Her har du 3 nye historier, alle inspirert av Penduka, Isandis første leverandør. Samt et besøk til Namibia nå i april. Og ikke minst, inspirert av bilder fra mange av Isandis kunder: Jorid, Kari, Anne, Anne Mona, Kjerstin, Gudrun og Terje. Takk til dere!
God lesning!
Hilsen Kjersti
Så var det Pendukas Village-broderier, da. Opp gjennom årene har jeg gjentatt til det nærmest kjedsommelige at alle Isandi-kunder burde ha et Village Embroidery produkt. En grytelapp, for eksempel, eller en presskanne-varmer. Slik som Jorid i Trondheim har. Eller en pute, slik som Gudrun og Terje har.
Village Embroidery er historie-fortelling i særklasse – frihåndsbroderiene skildrer llivet som leves på landsbygda, og den naivistiske måten å brodere på gjør at det blir nærmest tegneserier, der du ikke er helt sikker på hvor fortellingen starter, og hvilken vei man skal lese den. Øverst til høyre? Fra midten og utover til venstre og så nedover? En kunde fortalte meg at hun spiste alltid frokosten sin på en spisebrikke med Village Embroidery. Hver morgen satt hun og tolket historiene på spisebrikken, og hun oppdaget stadig nye fortellinger. En fin måte å starte dagen på, nærmest litt meditativt.
Village Embroidery var som sagt noe av det flotteste Isandi solgte, her ser du bilde fra utstilling på Galleri Osebro i Porsgrunn i 2007.
Men det var alltid en problematisk side ved disse produktene. For fikk de som broderte egentlig nok betalt?
Et par setninger om prising av håndverk først: Håndverksarbeid er nesten utelukkende betalt som «piecework» – som betyr at man får betalt per produkt man lager. Som regel reflekterer dette en slags timepris, fordi det er nokså gitt hvor mange produkter, eller komponenter, man kan lage i timen, og betalingen tilpasses dette. Og i det ligger implisitt at jo raskere man jobber, dess bedre blir timelønna. Det har sine positive sider, men det har også noen ikke særlig positive sider.
Så altså, de aller fleste håndverksprodukter tar utgangspunkt i en gitt timepris. Og så kan – og bør – man selvfølgelig diskutere om denne timeprisen er for lav – (jeg har aldri vært borti en diskusjon om timeprisen er for høy), men altså: Det er en slags ramme om det hele.
Men, dette med å sette en timepris fungerte ikke for damene som broderte Village Embroidery. Ikke fordi man ikke ønsket å få det til, men fordi den type håndarbeid er umulig å kvantifisere. Hvis jeg for eksempel spurte om hvor lang tid det tok å brodere et 30×30 cm stort landsby-motiv – altså, at jeg prøvde å finne en slags kvadratmeterpris, så fikk jeg alltid til svar: «Det er umulig å si. En dag, kanskje, eller kanskje en halv dag, eller kanskje to dager. Det kommer helt an på hvilken historie jeg har lyst til å brodere. Og så må jeg ha nok tid til å gjøre andre ting også.»
«Men hvis du broderer litt luftigere, liksom – litt færre figurer på putene?» spurte jeg. «Og jeg betaler det samme. Da får du jo bedre betalt, fordi det tar kortere tid for deg.» Svaret tilbake var: «Men, det handler jo ikke om tid, det handler om historien jeg vil fortelle. Og det må ta den tiden det tar.»
Vi endte nå alltid opp med en slags kvadratmeter-pris, uansett, og så lenge det resulterte i bedre betaling enn forrige år, så var damene fornøyde. Men sannheten er at det var altfor dårlig betalt i forhold til arbeidsinnsatsen som ble lagt ned.
Penger var altså ikke den eneste motivasjonen for å brodere Village Embroidery. Selve historiene var like viktige: Sorger, gleder, hendelser, visjoner og drømmer som både ble fortalt, kommentert og bearbeidet – og altså, formidlet gjennom nål og tråd. Og tiden det tok å få brodert disse historiene fikk tilpasse seg historien, og ikke omvendt.
