Jeg har nettopp sendt inn en rapport til Norad. Jeg har skrevet en del Norad-rapporter opp gjennom årene, og etterhvert opplever jeg denne rapportskrivingen som mer og mer meningsløs. Ikke fordi at rapporter nødvendigvis er feil –  det gjelder jo tross alt bruk av offentlige midler  –  men fordi bistand er til de grader blitt et fag innen akademia. Og der de som kan faget forvalter sannheten. Som om akademia noensinne har forvaltet sannheten om livet. For det er jo det bistand handler om –  fattigfolks liv.

Jeg har egentlig en lang argumentasjonsrekke på plass – om hvordan selve bistandsterminologien gjør at vi endrer vårt syn på hva som er fokus for bistand, hvordan bistandsdebatten er så elitær at den derfor blir uvesentlig i samfunnet – og hvordan dette i sin tur gjør prosjektrapporteringen til Norad så meningsløs.

Men jeg tenker jeg i stedet tar en Alf Prøysen-vise – til ære for oss som grubler og ikke er sikre på noe som helst. En hyllest til oss som føler oss mer beslektet med løgna når de store svar skal gis i form av meningsløse rapporter.

Og detti er visa om løgna
du hørte så lindt som a læt…
Sæinnheta syng og marsjere,
løgna går omvæg og græt….

Sæininnga seire i solskinn
og vill itte kjøpslå om fred,
løgna sitt livredd i skuggen
og sverger sin saligheds ed!

Sæinninga sitt i en ting-sal
med fakta og klare bevis,
løgna sitt dødsdømt i pine
og dikte om Paradis…..

Sæinninga peke ut vægen
snor-rett med glass-skår og stein,
løgna har lønlige stier
for børrføtte, såre bein.

Løgn… Ska vi slå øss i hopes?
Sei det er meg du vil ha!
…..du ska sleppe å sjå meg i aua
bare du svara «ja».

Kvisk det er meg du er gla ti!
Gjøm deg ved hjertet hos meg!
Så ska jeg blunde att aua
og kviske det såmmå ått deg….