Her er historie nummer to om lille «Swinging Angel», som befinner seg i Volda. Del 1 leser du her:

---

Da jeg startet Isandi i 1999 fantes det i Norad en støtteordning for handelssamarbeid med produsenter i sør. Isandi drev jo nettopp med handelssamarbeid med produsenter i sør, så følgelig søkte jeg denne støtteordningen. Og fikk penger. Og sånn ble Isandi del av norsk bistand, og var en del av dette komplekset i  en ti-års tid.

Det var merkelige tider. Og det var litt av noen år – morsomme, krevende og frustrerende – både for Isandi og for Norad.

På 2000-tallet var stimulering av økt handel en del av næringslivsbistanden. Tanken var at økt handel på grasrotnivå bidro til økt inntekt i sør, og derav redusert fattigdom. Her i nord skulle Norad-støtten først og fremst brukes til markedsføring av disse produktene. Isandi var en av de få 100% kommersielle bedriftene, tror jeg, som fikk slik støtte. Andre, så som Sally Ann,  hadde organisasjoner som Frelsesarmeen i bakgrunnen, og mange baserte seg på høy grad av frivillighet. 

Det er vel ingen overdrivelse å si at støtten til Isandi var en smule kontroversielt i deler av Norad og UD. For eksempel: Dette at Isandi holdt til i Bogstadvei-området – Norges viktigste handlegate som den ble kalt på den tida – var jo ikke helt innafor.  Men for Isandi var det logisk – og ideologisk: Isandis mål var å endre nordmenns syn på Afrika og afrikanere gjennom handel av fine ting. Isandi skulle formidle historier om det ressurssterke Afrika. Så enkelt, og så vanskelig. Og da måtte man jo også være til stede der folk vanligvis går og handler. Det betydde at man måtte tørre å oppsøke andre miljøer enn de som til vanlig er opptatt av Afrika: Folk som allerede er innafor universet av bistands- og solidaritetsorganisasjoner.

Så Isandi fikk altså støtte til denne tankegangen i en del år, og Isandi fikk også mye publisitet utenfor bistandsverdenen – nettopp ved å erklære at afrikanske gave- og interiørprodukter er likeverdige med andre produkter. Og derfor var det, slik jeg så det, ikke det minste merkverdig eller kontroversielt å ha en butikk på Majorstua.

Men hva har den lille ‘Swinging Angel’ med alt dette å gjøre?

Historien er som følger:

Isandi hadde altså denne butikken i Sorgenfrigata. Det var mange fra Norad og bistandsmiljøene som kom innom for å se. Mange var positive, men de aller fleste var, når sant skal sies, nokså skeptiske og rett fram negative. 

En gang kom det en innom, som åpnet sitt besøk med å si høyt og tydelig, så alle hørte: «Å, jeg blir altså sååå trist.» «Javel?», spurte jeg. «Ja, det er så trist å se noen som satser så mye, når vi alle vet at dette ikke kommer til å gå.»

Det var jo oppmuntrende ord.

En annen kom innom for mene noe om at det var noen andre produkter jeg burde selge, og noen kom innom og forkynte at her var det altfor dyrt, for de selv kunne kjøpe samme produkter mye rimeligere når de var på jobb i det sørlige Afrika. «Jaså, du sier ikke det», svarte jeg. Eller, den andre varianten – folk som var rett ut fornærmet over at Isandi solgte ting som de selv hadde kjøpt – «skal det liksom være sånn nå da, at folk i Bogstadveien kan handle det samme som jeg har hatt med meg i kofferten?» Og så var det de som var innom for å spionere på vareutvalget, for å finne ut hvilken leverandør de kom fra, slik at de kunne handle dem billigere selv når de dro på jobb til Afrika. 

Men bevares, det var absolutt mange hyggelige folk også – som ble oppriktig begeistra, og foreslo andre leverandører og selv hadde sine hjertebarn av kvinneprosjekter de mente Isandi burde samarbeide med.

Oppsummert: Folk hadde meninger om Isandi.

Som sagt, det var merkelige tider.

Ett besøk utmerket seg: En godt voksen Norad-mann kom inn, og man så jo med en gang at han ikke hadde for vane å besøke gave- og interiørbutikker. Han stilte seg opp ved disken og  kom med sitt høylytte hjertesukk: «Hvorfor kan ikke disse damene i Afrika lage noe annet enn gardin-dusker?»

Nå fantes det ikke en eneste gardindusk til salgs hos Isandi, og ikke noe som liknet heller, men jeg husker jeg tenkte: «Hm, gardindusk – ingen dum idé.» Men jeg svarte på mitt mest høflige vis: «Nei, altså – hva synes du at de skulle lage?» «Noe nyttig!!!», utbrøt den alvorlige mannen.

Jeg skjønte jo at det var ingenting å hente i en diskusjon med Norad-representanten, og kunden har jo dessuten alltid rett, så jeg sa meg helt enig i at alle afrikanske damer burde lage noe nyttig.

Men egentlig var dette underlige opptrinnet en høstdag i Sorgenfrigata selve essensen i skepsisen fra det alvorlige Norad: Isandi drev med tant og fjas. 

Nå er det jo sånn at det aller meste av alle ting som produseres og handles her i verden ikke kan kalles nyttig, akkurat – så hvorfor skulle nettopp afrikanske damer være pålagt å måtte lage noe nyttig? Er det fordi de ikke må falle for fristelsen å ta lett på sin fattigdom og sitt elende ved å lage lettsindige ting? Og hva er nyttig? Og er nyttig det samme som alvorlig?  Og hvorfor var gardin-dusker uforenelig med norsk bistand?

Men, duskene slo tilbake, eller rettere sagt – svingte tilbake – for sånn omtrent et års tid seinere dukket Swinging Angel opp  – det nærmeste Isandi noensinne har kommet en gardin-dusk. 

Og mens vidløftige prosjekter som LOSA gikk raskt overende, handelssamarbeid er for lengst avskaffet i norsk bistand og ingen der i gården ser ut til lenger å mene at håndverk er noe som kan bidra til mindre fattigdom, samtidig som bistanden er stadig mer alvorlig og fjern fra folk flest, både her og der – så svinger det altså fortsatt i duske-engler rundt omkring i Norges land.

Men som sagt, det var merkelige tider,