En svingende engel i Volda – del 1

Her ser du en Swinging Angel fra Khumbulani Craft, som Isandi solgte i perioden 2004 – 2007, dvs i «Låve»-perioden. Khumbulani Craft organiserte håndverksgrupper i flere av de sørafrikanske provinsene, og Swinging Angel ble laget av en gruppe i Mpumalanga.
Det er Astrid som har sendt inn bildet, og engelen pryder veggen til hennes mor i Volda.

Swinging Angel har antakelig fått navnet sitt på grunn av perle-radene som beveger seg når de berøres – nærmest som dusker – og denne lille engelen fortjener flere historier. I første omgang har jeg skrevet to – her er den første:

London – South Africa

Sånn i ettertid kan man jo lure på hvorfor jeg synes det var helt naturlig å starte en butikk i Sorgenfrigata på Majorstua, veldig nært shopping-gata Bogstadveien (men ikke I Bogstadveien, og det lærte jeg seinere er hele forskjellen på å synes, og å ikke synes), der det utelukkende skulle selges gaver og interiør fra Afrika.

Med stort pågangsmot satte jeg ut skiltet: ‘Isandi – Design fra det sørlige Afrika.

Det var ingen kiosk-velter, for å si det sånn. Men, jeg åpnet altså butikk i Sorgenfrigata i år 2001 (etter først å ha vært i en kjeller i Trudvangveien), og jeg satte ut dette skiltet. 

Jeg vet hvorfor jeg tenkte at dette ville være liv laga. For mens Norge tok selvbevisstheten til et nytt nivå og synes at alt norsk var bra og best i kjølvannet av vinter-OL på Lillehammer, så bodde jeg i Namibia, langt unna idrettsøvelser som fordrer kombinasjonen av mye nedbør og minusgrader, og var påvirket av det som skjedde på den siden av kloden: Den fantastiske demokratiske vinden som blåste over det sørlige Afrika. Frigjøringen av Namibia, avskaffelsen av apartheid, løslatelsen av Nelson Mandela, allmenn stemmerett over hele regionen og Sør-Afrikas nye grunnlov. Og med demokratiet kom også en selvbevissthet og en kulturell oppblomstring av kreativitet, uttrykksformer og innovasjon, som selvfølgelig smittet over til håndverkssektoren. Det var en gullalder, rett og slett – som fant gjenklang i Thabo Mbekis ikoniske tale: ‘I am an African’ fra 1996, og som skapte begrepet ‘African Renaissance’.

Den selvbevisste vinden fra det sørlige Afrika ble vel knapt en litt flau bris der i Bogstadveien, og jeg gir ingen Bogstadvei-shoppere skylda for det.

Men vinden nådde andre steder også – London, for eksempel. Der var man også veldig begeistret for the African Renaissance, og satte i gang et svært amibisiøst design-og produktsamarbeid med et budsjett ingen har sett hverken før eller seinere. (Hvem som betalte for gildet, vet jeg ikke) LOSA kalte man det – London – South Africa. Ideen var som følger: Hvis vi sender de beste britiske designerne til Sør-Afrika, og de designer noe som de flinke sørafrikanske håndverkerne kan lage, og vi så selger disse designproduktene til Conran shop og andre eksklusvie interiørbutikker, så vil jo dette bli fantastisk for alle! Vi må få disse sørafrikanske håndverksproduktene ut av souvenir-segmentet, vi må lage noe som de med penger og god smak vil ha. Dette må da være African Renaissance på sitt beste!  Produkter designet av verdens beste designere i London, og laget av kvinner på landsbygda i Sør-Afrika. Du skal se vi får disse håndverkerne ut av fattigdom også. Hipp hurra for LOSA. 

Og til Sør-Afrika dro blant annet Tom Dixon, Jay Osgerby, Kate Blee, Nathalie Hambro og Julia Leakey, og satte i gang med produktutvikling på landsbygda. Tidlig i 2002 ble resultatet – The LOSA Collection – lansert i auksjonshuset Sotheby’s ærverdige lokaler i London. Intet mindre. Det var stinn brakke av betydningsfulle mennesker. Merkelig nok var jeg også på åpningen, av den enkle grunn at LOSA hadde inkludert én sør-afrikansk designer – eller rettere sagt, det var ingen designer – det var Monkeybiz, som jo hadde som kjennetegn at det nettopp ikke var noen designere involvert. 