Jeg har møtt det samme igjen hos andre håndverksgrupper. For eksempel da jeg begynte å jobbe med Vondeling Optel Craft – forløperen til Karoo Angels. I begynnelsen eksperimenterte vi ganske mye med ulike engler, og jeg la da merke til at noen av de eldre i gruppa laget mer kompliserte engler enn hva de ble bedt om å lage. De la til detaljer, og brukte lang tid på å lage sine personlige vrier. Det var overhodet ikke det viktigste å bli fort ferdig, virket det som. Jeg tenkte da at dette er som med landsby-broderiene – englene uttrykker også historier som må fortelles. Noen vil kalle det terapeutisk, jeg tenker at det er mer enn det.
Hvis du kikker nøye på landsbybroderiene, så vil du oppdage at det er aldri bare ett dyr, eller ett menneske som er brodert. Det er alltid grupper. Det er alltid flere. Broderi-historiene handlet altså om noe mer enn bare individet, det er ikke bare sin egen historie broderi-damene forteller.
Alle mennesker og alle samfunn bærer med seg historier. Og et godt samfunn kjennetegnes ved at alles historier teller med, at alle mennesker i dette samfunnet opplever at de blir hørt, at samfunnets felles historie er noe alle kan kjenne seg igjen i. Å oppleve at din historie teller med, er det som gir deg menneskeverd. Men blir din historie ikke anerkjent av noen, så mister du din verdighet.
Namibia har ingen velferdsstat som kan garantere deg husvære, utdannelse, helsevesen, økonomisk og sosial trygghet. Sagt på en annen måte: Det er veldig mange namibiere og namibiske lokalsamfunn som opplever at deres historie aldri har blitt hørt. Broderi-damene for eksempel, hører med til den gruppa. Men landsby-broderiene ble en kanal for å få fortalt historiene. Og det gav en følelse av verdighet. Ikke bare for dem selv, men for det lille lokalsamfunnet de tilhørte.
På en måte kan man si at broderi-damene drev med det vi kaller frivillig innsats for å bidra til et bedre lokalsamfunn. De fortalte lokalsammfunnets historier gjennom å brodere, selv om de ikke fikk godt nok betalt for innsatsen. Og denne frivillige innsatsen bidro til å opprettholde deres verdighet.
Men deres økonomiske lavstatus ble ikke endret.
Penduka var Isandis første leverandør. Der og da, i 1999, var Pendukas produkter noe helt unikt i Norge.
Altså, kort oppsummert: Penduka ble startet i 1992 av Christien Roos, sammen med Martha Muulyau. Christien og Martha møtte hverandre hos Ehafo, et rehabiliteringssenter for fysisk handikappede. Christien jobbet der som ergoterapeut, mens Martha var en bruker av senteret, ettersom hun var rammet av polio. Christien og Martha fant fort ut at de delte en felles lidenskap for tekstiler og håndarbeid, og dette ledet til oppstarten av Penduka.
Helt fra starten av var visjonen at hos Penduka skulle kvinner med fysiske handikap få jobb, men de skulle også få bo hos Penduka, dersom de ønsket det. Og slik ble Penduka helt fra starten av et helt spesielt sted, som i dag kalles Penduka Village – Penduka-landsbyen.
Jeg kom i kontakt med Penduka gjennom min jobb på den norske ambassaden i Windhoek. Som lokal-ansatt hadde jeg ansvar for blant annet Norads daværende kvinne-bevilgning, og Penduka var et av prosjektene Norad støttet.
Penduka holdt til et stykke utenfor hovedstaden Windhoek, men flyttet etterhvert mer sentralt til Goreangab Dam, som ligger i utkanten av Katutura, township’en i Windhoek.
Som sagt, jeg hadde med Penduka å gjøre gjennom jobben, men kjøpte inn privat ymse tekstiler som jeg hadde med meg hjem til Norge i sommerferiene, som gaver til venner og familie, men også for å friske opp vår generasjonshytte i Larvik. (og som seinere ble en hytte-reportasje i ukebladet Hjemmet) Familie, venner og bekjente som så Penduka-tekstilene, likte dem også veldig godt og slik begynte bestillingene fra Norge jevnlig å komme til Penduka Village. Dette var i perioden 1994 – 1997.
I 1998 fikk Penduka støtte til å delta på en valgfri europeisk varemesse, og fordi Penduka allerede hadde et slags lite marked i Norge, så tenkte Christien at en salgsmesse i Norge kunne være noe. Og sånn kom Penduka til Varemessa på Sjølyst høsten 1998. Etter salgsmessa satt Christien igjen med et ganske stort varelager, og ingen midler til å få sendt produktene tilbake til Namibia. Så da ble vi enige om at jeg skulle overta varelageret og selge for Penduka – og derfra var det ikke så langt til at jeg tenkte at jeg får jo kjøpe dette varelageret, og så får jeg kanskje lage et firma som kan selge dette på skikkelig vis, for det er jo marked for dette i Norge. Eller?
