan sosiale medier fungerer. Men nei. De er ikke på Twitter, tror heller ikke de er på Facebook eller MXIt (Sør-Afrikas Facebook – svære greier, FB er veldig lillebror her.). Ikke resten av ANC, heller, for den saks skyld.
Og dette er det tristeste ved hele saken: Argumentet ANCYL bruker for hvorfor de ikke er på sosiale medier, er rett og slett: «Våre støttespillere bryr seg ikke om internett.»
Og «våre støttespillere» er unge, svarte, fattige arbeidsløse sørafrikanere. Og de er det mange av, og de øker i antall. Og de har ikke internett, nei – ikke sånn til daglig. Men at de ikke BRYR seg om internett?? Det er bare tull. It’s all about money and access.
Og gjennom holdninger og meninger som dette har Malemas ungdomsorganisasjon klart å gjøre bruk av sosiale medier til et spørsmål om etnisk opphav og rase. Eller for å bruke JuJus egne ord: Det er for folk med «white tendencies».
Og det er det tristeste med Sør-Afrika anno 2010. At rase fortsatt er premiss for enhver politisk og offentlig diskusjon. For den politiske og offentlige diskusjonen – den styrer Malema. Og hans sikreste kort er rasekortet – som jo mer han kjører på det, jo mer sant blir det, på et vis.
Og nå står altså twitter for tur. Og det er ustyrtelig komisk. Og veldig, veldig trist.
Jeg diskuterte her om dagen den angolanske musikksjangeren kuduro og sa vel noe sånt som at den opprinnelige kuduro’en har jo et klart punk-element i seg. Afrikansk punk, på et vis, foreslo jeg. Og fikk til svar at en slik tolkning var helt uinteressant. «And so what? Why should that be of any relevance?»
Jeg slapp heldigvis en påfølgende lekse om imperialistisk musikksyn, med Vestens selvsentrerte oppfatning av seg selv som universelle standard-settere og referanser. Selv om jeg selvfølgelig hadde fortjent en slik lekse. Og like selvfølgelig ville jeg hatt mine motsvar parat: Blant annet om at musikk oppleves veldig ofte relatert til hva man kjenner fra før, og det må da også en vestlig person få lov til, uten å bli beskyldt for å være imperalist. Men jeg tror han ikke gidder å befatte seg med emnet. It is so last year.
Oslo World Music Festival har nettopp startet, leser jeg på norske nettaviser. Det er jo en festival jeg er litt nysgjerrig på, så jeg har lest noen skriverier om den.
Blant annet NRK Lydverkets guide til hva man bør få med seg. Og det er blant annet Nuru Kane, som kan sammenliknes med Velvet Underground, Speeche Debelle heter en annen artist, og hun likner på både Lauryn Hill og Jamie T, mens Hindi Zahra er «ørkenens Patti Smith».
Neida. Nordmenn flest vet ikke noe om disse artistene, og man må relatere til noe Lydverkets lesere og lyttere kjenner. Mulig man må det.
Jada. Man måste jamföra.
Men jeg vet hva min venn vil si: «Western musical references are so irrelevant and last year. Can’t you just move on?»
Og så vil han gjespe.
Noen ganger er det greitt å få litt perspektiver. Bokstavelig og billedlig talt. Her er en liten sak som viser hvordan det har blitt bygget i deler av Luanda siden år 2000 og fram til i dag. Det er sånn informasjon man finner på Google Earth – det er bare å laste ned bilder – og så sette det hele sammen. Ikke gjort i en håndvendig, akkurat – men faktisk ganske interessant å kikke på, dersom man har sansen for kombinasjonen satelittbilder og utbyggingstempo i en av Afrikas hurtigst voksende økonomier. En smal interesse, må man vel kunne si – jeg innrømmer det.
(mer…)Hos Isandi i Oslo er nå den årlige leveransen av telysestaker i strutseegg i hus. I Vondeling jobber de på harde livet for å lage nok strutsefjær-engler til norske kunder. Og i dag har jeg vært i kontakt med Hui-a khoe-prosjektet i Kalahari-ørkenen angående smykker i strutseegg-paljetter, som vi planlegger å ta med i Isandi-kolleksjonen 2011. Så da tenkte jeg det kunne være på sin plass med litt strutserelaterte bilder.
I sommer kjørte vi fra Oslo til Trondheim, og stoppet på bensinstasjonen på venstre side like ved Dovre. Ikke Dovre-fjell, men stedet Dovre. Og der solgte man kassetter. Helt fantastisk. Det er veldig lenge siden jeg har sett kassetter til salgs på norske bensinstasjoner, og jeg ble derfor veldig nostalgisk. (mer…)
Craftprat 