Isandi hadde et nært samarbeid med Monkeybiz på den tida, og jeg dro for å treffe Monkeybiz sin gründer, keramikeren Barbara Jackson, og hennes partner Carrol Boyes, og også for å samle stoff til en liten promo-video vi skulle lage om Monkeybiz. Det var Barbara som ordnet at jeg ble invitert. Jeg ankom lokalet og fant to svært oppskjørtede venner. «Disse produktene har ingenting med Sør-Afrika å gjøre!» utbrøt Carrol. «Dette er så arrogant overfor all den kreativiteten og kunnskapen som finnes hos oss. Hvorfor er ingen sørafrikanske designere involvert?» Jeg var nok ikke like oppskjørtet som Barbara og Carrol, for jeg var ikke helt oppmerksom på problemstillingen, men produktene i LOSA-utstillingen gjorde heller ikke så veldig inntrykk på meg. Bortsett fra Monkeybiz, selvfølgelig – de skilte seg veldig ut med sin totale annerledeshet, og var egentlig en anti-tese til alt som LOSA skulle være. Jeg tror ikke så mange fikk med seg den ironien.

Men det var ett unntak: På et stort rundt bord var det noe utrolig vakkert som jeg nesten mistet pusten av: 50 lysholdere laget av strutseegg, alle med tente lys i. Jeg ble helt betatt. Og tenkte: Dette er noe for Isandis kunder!

De andre produktene var litt livløse, synes jeg. Og hva i all verden skulle man bruke Tom Dixons etasje-vase i telefontråd til, egentlig? Men for å få tak i strutseeggene så måtte jeg kjøpe inn mye annet fra kolleksjonen, for liksom å «telle med», og sånn havnet mesteparten av LOSA-kolleksjonen hos Isandi i Sorgenfrigata. De var heller ingen kiosk-veltere. Og det ble bare med den ene bestillingen – bortsett fra strutseeggene, da, som virkelig ble en Isandi-klassiker. 

Og det ble vel bare den ene LOSA-bestillingen for andre butikker også, for det ble rot med produksjon og levering. Det viste seg å ikke være noe bærekraft i prosjektet. Og alt man hadde oppnådd – bortsett fra å bruke mye penger – var å erte på seg hele håndverkssektoren i Sør-Afrika, ved å insistere på at det var folk utenfra som visste best hva som Sør-Afrika burde lage av håndverk, uten kjennskap til kulturen, til håndverkstradisjonene og til materialene. Dette var egentlig eurosentrisk sjåvinisme på sitt verste. Eller den klassiske historien om bruk av arbeidere i lavkostnadsland til produksjon, hvis man vil vinkle det slik. Selv om intensjonene sikkert var de aller beste.

Den sørafrikanske partneren for LOSA-samarbeidet var Khumbulani Craft, som var del av Siyazizisa Trust, en stor sørafrikansk NGO. Og da hele ståheien rundt LOSA hadde lagt seg, og alle var enige om at dette var vel egentlig nokså mislykka, så tenkte Isandi at det sitter jo noen håndverkere igjen her, som ikke har noe skyld i at noen mente at de hadde laget feil ting, og at de burde lage noe annet. Så vi ba om å få se hva Khumbulani Craft egentlig laget, når de ikke skulle drive med African Renaissance på høyt nivå i London. 

Og der var den: The Swinging Angel. Denne 10 cm høye sjarmøren ble sporenstreks kjøpt inn. Og Isandis kunder elsket den fra første stund – med glassperlefrynsene, hårsveisen, og armene og vingene i telefontråd.

Men den forble et Isandi «insider»-produkt, for utenfor Isandis-sfæren – dvs butikkene i Norge vi solgte til – synes mange at den ble for «etnisk». Og på den tida var det liksom agentur-salg Isandi skulle leve av. Og dessuten dukket det etterhvert opp noen andre engler fra en øde liten landsby som het Vondeling, og med dem begynte et helt nytt kapittel i Isandi-historien.

Khumbulani finnes ikke lenger, og jeg har lett og lett etter The Swinging Angel, for å se om den fortsatt blir laget i regi av noen andre. Men jeg har ikke funnet noe. Men kanskje Karoo Angels kan lage en variant, har jeg tenkt – og har satt det på lista over gode ideer…..

Men altså – mens LOSA og alt det grandiose forsvant like fort som det kom, med mye ståhei og bråk og vonde følelser, så fantes det i bakgrunnen en bitteliten engel som var den som påkalte smil og gode følelser – og som den dag i dag henger rundt omkring i norske hjem. I Volda, for eksempel.

2 kommentarer om “En svingende engel i Volda – del 1

  1. Tilbaketråkk: En slags gardindusk | Craftprat

  2. Tilbaketråkk: Historier om en svingende engel i Volda og sjiraffer i Førde. | Craftprat

Legg igjen en kommentar