Jeg fikk en henvendelse fra et tv-program som var på jakt etter et godt rettferdig produkt de kunne promotere. De hadde hørt om et produkt vi forhandler hos Isandi, som blir laget i en township i Sør-Afrika. Alt var riktig med dette produktet – det var fattigdomsbekjempende, det gav barn skolegang, det rettet opp årtiers apartheid-urettferdighet, det gav inntekt til hiv-smittede, det skapte arbeidsplasser i township’en – og ikke minst, det gjorde seg fint på tv.

Men ett spørsmål gjenstod: Var det et økologisk forsvarlig produkt? Kunne jeg si noe om «carbon footprints»?  Var for eksempel bomullsstoffene økologisk dyrket? Nei, de var ikke det. Var det ikke  litt økologisk dyrket, da?  Nei, det var nok ikke det. Så da ble det ikke noe promotering av produktet fra township’en – fordi det ikke var perfekt – og følgelig ikke verdig mediebedriftens fokus.

Nå kan man jo si at dette dreide seg jo bare om en gjenstand som ikke ble funnet interessant nok for et medieoppslag. Men det er påfallende hvordan produkter laget av fattige mennesker i sør må oppfylle visse dydige krav før de skal få godkjent-stempel av oss. I eksempelet ovenfor betviler jeg at for eksempel klærne til programlederne måtte gjennomgå samme type testing av perfeksjonisme, før de ble funnet verdige for tv-seerne. Og de samme mekanismene utløses når det dreier seg om fattige mennesker, når vi skal bedømme om de fortjener vår hjelp. Og den fattige som fortjener vår hjelp, er hun som er alt vi ikke er. Hun som målbærer alt som vi såkalt «har mistet på veien». Hun er klok, nøysom, fellesskapsorientert og hardt arbeidende med lange dager, og hun er medlem i det lokale kvinnenettverk. Hun klarer å spare en liten krone eller to i måneden gjennom mikrofinans-ordninger. Og hun sitter bøyd over sin fot-trådde symaskin, og er så takknemlig over solcelle-panelet som gir henne lys i den enkle hytten. Og der sitter hun og syr. Nyttige handlenett i økologisk bomull, hvor nå i all verden hun har fått den fra. Hun bruker pengene hun får fra salg av disse handlenettene til å fø seg selv og sin familie og sende barna på skolen. Og slike som henne heier vi fram når det norske folk skal vise sin solidaritet i praksis. Den Verdige Fattige. Som bare er overgått av De Aller Mest Verdige Fattige: Barna. Som bare er.

For en del år siden, den gang bistandsministeren het Hilde Frafjord-Johnsen og statsministeren var Kjell Magne Bondevik, markerte regjeringen 50 år med norsk bistand i form av en festforestilling i Oslo Konserthus. Statsministeren skulle si noen velvalgte ord i den anledning – og valgte da å formidle til oss frammøtte at det som hadde gjort mest inntrykk på ham opp gjennom årene når det gjaldt norsk bistand, var stoltheten i øynene til noen fattige gutter i Mosambik som hadde fått skoleuniformer for første gang i sitt liv.

Og jeg tenkte da jeg hørte Bondevik snakke, at det er ikke først og fremst norsk bistand som feires, det vi feirer er bildet av Den Verdige Fattige. Bildet som hele den norske giverglede er tuftet på.

Og trass i stadig økende profesjonalisering av bistanden og en konsensus om at «bistand er kompleks», så lever bildet av Den Verdige Fattige i beste velgående etter over 60 år med u-hjelp og bistand, og med markedsføringsavdelingene i BistandsNorge som de store promotører. For markedsføringsavdelingene er selve livsnerven i BistandsNorge – det er de som sørger for egenandelene, som igjen utløser opptil 9 ganger så mye i  Norad og UD-støtte. Det er markedsføringsavdelingene som kommuniserer med «folk flest», og ikke informasjonsavdelingene. Sistnevnte er finansiert av bistandsbudsjettet og skal oppfylle kravene til denne type støtte, som er:  (…..) bidra til folkeopplysning om sentrale og aktuelle nord/sør-og utviklingsspørsmål i regi av norske frivillige organisasjoner og relevante institusjoner, og til at aktørene kan ivareta rollen som pådrivere i den offentlige utviklingsdebatten. (fra Norads nettsider)

Markedsføringsavdelingenes mandat, derimot, er såre enkelt: Å utnytte den norske givergleden maksimalt. Da kjører man på med det som selger – Den Verdige Fattige.

Uten at jeg skal trekke det altfor langt, så har jeg gjort meg noen refleksjoner over om det er en sammenheng mellom vårt bilde av Den Verdige Fattige og for eksempel den trege givergleden til Pakistans flomofre. I katastrofens tidlige fase leste jeg kommentarer på blogger og på nettavisene om at man så bare bilder av muslimske menn fra Pakistan, og jamen så det ikke ut som om de smilte også. For det ble ikke swung over innsamlingene før vi fikk De Verdige Fattige på banen.

Det er jo ikke noe galt å fortelle de gode historiene, og formidle gode verdier ved bruk av Den Verdige Fattige. Problemet er at det medfører at vi har problemer med å akseptere at norsk bistand og internasjonal solidaritet skal omfatte også Uverdige Fattige – samt at det sementerer et en-dimensjonalt bilde av fattige mennesker langt unna, som om de er annerledes skapt enn oss.

Også gutter som ikke er takknemlige og stolte over skoleuniformer har rett til å ha en framtid. Men det promoteres ikke i markedsføringsavdelingene i BistandsNorge. Og jeg lurer: Er det en sammenheng mellom markedsføringsavdelingenes Verdige Fattige og vår skepsis til de fattige som kommer for nær innpå oss her i Norge?