Joda, det viste seg å være et marked. Særlig for kundetilpassende tekstiler. Dette var Pendukas store nisje. Jeg har fortsatt de tykke permene av bestillingene som gikk på telefaks mellom Oslo og Windhoek for spesiallagde gardiner, sengetepper, duker, puter og sengetøy, metervarer – og kunstverk. (Tror de er både her og både der fortsatt – lerret malt med batikkfarger som gikk fra en fargeskala til en annen, og som Erik laget blindrammer til på bakrommet i Sorgenfrigata. For en tid.)
Vi utviklet en egen terminologi for mønstre, stil, farger og teknikk – og sett sånn i ettertid er det ikke til å tro at leverings-prosenten var godt opp mot 100%. Og nesten ingen reklamasjoner. Og jeg vet at det fortsatt er mange av isandis kunder som daglig bruker tekstilene som Penduka laget til dem for over 20 år siden. Her ser du batikk-teppet som Kari fortsatt har:
Men etter en sånn 10-års tid med intenst samarbeid, så dabbet det av – både fra Pendukas og Isandis side var det behov for å strømlinjeforme produksjon, alternativet var å sette opp prisene veldig mye. Dessuten var det et stort problem: Stoffene brukt i produktene gikk ut av produksjon: K-sheeting, Nuomsosis, Calico – dette var særs solide bomullsstoffer til hverdagsbruk, vevet i Sør-Afrika. Grunnen til stopp i produksjonen handlet om kinesiske og asiatiske produkters inntog i Afrika. Disse tekstilene var dårligere i kvalitet – men som vi vet, dessverre trumfer pris som regel kvalitet – og resultatet ble at de sørafrikanske tekstil-fabrikkene måtte stenge. Og ingen erstatninger kunne måle seg med de opprinnelige.
Jeg besøkte Penduka-landsbyen igjen nå i april. Lokasjon og sted er fortsatt det samme, og det er rett og slett et imponerende sted.
Tekstil-håndverket står fortsatt sentralt i historien om Penduka, men det er turist-aktivitetene som gjør at de overlever økonomisk. Og det er ikke småtteri hva de kan tilby – jeg siterer rett fra nettsida deres, bare for å vise mangfoldet:
Shop – Accommodation – Restaurant – Functions – Events – Tours – Craft workshops – Cultural Experiences – Pedal Boats – Educational Playground – Vegetable Garden – Chicken coop – Sundowner – Picnic
Og turistene strømmer til, og på Tripadvisor rangerer Penduka høyt. For det er ikke mange autentiske township-opplevelser du kan få som turist i Namibia. Nå ligger Penduka et bittelite stykke utenfor selve Katutura, men du kjører gjennom en av de mest travle gatene – Evelyn street – der det er tett med barer, restauranter og hang-outs – dette er «the cool Africa». Og Penduka-landsbyen selv er og oppleves 100% autentisk.
Produktutvalget i Penduka-butikken er nokså begrenset og på langt nær så mangfoldig som det var mens Isandi-samarbeidet pågikk. Mønstrene er de samme som for 25 år siden, men utvalget er mindre, og produktene lages altså på andre stoffer. Fargeutvalget er også redusert. Med andre ord, her tenkes det helt klart produksjonsøkonomi. Og det er helt ok.
For produktene til Penduka har nå en annen funksjon: De støtter opp om Penduka-merkevaren, den som nå kalles Penduka-landsbyen, hvor man bor og spiser og padler og er på konferanse og og drar på sightseeing og driver mediterer og lærer seg noe nytt, mens man nyter salat dyrket på akvaponisk vis. Det er en ganske formidabel transformasjon de har klart å gjennomføre.
For deg som har et Penduka-produkt fra «gamle dager», så eier du altså din bit av historien fra den gangen tekstilene definerte Penduka. Og for noen tekstiler!!
Men de kommer aldri mer tilbake. Det er egentlig helt ok. For historien om Penduka er dypest sett et strålende eksempel på at ting endrer seg, selvfølgelig også i Afrika.
Africa moves on.
Craftprat 